Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Advertisements

8 Responses to “Oppsummering av 2013, Del 1.”


  1. 1 Gjennom livet med søkende trinn 4. January 2014 at 19:11

    Spennende å lese om året ditt. Det kan gi oss litt perspektiv å se tilbake slik. Det er i hvert fall min erfaring. Håper 2014 blir mye bedre for deg! Lykke til :)

    • 2 Karianne 22. January 2014 at 22:22

      Tror jeg har nevnt det før, men jeg elsker tilbakeblikk, retrospekt. Det setter ting i perspektiv når du føler du ikke gjør framgang.
      Takk, lykke til til deg og.

  2. 3 mrianne 5. January 2014 at 15:33

    uff, de månedene høres utrolig tøffe og krevende ut. Så GODT å lese at du nå kan se tilbake på dem. De kommer sakte på avstand. De ligger bak deg. Det ligger mye ukjent og bra FORAN deg. Jeg syns du er tøff som deler. Jeg kan også stemme i – det er ikke alltid så lett å vite hva som får oss gjennom de uendelig vanskelige dagene, der alt gjør vondt og ingenting gir mening – men det må vel bety at det er noe I OSS, noe vi har i oss, som gjør at vi kjemper på. Når vi allikevel fortsetter. Den styrken er det verdt å være takknemlig for. Jeg håper og tror at den vil hjelpe deg (oss) gjennom nye utfordringer og tøffe runder.

    Ønsker deg alt godt. Håper du kan ta med deg det beste fra i fjor videre, og se på alt det andre med (u)jevne mellomrom for å se hva du kan lære av det. For å bli enda sterkere, stødigere, tryggere.

    Klem :-)

  3. 5 Line 8. January 2014 at 19:59

    Hei Karianne. Jeg har egentlig nettopp funnet bloggen din, og ikke fått lest så mye her inne ennå, men jeg kjenner meg så utrolig igjen i mye av det du skriver. Du er så utrolig sterk og flink til å uttrykke deg, og har en stor innsikt i din egen situasjon (ja, det har du vel hørt flere har sagt til deg, tenker jeg:p).
    Det er godt å lese at det finnes flere som sliter med å oppsummere hva man egentlig har gjort. Det ser liksom så lite ut “på papiret”, men der og da tok det jo store krefter å få hver eneste time gjennomført. Men hjelpes, du har jo virkelig kjempet dette året. Uansett om du sikkert synes dette høres teit ut så sier jeg det likevel: du er et forbilde! :)
    Jeg skal garantert følge deg videre <3

  4. 7 Kaja 11. January 2014 at 19:15

    Utrolig hva du har gått igjennom og fått til å bli den du er i dag. Fortsetter du sånn, det får du til :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: