The forgotten feelings.

Skrevet 20. November

Idag har jeg kjent på glede. At jeg gleder meg til noe. At det skal skje noe fint om noen få dager og for å være ærlig gleder jeg meg vanvittig mye. For meg er det stort.

Det har seg nemlig sånn at jeg er en Whovian. Det vil da si; en som er fan av TV-serien Doctor Who. Order Whovian er forøvrig godkjent av Oxford Dictionary, dagens useless fact. I år fyller serien hele 50 år og i den forbindelse har de laget en jubileumsepisode! 50th anniversary special. Episoden skal vises i en rekke land samtidig som den går i England, sånn at alle som vil skal kunne få sett den samtidig, for å unngå at fansen kommer over spoilere på internett. Episoden går 19:50, engelsk tid – hvilket betyr 20:50 i Norge, hvilket betyr at episoden sendes til “alle døgnets tider” fordi det blir samtidig som 19:50 i England.

Helt tilfeldig var det noen som spurte om den gikk på TV i Norge, noe den ikke gjør. Norge har kun vist 1 sesong av Doctor who, riktignok den nye generasjonen og ikke de klassiske som begynte å gå i 1963. Den første sesongen ble vist på Nrk2 i 2005, men det var faktisk alt. Etter et kjapt søk på google fant jeg en side på facebook hvor de håpet å få jubileumsepisoden på kino i Oslo, det hadde de fått til. Siden Bergen er nest største by ante jeg et bittelite håp og søkte for å se hva jeg fant. Joda, det var opprettet en side for Bergen og, men til min skuffelse var ingenting avklart igår kveld og når dette skal skje førstkommende lørdag, så begynte det jo å bli veldig knapt med tid!

Men, idag ble det annonsert at den skal vises på kino i Bergen, på lørdag x2 og mandag, samtidig som en rekke andre land i verden, og gjett hvem som rakk å kapre billetter før det ble solgt ut? Forøvrig kan jeg legge til at billettene ble solgt ut på fire, fem timer, hvilket igjen beviser at jeg ikke akkurat rakk å bekymre meg før jeg kjøpte.

Om jeg tenkte på agorafobien? Nei. Dette skal ikke angsten få ødelegge for å si det på den måten. Dette er liksom en “once in a lifetime” greie, det skjer ikke igjen. Det er utrolig rart å kjenne at jeg gleder meg så mye til noe! Faktisk helt surrealistisk, for jeg er ikke vant til å se fram til ting. Agorafobien gjør det ofte umulig å planlegge ting litt fram i tid (selv bare noen dager) og å ta ting på sparket er nesten enda vanskeligere. Med alvorlig agorafobi lever man liksom litt dag til dag og prøver å ta det som det kommer.

Nå ser jeg ikke lenger på agorafobien som alvorlig. Ubehaget er der, men det stopper meg ikke fra å gjøre ting på samme måte som det gjorde før. En venninne sa til meg; “tenk om dette hadde vært for ett år siden og hvor lei deg du hadde vært for at du ikke hadde klart å dra?” og det er helt sant. For ett år siden hadde dette vært helt umulig for meg å gjennomføre.

Skrevet idag, 22. November.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsene jeg sitter med nå. Skrekkblandet fryd virker som et godt uttrykk akkurat nå. Samtidig som jeg gleder meg veldig kjenner jeg litt ubehag med tanke på alle utfordringene som venter. Vi snakker bybane, full kinosal, billettene jeg kjøpte er passe gode, det vil si at vi ikke sitter på en kant, salen er full – ergo kommer det til å sitte en fremmed vedsiden av meg. Og selv så akutt lyst jeg kanskje skulle få til å dra hjem – så er jo ikke det noe som kan ordnes opp i umiddelbart med tanke på at bybanen er det mest naturlige valget på hjemvei også.

Men jeg gleder meg mest. I kveld skal jeg og pappa ta bybanen til byen, kall det gjerne en test. Så skal vi selvfølgelig ta den tilbake og. Regner med det er en del mennesker som skal til byen en fredagskveld? Det finner jeg i alle fall ut av om noen timer. Det eneste skåret i denne gleden er at jeg ikke får dele opplevelsen med Lillemi, det hadde vært den såkalte prikken over i’en.

Jeg velger å tro at skrekkblandet fryd er sunnhetstegn. Det er tross alt noe jeg ikke er vandt til å kjenne på, som overskriften til dette innlegget sier; de glemte følelsene. Hvis dette hadde vært for ett år siden hadde frykten vært så sterk at jeg mest sannsynlig hadde latt denne unike sjansen gli ut av hendene mine. Noe annet som er litt skummelt er forventningene. Jeg forventer at det skal bra, jeg forventer at episoden skal bli bra, jeg forventer at utfordringene skal bli verdt det. Spørsmålet er jo da om jeg er kravstor, men fornuften forteller meg at det er jeg jo ikke?

Dette skal jeg klare og dette skal bli verdt det, bra. Et høydepunkt. Og som nevnt, jeg gleder meg.

Advertisements

10 Responses to “The forgotten feelings.”


  1. 1 Ragnhild Prim 22. November 2013 at 14:47

    Du er så flink! Jeg har troen på at du klarer dette, og det blir mye enklere å få kommet seg ut om man har noe gøy å gå til :)

  2. 3 Silje M 22. November 2013 at 16:30

    Heihei Karianne:)

    Jeg vil bare si at jeg synes du har jobbet utrulig bra og forsatt gjør!

    Jeg er utrulig stolt over deg. Keep Up The Good Work.

    Håper vi treffes en gang i fremtiden en gang. Hvis du vil?

  3. 5 Kristhild Å. 23. November 2013 at 10:08

    Yeeyh! :-D Jeg er også en Whovian! Har strikket på Tom Baker-skjerfet siden februar, og ble ferdig med det i går :-D Hehe, skal ha det på meg når jeg skal på kino og se jubileumsepisoden på Ringen kino i Oslo i kveld :-D Drar sammen med kjæresten min som også er hardbarka fan, og som også har strikket skjerf. Tror nok folk kommer til å se litt på oss i.o.m. at skjerfene er sånn 4 meter lange minst :-P Men, men… Har forresten lest bloggen din i en 3-4 år, men har bare kommentert en gang før såvidt jeg husker. Har slitt med anoreksi og bulimi og andre psykiske problemer siden jeg var 12 år (er 27 nå), men dette siste året har vært et vendepunkt for meg. Og det har vært litt av en prosess! Ingen dans på roser akkurat. Utrolig vanskelig og smertefullt til tider, men jeg sier til meg selv at jeg trengte virkelig en transformasjon eller “regenerering” for å bruke et Whoviansk uttrykk ;-P Det er verdt å kjempe seg ut av djevelens klør,- sitt eget bærbare fengsel :-P Bulimien har vært vanskeligst. Ikke helt i havn ennå, men I’m getting there. Har lagt mye dritt og dårlige forhold bak meg og brent noen broer. Det må til noen ganger hvis man ønsker å overleve. Så nå ser jeg veldig lyst på framtiden :-D Har en sånn barnslig glede inni meg som jeg ikke har hatt siden jeg var 9-10 år eller noe sånt! Det å kunne glede seg bekymringsløst er en av de største gavene i livet, og i dag på Dr. Who’s 50-års jubileum synes jeg hvertfall vi kan gjøre det :-D Troen min har hjulpet meg enormt da. Jeg er ikke en sånn som pusher troen min på andre, men skulle bare si at for meg er Jesus litt som “min Doctor” … hehe, funker for meg å tenke sånn hvertfall,- for jeg GIDDER IKKE å leve et liv i konstant angst og bekymring mer! Jeg er 27 nå for Christ’s sake! Så nå er jeg for gammel til å prøve å late som jeg ikke er litt barnslig eller barnLIG liker jeg bedre. Ble litt lang/rotete kommentar, men jeg står på farta og skal hive i meg kaffe og frokost og dusje og dra til kjæresten min snart :-) Ønsker deg en KJEMPEFIN OG ANGSTFRI ONCE IN A LIFETIME DAG, og flere gode dager og år, Karianne!!! Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner meg igjen i deg i mye av det du skriver om. Ha det fint! Hilsen Kristhild :-) <3

    • 6 Karianne 3. January 2014 at 20:28

      Likte du episoden? I did. Men omg, skulle ønske 10 fikk se Rose eller merket at hun var der i alle fall.

      Jeg er glad du har fått det bedre det siste året, håper 2014 fører deg enda lenger i riktig retning. Godt å lese at det endelig går framover i alle fall!

      • 7 Kristhild Å. 3. January 2014 at 23:35

        KONGE episode! :-D Var så gøy det på begynnelsen med Matt Smith “Welcome to the 100th anniversary in 12-D!” xD haha! Tror nok 2014 blir bra :-) Kjæresten fridde til meg på julaften, og jeg skal gifte meg i juni!!! =D Den 26. juni. (Måtte jo ha en dato som er betydningsfull… fra Dr. Who … ;-P ) Godt nytt år! :-D <3

      • 8 Karianne 22. January 2014 at 22:22

        Haha, den introen var så herlig! Hele greia var herlig. Skulle ønske 10. Hadde sjønt/sett Rose, det hadde vært perfekt. Men det er jo typisk Doctor Who og tease seerne med å NESTEN, men bare NESTEN gi dem det de vil ha.
        Oi, gratulerer så veldig mye! Og datoen, haha! Håper dagen blir strålende!

  4. 9 stella 26. November 2013 at 01:29

    du er så søt :-) jeg så deg forresten hinn dagen, kanskje rart å skrive, men jeg ble nesten litt sånn…hva skal man si? starstruck. hehe. Har fulgt bloggen din skikkelig lenge og jeg syns virkelig du inspirerer og jeg syns du skriver utrolig bra. Du virker som en super herlig person. Var utrolig kjekt å se deg på ordentlig :-)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: