Verden i vater.

Okei. Idag har føltes som en veldig normal dag, les; igår med tanke på at klokken har passert midnatt. Og normal, som i normal normal, ikke min normal.

Jeg har kommet så langt sammenlignet med hvor jeg har vært. Jeg har ikke ord for hvordan frihet egentlig føles, hvordan ting som virkelig har virket Umulig med stor U nå virker som noe jeg “skal klare snart”.

Jeg fikk ikke sove natt til fredag. Av en eller annen grunn var det helt umulig, til tross for at jeg sover helt greit nå, uten noen sovemedisiner – og har gjort det i over et halvt år. Jeg sovnet kanskje rundt klokken seks, kun for å bli vekket av at pappa ringte klokken fire minutter over ti og lurte på når vi skulle dra ut, fordi jeg hadde noen ærender. Blandt annet skulle jeg hente en pakke i en butikk og en annen pakke i en annen post i butikk.

Søvnløse netter har vært en enorm trigger for meg. Søvnløse netter har alene vært grunn god og gyldig nok til å avlyse en hel dag med avtaler – for tenk om kanskje, bare kanskje at nettopp den dagen kom jeg til å trigge epilepsianfall fordi kroppen blir så sliten uten søvn.

Jeg sto opp, spiste frokost, dusjet, kledde på meg, gikk ut i øsende regn med hundene mens jeg snakket i telefonen med en venn. Ikke fordi jeg trengte støtte på noen som helst måte, bare for å snakke med de jeg savner fra Nord.

Klokken hadde vel passert halv ett innen jeg og pappa satte oss i bilen. Vi kjørte til Rimi hvor jeg skulle hente den første pakken. Jeg gikk ut av bilen og inn i butikken. Ventet. Jeg kjente ikke på noe spesielt. Sto bare der, ventet på å bli ekspedert. Jeg har sluttet å si “pappa, kan du være med inn?”. Deretter samme prosedyre på Kiwi. Ikke noe stress.

Av og til lurer jeg på om det er kjedelig for andre å lese at jeg klarer helt normale, dagligdagse ting som sikkert er kjedelig for de fleste. Sånt man bare gjør, sånn man gjør uten å tenke på det. Uproblematisk. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive opplevelsen av at det går an. Ting blir bedre. Stick with it.

Etter Kiwi skulle vi innom et kjøpesenter, noe jeg virkelig har hatet og mislikt før. Kjøpesenter på en fredag? Tidligere umulig. Idag? Ikke noe stress. Det er ikke noe stress at kjøpesenteret er langt og at bilen er parkert på andre siden fordi vi må gå gjennom hele senteret for å komme oss dit vi vanligvis skal.

Jeg skulle ha én eneste ting på Obs fordi jeg vet ikke om noen andre steder som selger det. Uten å tenke meg om lurte jeg på om vi kunne handle denne ene tingen og deretter stoppe på Meny på vei hjem istedenfor. “Eh, nei Karianne, nå er vi jo her.” Ja okei. Greit nok. Trakk på skuldrene. Hentet en handlevogn. Gikk inn. På OBS. Om jeg husker riktig har jeg lange blogginnlegg viet til mitt store hat til Obs alene. Butikken deler seg, en snarvei og det angsten ser på som “en omvei”. Pappa sier han vil se på noe nederst, inni ett eller annet hjørne, så helvetes langt inn i butikken du om mulig kan komme. Okei. Så gikk vi dit. Ikke noe stress. Okei, så skulle vi ikke på Meny likevel – og jeg er ikke så godt kjent på Obs – ikke hadde jeg skrevet handleliste for den saks skyld heller! Jeg hadde til og med ikke med vannflaske eller noe som helst annet som gjør at jeg føler meg mer trygg i situasjoner som er vanskelige.

Jeg følte meg jævlig normal og nesten ubehagelig rolig. Nevnte jeg at det er fredag? I storbyen betyr det rush. Rush betyr folkemengder. Ikke noen få mennesker, men hundrevis. Okei, greit det. Vi snakker eldre ektepar som står vedsiden av hverandre i rulletrappa og blokkerer alle muligheter for å komme seg forbi og fram fortere. Jeg hadde null fanatasier om å bølle meg frem og legge på sprang.

På grunn av mine nyoppdagede matintoleranser bruker jeg tidvis mye tid i butikken – til å lese om produkters ingredienser. Jeg er ikke svimmel, jeg føler ikke at bokstavene svømmer foran øynene mine, gulvet bølger ikke under beina mine. Verden ligger i vater. “Kom nå” sier pappa, tydelig lei av at jeg har grodd fast med en eller annen vare i hånda. “Vent” sier jeg. “Jeg går bort til frukten og grønnsakene” sier han. “Okei” sier jeg, uten å ta øynene fra det jeg leser, uten å tenke på at det er vanvittig mange mennesker rundt meg, uten å tenke at det er langt til frukten og grønnsakene, uten å kjenne at hjertet hopper over ett slag før det tar av og hamrer fortere og fortere – for det skjer ikke.

Jeg sukker og banner inni meg over at produkter som ikke inneholder noen form av melk av og til inneholder gluten, og at produkter som ikke inneholder gluten gjerne inneholder melk. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Jeg trekker på skuldrene, setter fra meg hva det nå enn var jeg leste på og begynner å gå mot frukten og grønnsakene. Obs. Alle vet at Obs er hypermarked, større enn supermarked og når jeg sier stort mener jeg at man ikke alltid kan ha like god oversikt som jeg har foretrukket tidligere.

Jeg vet ikke hvor pappa er. Jeg vet at han er der, et sted. Alt jeg ser rundt meg er fremmede mennesker som surrer med sitt. Jeg vandrer rundt frukt og grønnsaker i minst ett minutt uten å vite hvor pappa er. Jeg tror ikke at jeg holder på å dø, selv om jeg har stukket hånda ned i lomma og holder telefonen i hånda mens jeg vurderer å ta den opp, ringe han og spørre hvor i helvete han er. Så dukker han opp, jeg løsner grepet om telefonen og fortsetter en tilnærmet normal tur på butikken. Plutselig kommer jeg på at jeg må ha noe i frysedisken, rett forbi frukt og grønt. Samtidig kommer pappa på at han skal ha noe annet et annet sted. Han sier ikke hvor han skal, jeg sier bare “okei” og går dit jeg skal, for å finne det jeg vil ha, og når så er gjort blir jeg stående vedsiden av handlevogna hvor vi begge forlot den blandt frukt og grønnsaker. Obs er, som nevnt gjentatte ganger i dette innlegget – en stor butikk, og jeg vet ikke hvor pappa er og det føles som om han er borte lenge. Mens jeg står der kommer det en liten “tenk om” tanke som jeg rister av meg før den rekker å feste seg. Hjertet mitt hopper såvidt over ett slag, men ikke flere. Så kommer pappa.

“Jeg går og stiller meg i kø” sier han, mens jeg er på vei en annen retning for å finne denne ene tingen som var årsaken til at vi skulle på obs i utgangspunktet. Deretter finner jeg pappa i en eller annen kø og holder til min store skuffelse ikke på å dø nå heller. Nei vel angst, gidder du ikke mer eller? Kjeder jeg deg? Bra. Det er ikke så gøy når jeg ikke gidder å bry meg om deg lenger, er det vel? Nei? Tenkte meg det.

Etter Obs skulle pappa på Narvesen. Jeg trekker på skuldrene. Trekker på skuldrene til tross for at klokken har tikket enda nærmere det store rushet, trekker på skuldrene til  tross for at enda flere mennesker har ramlet inn på kjøpesenteret. Trekker på skuldrene til å vente på han, for hva er vel egentlig problemet?

I bilen på vei hjem regner det vanvittig mye. Inni hodet mitt tenker jeg på frihet og drømmer om de stegene jeg snart må ta. Større steg. Eksempelvis endte vi opp på Ikea en liten tur igår og (altså torsdag, til tross for at vi var der på onsdag) og da skulle jeg egentlig også bare ha én ting. Jeg tenkte en tanke, men sa den ikke høyt. Idag angrer jeg, for jeg skulle sagt det høyt og jeg skulle bare gjort det. Jeg skulle sagt “pappa, du kan vente i bilen om du vil. Jeg ska bare ha én ting, jeg kan fint gå gjennom labyrinten på Ikea alene, det er ikke noe problem”. Jeg sa det ikke, men jeg skal si det neste gang.

Det er så godt å kjenne på mestring. Jeg elsker å sammenligne hvor avslappet jeg kan være nå, med hvilket brennende helvete jeg konstant levde i før. Jeg turte bokstavelig talt knapt nok å gå ut døra for og lufte mine egne hunder!

 Jeg er jenta som skrev post-it lapper og hang dem på veggen for å minne meg selv på hvor flink jeg var hver gang jeg passerte min egen postkasse. 

Den setninga alene får øynene mine til å fylles av tårer.  Se på meg nå. Jeg har ikke ord. Jeg har enda ikke oppnådd målet mitt, men jeg er på god vei og mer enn det. Fy faen så hardt jeg har kjempet for å komme meg hit. Så uendelig mange kamper, tanker, tunge dager, turer, tårer. Så mye håpløshet, hjertebank, faenskap og svimmelhet.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg valgte å kjempe for dette. Det er mer enn verdt det og det føles så befriende at jeg ikke har ord. Det er som å se farger for første gang når mørket har holdt deg fanget i flere år. Det er som å fylle lungene med frisk luft og smilet, av og til når jeg er ute og går tur kan jeg bryte ut i spontan latter bare fordi – frihet.

Advertisements

14 Responses to “Verden i vater.”


  1. 1 christine1989 16. November 2013 at 10:31

    Utrolig godt å lese! Det er ikke kjedelig -det er inspirasjon!

  2. 3 Hannah Emilie 16. November 2013 at 11:31

    Wow, så fantastisk! Jeg smiler når jeg leser dette, Karianne! Det er herlig å lese om alt du mestrer og jeg tenker at det må være en fantastisk deilig følelse for deg å kjenne på alt dette! Godt jobba!!

  3. 5 Hope 16. November 2013 at 11:38

    Håper du får sove ordentlig snart igjen! Angst er grusomt. Du er utrolig sterk som utfordret angsten. Stå på, jeg skal heie på deg <3

  4. 7 Maren Marengs 16. November 2013 at 12:25

    En tåre renner nedover kinnet, hjertet pumper blod fortere enn noen gang samtidig som jeg skjelver og blir helt svett i håndflatene. Tåren kom fordi jeg ble rørt, du har virkelig gjort en fantastisk god jobb. Du er en stor inspirasjon! Hjertebank, skjelving og svetting er min angst som grep rund meg når jeg leste turen din inne på obs, du skriver så levende! Jeg håpe jeg også kan gå rundt i en butikk og lure på hvor angsten ble av, en dag. :-P :-D <3

  5. 9 Lene 16. November 2013 at 13:30

    så flink du er karianne! og så uendelig godt det må kjennes! bare lurer: hva tror du det var som gjorde at det “løsnet” for deg og som hjalp deg til å bli bedre? Var det en spesifikk ting, eller var det litt av alt? Hva tror du selv har vært utslagsgivende for at angsten har dempet seg i den grad den har?

    • 10 Karianne 16. November 2013 at 22:14

      Behandlingen på Post4 på Østmarka – UTVILSOMT. Uten den hjelpen hadde jeg tatt mitt eget liv og det er ikke tomme ord. Så ille var det, livet var uutholdelig og uten den hjelpen hadde jeg ærlig talt gitt opp. Selv om det var beintøff behandling som skremte livet av meg, så følte jeg at jeg kom til å dø uansett. Enten kom jeg til å dø for at jeg ikke fikk behandling, eller så kom jeg til å dø i behandling – og da var alternativet å dø mens jeg kjempet for noe, ikke fordi jeg ga opp. Jeg ville leve, derfor satset jeg alt.
      Jeg tror og det har hjulpet at jeg flyttet når jeg gjorde. Blanke ark. Ny start.

  6. 11 mrianne 16. November 2013 at 23:11

    Så herlig lesing! Så utrolig godt å lese at du ser det er verdt kampen. Så flott å lese at du kjenner på den mestringen dette er. Du er en fighter! Heier på deg! :-)

  7. 13 Linn L. 17. November 2013 at 00:44

    Dette er IKKE kjedelig å lese. Etter å ha fulgt deg gjennom bloggen i noen år nå, gir innlegg som dette meg tårer i øynene fordi jeg blir rett og slett glad av å høre om framgangen din. SÅ glad på dine vegne, og nesten litt stolt ;)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: