Do one thing that scares you, every day.

Akkurat nå er jeg litt stresset. Det er tirsdag, en helt vanlig dag sånn egentlig, men likevel ikke. Ikke for mitt vedkommende og akkurat nå trenger jeg å skrive dette for å… mote meg opp til det som kommer. Ikke det at det er så grusomt, det verste er bare det at før jeg skal noe som er vanskelig (les; angsteksponering), har hodet mitt en stor tendens til å rase gjennom alle mulige skrekkelige scenarioer du kan tenke deg – selv om 99.9% av disse bare er tull og unødvendige bekymringer.

Jeg må slappe av. Skriving er rasjonalisering og sortering, forhåpentligvis vil jeg føle meg “fit for fight” og ikke “fit for flight” innen jeg er ferdig med dette innlegget.

Det har seg nemlig sånn at logistikken ikke går opp her i huset idag. Pappa har vært ute og reist, han kommer hjem en gang mellom seks og sju i kveld. Stemoren min er på jobb og er spesielt opptatt mellom 1600-1800. Hvis jeg da sier at det befinner seg en gutt i barnehagen som må hentes klokken fire, så ser dere kanskje problemet? Jeg har forøvrig befunnet meg i samme situasjon før, men litt annerledes. Det kan du lese om [her].

Egentlig er det ikke noe problem. Fordi det er så viktig at det ikke kan bortprioiteres, nedprioriteres eller avlyses, det går bare ikke. Dessuten har jeg hentet han en god del ganger sammen med pappa, bare ikke helt alene, sånn som det kommer til å bli idag.

I 2012 var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 286153 barn som gikk i barnehage [kilde], ergo er det like mange foreldre eller foresatte som henter barn i barnehage – ergo er det en ganske så vanlig sak å gjøre, ergo er det ikke himla vanskelig. Det er rutine, dagligdags, til og med sikkert ganske kjedelig – men det må jo bare gjøres.

Jeg skal hente lillebror i barnehagen og underholde han i tre timer. Nåja, være sammen med han og gjøre ting er vel kanskje bedre formulert – selv om han tidligere har uttalt at han synes jeg burde jobbe på sirkus fordi jeg kan kaste pannekaker opp i lufta og snu dem, tenk.

Okei, nok om barnehage, I fix, punktum.

Bortsett fra det har jeg noen milepæler å feire denne uka, kan heller komme tilbake til det når det skjer. Det føles mye bedre å skrive “jeg har klart” istedenfor “om noen dager har jeg forhåpentligvis klart”, selv om jeg vet at jeg kommer til å klare det, siden noe annet ikke er en mulighet jeg har tenkt til å velge.

Jeg har noen innlegg jeg har skrevet ferdig for flere måneder siden som fortsatt er relevante, som jeg håper å få publisert snarlig siden særlig ett av disse innleggene er etterspurt gjentatte ganger av enkelte. Det er bare det at det er en komplisert historie, en kronglete erfaring med mange detaljer som til slutt fører til en konklusjon, pluss at inlegget er skrevet på engelsk. Det handler forøvrig om melkeproteinintoleranse, noe jeg har sagt jeg skal si noe om, for lenge siden.

Dessuten burde jeg skrive om rutiner, hvilket både er og høres kjedelig ut, men likevel et nødvendig onde å etablere, for hvis ikke er det ikke så mye som går rundt. Kjedelig er forresten et ord som går igjen, fordi det er kjedelig. Det er ikke akkurat en fest å skulle følge en timeplan eller forsøke å etablere rutiner. Forhåpentligvis blir det mindre kjedelig etterhvert, når det kjedelig går på automatikken fordi man har mer tid til å gjøre andre ting som forhåpentligvis føles mer givende. Dessuten har jeg forsøkt å etablere struktur x-antall ganger før, men som vanlig sklir ting ut om det ikke vedlikeholdes.

Jadaneida, så det. Jeg har ikke så veldig mye fornuftig å komme med, men jeg har i alle fall en plan for dagen og nå skal jeg sette meg ned å finne på noe jeg kan gjøre med lillebror etter at vi har kommet hjem.

Håper dere får en fin dag ♡

Advertisements

6 Responses to “Do one thing that scares you, every day.”


  1. 1 laipai 12. November 2013 at 15:02

    Dette kommer du til å fikse med glans. Im pretty sure of that.

    <3

  2. 3 Marianne 13. November 2013 at 01:54

    Hvorfor er du ikke i en eller annen form for aktivitet? Da tenker jeg skole/jobb eller liknende tiltak. Ingen blir friske av å gå hjemme. Er du for syk til det? Er det noe behandlere tar opp med deg? Det trenger ikke være den store tingen, men en tilpasset aktivitet i forhold til hva du orker/klarer i din situasjon. En meningsfull hverdag forutsetter ofte at du har noe meningsfullt å gjøre eller gå til. Er det “normalt” for en med din sykdomssituasjon å skulle gå hjemme i årevis? Angsten må jo bli forsterket av det. Du skal vel ikke hoppe i det, men eksponere deg gradvis. Skriver dette med de beste ønsker for din framtid :)

    • 4 Karianne 13. November 2013 at 02:05

      Går ikke hjemme fordi jeg vil det; men jeg har ikke fått noe spesifikt tilbud. Hvor jeg bodde før fikk jeg tilbud om å jobbe på en bondegård, men det gikk ikke fordi ingen kunne tilpasse det/sørge for at jeg kom meg dit, hvilket på daværende tidspunkt var umulig.

      Akkurat nå går jeg ikke på skole fordi jeg forsøker å finne ut hva jeg har bestått og ikke, samt hvor og hvordan jeg kan studere fordi jeg ikke vil gå vanlig videregående skole.

      Men. Jeg har blitt henvist til en dagavdeling, så vi får se. Bortsett fra det er ikke planen om skole skrinlagt akkurat, håper jeg kan begynne med noe etter nyttår. Ett fag i det minste.

      Men det er virkelig ikke fordi jeg ikke har lyst til å gjøre noe, men når man hverken blir informert om tilbud eller får tilbud, så er det vanskelig å vite hva som fins.

      Det som står i altivitetsplanen min hos NAV dreier seg om behandling. Lege. Psykiater, psykiatritjenesten.

      Jeg kjeder meg. Som du sier gjør det absolutt ikke underverker å ikke ha noe å gå til. Satser på endring fra og med 2014! :)

      • 5 Marianne 13. November 2013 at 10:05

        I forhold til NAV er det veldig viktig å være aktiv selv med å finne tiltak som er aktuell. Dette innbefatter å avtale møte med NAV for å få et innblikk i hva de har å tilby av arbeidsretta tiltak og hvordan du skal gå fram. Det fins skjerma tilbud der det ikke stilles store krav til deg, men der det er meningen at du skal få være og utvikle deg i ditt eget tempo. Du trenger ikke eksponere deg for andre i like stor grad som i en vanlig arbeidssituasjon og du får velge hvor mange timer du skal jobbe. Det heter noe som arbeid i skjermet virksomhet eller noe sånt. Det står sikkert om det og andre tiltak på NAV sine nettsider. Dessverre er det slik at mange av de som ikke der aktive selv i forhold til NAV eller finner noe annet selv ender opp med få eller dårlige tilbud. Du må vise at du vil i aktivitet. Ellers finnes det ulike aktivitetshus i Bergen hvis du liker å jobbe med kreative ting. De kan du søke etter på nettet og eventuelt kontakte. Noen stortrives der. Ellers tenker jeg om du kunne ha jobbet noen få timer i uka i en butikk, f.eks en fotobutikk? Eller fins det noe sted der du kan drive med manikyr?

      • 6 Karianne 13. November 2013 at 10:52

        Beklager, dette føles ikke så greit for meg å diskutere med en fremmed i et åpent kommentarfelt.
        Endelig er i allefall en plan på vei opp, forhåpentligvis.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: