Helga som gikk.

Helga har vært grei og ikke grei? En slags blanding. Ble litt eksponering på lørdag, ble med familien på en liten handletur og en tur innom Fretex. Skulle egentlig på kjøpesenter, men det rakk vi ikke. Men all eksponering er god eksponering, selv om alt ikke er like krevende alltid.

På kvelden fikk jeg en litt ubehagelig overraskelse hvor jeg plutselig begynte å bekymre meg helt vanvittig for at Zahra skulle være syk. Det har seg nemlig sånn at jeg fant to små kuler, på størrelse med knappenålshoder, og jeg ble utrolig redd for at det skulle være såkalte “jursvulster” som det så fint heter. Jursvulster kommer i to typer, ondartet og godartet. Som regel blir alle kuler/svulster i det området fjernet så fort som mulig og deretter blir det foretatt en biopsi for å finne ut om det er ondartet eller godartet.
Så dere kan jo tenke dere at jeg ble alvorlig redd, for tenk om? Men igår fant jeg ut at kulene kan både flyttes på og jeg kan ta dem mellom tommel/pekefinger og dra dem ut fra kroppen, ergo er det mer sannsynlig at det er talg eller fett, ergo helt vanlig for en hund som begynner å trekke litt på årene (ikke det at Zahra er så veldig gammel enda, men hun har nok levd over halve livet sitt, hun fyller åtte år i Mars).

Uansett. Det er en stund siden forsikringen hennes gikk ut og siden da har jeg ikke gjort noe med det. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om forsikring, men fordi det er så utrolig vanskelig for meg å ta tak i sånne offentlige, kompliserte og energislukende papirarbeid. Nick sin forsikring er i boks og idag har jeg fått ut fingeren og ordnet med forsikring til Zahra også. Det eneste jeg må gjøre nå er å skaffe meg en veterinæravtale sånn at hun kan få en attest på hennes nåværende medisinske tilstand – hvilket jeg er ganske sikker på at hun passerer med glans.

Jeg har vært utrolig heldig med begge hundene mine. De har aldri vært syke og jeg har knapt vært innom dyrlegen med dem for små problemer, samt tannrens. Eksempelvis har Zahra sydd noen få sting etter å ha flerret seg opp i skogen og Nick trengte øyedråper med antibiotika etter at en annen hund klarte å lage en rift i det indre øyelokket hans – hvilket var skummelt men gikk heldigvis helt fint. Jo, også var det selvsagt den fjerde molaren (stor tann) som Nick klarte å rive ut selv i panikk når han satte seg fast i buret sitt i en alder av fire-fem måneder. Pluss at de begge har fått en lusekur eller to, etter at de kom i kontakt med andre hunder som hadde lus, til tross for at jeg ikke fant noen lus på hverken Nick eller Zahra. Zahra trengte jo også en runde antibiotika i 2012 etter at hun reabsorberte valpekullet sitt (på minst to valper). Jeg har forresten helt gitt opp tanken på at hun noensinne skal få valper og kommer ikke til å prøve igjen. Om man skal parre hund etter fylte 8 år må man dessuten søke om tillatelse, hvis ikke er det faktisk ikke lov.

Igår var det fint vær og jeg benyttet sjansen til å gå en tur. Alene selvsagt, det ligger mer eksponering i det. Jeg følte meg ikke så veldig bra før jeg gikk og jeg har tre ruter jeg pleier å gå. Kort, medium og lang. Hadde egentlig satset på medium, men når jeg kom forbi krysset hvor jeg kunne velge den korte ruta, så fristet det mest, men jeg hadde bestemt meg for medium – så da holdt jeg fast i den opprinnelige intensjonen. Når jeg kom til krysset mellom medium rute og lang rute, kjente jeg egentlig at det var fint å gå tur og jeg ble veldig ambivalent i forhold til hvilken vei jeg skulle ta. Beina mine fortsatte i alle fall rett fram og pulsen steg mens jeg valgte den lengste veien, samtidig som jeg angret avgjorde jeg at det ville være nederlag å snu når jeg først hadde bestemt meg for den lange veien og begynt. Dessuten visste jeg jo egentlig at jeg kom til å klare det.

Det ble veldig mye eksponering! Turen gikk fint til jeg var på slutten. For det første følte jeg meg ufattelig dum når det kom to mennesker med en hund hver, som mine hunder gjerne ville hilse på. Det mine hunder gjorde var i alle fall å gå en runde rundt meg sånn at jeg ble stående, surret inn som en eller annen idiot som ikke så ut som om hun hadde kontroll på hva hun holdt på med. Da ble jeg ordentlig irritert på mine to, fordi jeg liker jo å ha kontroll. Men det gikk heldigvis fint, selv med en liten knekk i stoltheten – kremt.

Men så kom det vanskelige. Det har seg nemlig sånn at når jeg tok til venstre i retning hjem, så ble jeg gående bak to små gutter på 10-12 år. Jeg synes ikke det var komfortabelt å gå bak de og ville sette opp farten for å passere. Det som skjer var i alle fall at han ene gutten gikk og trykte på telefonen sin mens han andre løp i forveien, jeg passerte han som spilte på telefonen sin, men han som løp klarte jeg jo ikke å ta igjen og jeg ville jo ikke begynne å løpe selv. Herregud, jeg gikk jo tur, det er ikke om å gjøre og løpe forbi triggere. Jeg kjente i alle fall at jeg ble mektig irritert på han som drev og løp og stoppet foran meg, men hva skulle jeg gjøre? Når han endelig stoppet for å vente på kompisen sin og jeg nesten hadde tatt han igjen og passert, kom det er par gående med en hund, muligens en boxer – jeg fulgte ikke så godt med. Jeg bannet i alle fall inni meg atter en gang, for nå måtte jeg jo gå bak dem! Er det mulig. Ettersom vi nærmet oss krysset håpet jeg av hele mitt hjerte at de skulle andre vei, noe de selvfølgelig ikke skulle! På daværende tidspunkt hadde jeg passert 90 på skalaen 0-100 hvor hundre tilsvarer panikkanfall. Hjertet hamret i brystet og jeg var ubehagelig varm og stresset. Vurderte å sette meg ned å forbanne livet, men det hadde jo ikke hjulpet.

Det som så skjer er at paret med hunden stopper i krysset og venter på meg fordi de vil at hundene våre skal hilse. Det var veldid tøft å bli stående der å konversere høflig mens mine hunder hilste på deres og de stilte spørsmål, mest om Nick – jeg tror han fanger mye oppmerksomhet på grunn av at han er litt tigermønstret. Til min store lettelse sa de i alle fall “du kan jo gå før oss, vi har tenkt til å gå sakte”, så da ønsket jeg dem en fin dag og fortsatte hjemover så raskt jeg kunne.

Hele ruta går forresten langs vei/fortau/sykkelsti, derfor er det umulig å gå den uten å møte noen – hvilket er eksponering i seg selv. Når jeg endelig kom hjem var jeg veldig lettet for at jeg klarte det, ikke minst fornøyd med egeninnsatsen for jeg gjorde jo mer enn først planlagt. Og alt i alt gikk det jo fint, til tross for ubehag.

Advertisements

2 Responses to “Helga som gikk.”


  1. 1 Sandra - There is hope! 18. November 2013 at 19:46

    Utrolig bra jobba! Du inspirerer meg til å eksponere meg litt mer =)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: