Jeg skylder deg ingenting.

Torsdag 19. Desember 2013

Skriving hjelper alltid. Om skrivingen ikke får meg til å føle meg bedre er jeg ikke ærlig nok. Skriving er det eneste som holder meg tilregnelig, som holder meg fast når livet, verden, tanker og alt annet trekker meg i alle andre retninger. Ord er alt jeg har når kampen består av å ikke bruke kroppen som språk. Etter så mange år med terapi har jeg endelig lært hvordan jeg kan formidle kaoset med ord.

Akkurat nå er det kaos. Det er snart jul. Panikken brer seg i kroppen og om natta ligger jeg i senga med vidåpne øyne, kaver i en korridor i 2009, besvimer i en heis, frykter for livet mens hjertet hamrer febrilsk i den lille brystkassen. Jeg ligger våken, hjemsøkes av flashbacks. Det tar ikke slutt og timene går. Søvnen uteblir, å være uthvilt kan jeg bare glemme. Det beste jeg kan gjøre er å late som, smile i samvær med andre mennesker og forsøke å framså som så normal som overhode mulig.

Minnene er brutalte og så virkelige at jeg nesten blir usikker på da og når. Hva var da, hva er nå? Jeg føler meg desorientert, mister tidsbegrep. Jeg fungerer dårligere, humøret er dårligere, tilværelsen er gråere og jeg hater det. Jeg vil ha det bedre. Jeg venter på 2014, et fint år, det må det bare bli. Først er jeg nødt til å overleve 2013 og akkurat nå virker det uoverkommelig. Jeg må ta en dag i slengen og til og med det virker for stort, for mye. Når nettene blir lange og dagene fylles av oppstykket søvn, døsighet og ingenting. Jeg flyter rundt meg selv, gjør ingenting med livet mitt.

Jeg kjenner på meningsløsheten. Spørsmålene. Hvem, hva, hvorfor. Jeg føler meg ikke som meg selv og hjertet mitt gråter for at jeg har nytt team. Jeg savner det gamle teamet mitt, jeg savner å få klemmer hos legen, savner så trygg hun pleide å få meg til å føle meg. Jeg savner psykologen min, som lyttet. Godheten hennes. Jeg savner hvordan de begge presset meg på de riktige tingene. Jeg savner hvordan de tok avgjørelser sammen med meg, hjalp meg å se hva som var riktig når alt jeg så var galt.

Min nye behandler er ikke sånn. Jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke om jeg liker henne. Siden jeg har gått til henne noen måneder og enda ikke klarer å si om jeg liker henne eller ikke, så betyr det egentlig at jeg ikke liker henne så fryktelig godt. I det ene øyeblikket virker hun empatisk og har forståelsesfulle øyne, i neste øyeblikk virker hun streng mens hun dumper en haug med ansvar i fanget mitt. Ansvar som er så tungt å løfte at jeg ikke er sikker på om jeg klarte å ta det med meg hjem igjen, eller om noe ligger igjen på kontoret hennes. Hun ba meg ta kontakt om det ble vanskelig i jula. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke kom til å ringe. Hun sa muligheten var der. Jeg repeterte at det ikke kom til å skje og hun repeterte at jeg hadde muligheten. Jeg sa jeg håpet jeg overlevde, hun sa god jul. “Takk det samme”, sa jeg mens jeg reiste meg fra den burgunderrøde sofaen hennes og forlot kontoret hennes mens jeg bannet inni meg.

Fredag 20. Desember 2013

Idag føler jeg meg ordentlig fjern. Det mest beskrivende ordet er “ruset”, men jeg er ikke det og hverken driver med eller har drevet med denslags. Jeg hater denne følelsen. Denne følelsen gjør meg usikker, føler meg uforberedt, føler at jeg ikke har kontroll, angsten blir større og skumlere når jeg føler meg som jeg føler meg nå. Skulle for alt i verden ønske at jeg visste hva som forårsaket denne følelsen slik at jeg kan unngå å utløse det en annen gang. Såvidt jeg husker har jeg ikke fått i meg matvarer jeg ikke tåler heller.

Jeg sovnet klokken halv sju idag tidlig. Sov i underkant av tre timer før jeg var våken i tre timer, etterfulgt av to og en halv time til med søvn. Siden da har jeg vært våken og har egentlig håpet på å ta tidlig kveld nå snart, men imorgen er en triggende dato med tanke på overspising og oppkast. Jeg har ikke helt forstått hvorfor det er sånn at datoer utløser en trang til å utføre disse syke ritualene, skulle ønske jeg kunne “ta meg sammen” og “slutte”.

Jeg fryser så fælt nå. Skjelver. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal gi etter for trangen eller kjempe hardere. Det virker så meningsløst, jula er rett rundt hjørnet og de fleste ved vel at det i bulimisk sammneheng er høytiden over alle høytider (såfremt man ikke er amerikansk og feirer thanksgiving) fordi det er mat over, over alt. Jeg kom meg gjennom jula uten oppkast i fjor, jeg er ikke sikker på hvordan jeg greide det. Jeg hater å skyve i meg mat bare for å sende det i retur, men noe inni meg mener jeg fortjener det. Hva jeg egentlig har gjort for å “fortjene det”, vet jeg ikke.

La meg bryte ut av denne sirkelen.

Jeg vil mye, mye heller få i meg nok næring til å fungere i hverdagen. Jeg vil spise for å ha energi, men sånn som det er akkurat nå, klarer jeg ikke. 

 Jeg skylder deg ingenting.

Jeg skylder deg ikke å kamuflere sannheten. Jeg skylder ikke deg å brenne inne med det jeg ønsker å skrive om fordi du får meg til å føle meg som om jeg burde ta hensyn til deg og det du mener – selvsagt om meg. Jeg klarer meg til slutt, på min måte, det vet jeg. Jeg har ikke tenkt til å fortelle deg at jula er fin fordi du forventer det.

Lørdag 21. Desember 2013.

Lukten av nystekte pepperkaker og spenning ligger i hele huset. Om to dager kommer deler av familien på besøk for å feire jul. Da skal alt selvfølgelig være pent og pyntelig, rent, ryddig, i orden. Jeg har ikke ord for hvor lite jeg ønsker å delta, med noe som helst. Jeg orker ikke, likevel er det jo alltids noe jeg må bidra med. Selvfølgelig er det det.

Særlig nå som jeg har hatt det dårligere over en peridoe, desember pleier alltid å være en måned hvor depresjonen blusser opp og jeg gruer meg til jul. Det kommer til å bli vanskelig å late som om jeg har det bedre enn sannheten er. Jeg tror det kommer til å bli veldig tungt og akkurat nå ser jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det, men jeg vet jeg må fordi 2013 er snart over og jeg har troen på at 2014 skal bli bra. Det må bli bra.

Jeg er ikke ferdig med julegavene og jeg har gitt opp å bli ferdig i tide. Jeg hater å gi julegaver, ikke fordi jeg ikke liker å gi, men fordi jeg er redd for at det jeg gir ikke er godt nok eller ikke skal falle i smak. Dessuten hater jeg å få julegaver fordi jeg er så redd for min egen reaksjon, eller at jeg skal få noe jeg ikke liker som jeg må tvinge meg selv til å være entusiastisk for, pluss at jeg føler meg råtten fordi jeg føler jeg burde være takknemlig. Det hele blir bare et tårn med motstridende følelser som skjærer meg opp innvendig mens jeg utad forsøker å smile, takke, virke avbalansert og normal. Falsk. Jeg har ikke ønsket meg noe til jul, hverken hos foreldrene mine eller noen andre. Jeg vet ikke hva jeg får, men jeg vet at jeg får noe.

Noe inni meg savner de julene jeg har tilbragt på psykiatrisk, ikke fordi det var så himla koselig akkurat, men fordi det ble en pause og det ble ikke stress og press. Der fikk jeg være i fred uten å tvinges til å være en del av julehysteriet.

I jula savner jeg å være barn, men som voksen gjør minnene om en lykkelig barndom med juleglede år etter år bare skrekkelig vondt. Ti kniver i hjertet.

Advertisements

17 Responses to “Jeg skylder deg ingenting.”


  1. 1 christine1989 21. December 2013 at 21:59

    Jul er en vanskelig tid… Ingen tvil om det. Forventninger, press og stress. Jeg håper det positive overgår det vonde. Selv om det kanskje er mye å håpe på. Lykke til hvertfall <3

  2. 3 Anne Marte 21. December 2013 at 22:59

    Aw <3 Klemmer til deg <3 <3 <3

  3. 8 Linn L. 22. December 2013 at 14:52

    Håper jula blir bedre enn du frykter, Karianne. Sender deg alle de gode tankene jeg har <3

  4. 10 mrianne 22. December 2013 at 15:49

    Alt godt til deg – ha gode dager, ta vare på deg selv. Nyt de gode øyeblikkene. La dem varme deg og fylle deg.
    Klem

  5. 14 Nina 24. December 2013 at 17:14

    Jeg kjenner meg så igjen, spesielt det du skriver om jul, stress og ikke minst gaver. Jeg hater å få, liker å gi, men bruker himla mye penger på alle jeg skal gi til fordi jeg vil kjøpe noe som faller i smak, men som det dessverre har vist seg at det gjør sannsynligvis ikke det.

    Jeg hater stresset og minnene som kommer i forbindelse med jula. Krav, forventninger til meg… Det funker dårlig.

    Men jeg vil likevel ønske deg en god jul og håper denne jula vil bryte det dårlige mønstret denne måneden har kommet i for din del.
    God jul, Karianne <3

  6. 16 Mia 25. December 2013 at 19:07

    Min kontakt i psykiatritjenesten sa “du er veldig glad i jula du?” Jeg pleide å være det, og det er det som gjør jula så trist nå, siden jeg føler ikke på den julegleden lenger, og det å huske hvor glad jeg pleide å være i jula er veldig deprimerende.

    Jeg synes det er ubehagelig å åpne gaver når folk ser på. Jeg har problemer med å vise min takknemlighet. Sjøl når det er noe jeg er glad for, synes jeg dette er vanskelig. Jeg klarer ikke å formidle min takknemlighet; det blir så falsk, sjøl om jeg er takknemlig, siden det ikke faller naturlig for meg hvordan jeg skal vise det. (Jeg har Aspergers, så har problemer med å vise følelser.)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: