Into the Fire.

Idag er en fin dag. En sånn dag som bare må blogges om, til tross for at formen er litt varierende akkurat nå. En sånn dag hvor jeg smiler til jeg griner og det føles nesten som om jeg er i ferd med å ta av, lette, sveve.

Idag har jeg nemlig kjedet meg, på best mulig måte. I en situasjon jeg tidligere kunne beskrevet som “helvetesild” har jeg idag kjedet meg. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt min siste time hos tannlegen idag. Tennene mine er herved i orden, alle hull er reparert, pengeboka skal få hvile, endelig kan jeg spare og bruke penger på sertifikatet istedenfor tannlegetimer! Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.

På tirsdag kjente jeg på usikkerheten. Om jeg bare skulle ringe og flytte timen litt lenger fram i tid. Tenk om jeg ikke følte meg helt i form på torsdag? Jeg prøvde å tenke at ordentlig eksponering ville være å la timen forbli og dra som planlagt. Tirsdag gikk greit, men på onsdag slet jeg så vanvittig med trangen til å avlyse at jeg ble ordentlig sint og sur av påkjenningen. Alle vet jo at man senest kan avbestille en time her eller der, tjuefire timer i forveien hvis man vil unngå å betale for timen likevel. La meg bare si at det koster femhundre kroner å ikke møte opp til en slik time, noe jeg faktisk har gjort – la meg bare si at det var nok å “skulke” den ene timen i feighetens navn.

Jeg kjente jo litt på nervøsitet igår. Det er liksom… ikke så jævlig morsomt å dra til tannlegen, folk flest liker jo ikke det? Vel, det finnes selvsagt unntak. Men, det føles litt som om jeg allerede har blogget side opp og side ned om tannlege og tannlegebesøk, så jeg tror de fleste av dere vet at jeg har hatt et angstrengt forhold til dette? Lett har det i alle fall ikke vært.

Her er et eksempel.

Dette bildet er tatt for ett år siden, femtifem uker.

Men tilbake til igår. Jeg klarte å riste av meg bekymringene, så ikke for meg noen grusomme scenarioer i hodet mitt, jeg hadde ingen katastrofetanker og til min store forbauselse var jeg ikke plaget av “det har gått fint hittil, derfor kommer det garantert til å gå til helvete imorgen, den siste timen, for det er så typisk meg og min flaks”.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har sovet så jævlig godt og jeg våknet klokka sju, etter bare seks timer med søvn og fikk ikke sove igjen. Men jeg sto opp, spiste frokost, dusjet – og jeg holdt ikke på å dø. Jeg gikk gjennom lista i hodet – den består forøvrig bare av to – tre punkter per dags dato, den samme lista som tidligere besto av to millioner punkter (okei, overdrivelse) som måtte klaffe, hvis ikke var alt dømt til å gå til helvete. Lista består av “husk å ta medisiner, spis før du går ut, drikk vann”. Enkelt og greit.

Jeg kjente ikke på angst. Jeg følte meg hverken kvalm eller skjelven og jeg hadde heller ikke spurt pappa om å skyve meg ut døra, i tilfelle jeg skulle nøle. Nå var det heller ingen hjemme som kunne passe på det, det måtte jeg ta meg av selv, som et voksent – ansvarlig menneske som drømmer om frihet og et liv verdig å leve.

Jeg gikk ut døra, låste den bak meg, begynte å gå, lette etter musikk å høre på mens jeg gikk, helt tilfeldig kom en sang som virkelig minner meg på “hva jeg kjemper for”. Jeg har noen sånne sanger som jeg hører på i enkelte situasjoner som virkelig får meg til å bite tennene sammen og rette meg opp i ryggen mens jeg blir fylt av en selvtillit jeg egentlig har når jeg først klarer å hente den fram.

Så jeg gikk de fem minuttene til tannlegekontoret, passerte sikkert femten elever som tilhører videregående skole, og gikk inn døra til tannlegen presis klokken ti. Jeg var ikke nervøs. Jeg satte meg i tannlegestolen, jeg var ikke nervøs. Jeg tok meg selv i å lure på hvor angsten hadde tatt veien samtidig som jeg kjente på hvor kjedelig det egentlig er å gå til tannlegen, samtidig som jeg var uendelig glad inni meg for at det var så enkelt. Selve prosedyren tok i underkant av en halvtime før alt var i orden, jeg dro kortet for siste gang, takket for hjelpen, lukket døra bak meg og holdt på å smile meg ihjel.

Deretter gikk jeg hjem mens jeg var vanvittig glad, jeg følte at jeg hadde vunnet. Skjønner dere? Vunnet. Slått agorafobien skikkelig. Jeg følte at det var sånn det var når jeg gikk til tannlegen før – for jeg har ikke tannlegeskrekk, det er ene og alene agorafobien som forhindrer meg, bortsett fra at jeg aldri holdt på å gå ned i knestående av lykke og lettelse når jeg var ferdig hos tannlegen før.

Når jeg gikk opp trappa til leiligheta var det ett eneste ord som streifet forbi i tankene mine, det ordet, ordet som vanligvis satte i gang hjertebank fra helvete og et uendelig inferno av katastrofetanker – “epilepsi”. Og det slo meg at jeg ikke én eneste gang hadde tenkt ordet en gang. Da måtte jeg gråte noen gledestårer, for idag har jeg vunnet og jeg er uendelig stolt og fylt til randen av en følelse av å være klar til omtrent hva som helst. En sånn “bring it on” følelse. En slags følelse av at dette skal jeg klare, vinne, vinne over agorafobien, en dag skal alle hverdagslige ting være kjedelig, og når hverdagslige ting har blitt kjedelige – tenk så mye jeg kan verdsette morsomme ting – for da vil jeg ha kapasitet til å forhåpentligvis leve livet, heller enn å bare overleve det fra dag til dag.

Sangen som har gått på repeat idag; Thirteen Senses – Into the Fire.

Den festet seg i hodet mitt i Januar/Februar, rett før jeg skulle på vurderingsopphold i Trondheim for å forhåptentligvis få hjelp til angsten. Helt siden da har den minnet meg på hva jeg kjemper for og hvorfor. Forøvrig er den kjent fra Grey’s Anatomy sesong 1, det var derfra jeg plukket den opp.

Advertisements

2 Responses to “Into the Fire.”


  1. 1 laipai 2. December 2013 at 02:16

    Hurra for at du er ferdig, hurra for at det gikk bra, og hurra for null angsttanker som kunne ha ødelagt dagen :D

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: