It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.

Tiden går så sakte, men når jeg sjekker når jeg oppdaterte bloggen sist blir det omtrent motsatt, fordi det føles ikke som så lenge siden. Dessuten kan jeg innrømme at jeg ikke alltid vet hva jeg skal skrive fordi enkelte ting føles for nært eller for komplisert til å dele med alle og enhver som skulle klikke seg innom her.

I Nord-Norge snør det og jeg har ikke ord for hvor godt det er å ha flyttet vekk, hvor fint det er med høstløv i vakre farger, blader som flyr i vinden, blader på bakken, sol fra nesten skyfri himmel og litt under ti varmegrader. I Nord-Norge er alle årstidene korte, bortsett fra vinteren når snøen kommer i Oktober og ikke smelter før i April.

Livet er fortsatt ikke så veldig innholdsrikt og kampene som kjempes er mange. Flere enn før. Ikke fordi jeg har flere problemer, men fordi jeg jobber med flere problemer på en gang. Eller. Jo. Som vanlig handler det om strukur og rutiner, om å gå ut døra og møte verden, men også å spise mat, måltider, lage mat og å ikke kaste opp. Akkurat idag føles det som om jeg har hodet litt over vannet med tanke på at det begynner å bli noen dager siden sist jeg overspiste og kastet opp – hvilket er helt i tråd med behandlingsplanen, eller behandlingsmålene jeg har satt opp med min nye behandler.

“Spiseforstyrrelsen er hovedproblemet ditt, du kommer ikke til å bli frisk om du ikke tar tak i den”, sier hun og jo, innerst inne vet jeg at hun har rett, men, så er det jo også sånn at noe inni meg ikke vil forandre på noe. Men likevel, så er det noe jeg ønsker å endre og ambivalensen er et faktum.

Nå kan jeg ikke si at jeg kjenner behandleren min så veldig godt enda, men hun virker ikke som typen til å presse meg unødvendig mye. I alle fall ikke enda. Hun er opptatt av at jeg skal “eie mitt eget liv”, som hun så fint sier, hvilket nesten får meg til å himle med øynene inni meg fordi det høres ut som sånne store, svevende ord om livet og hva som er viktig. Men jo, jeg skjønner at ønsker om endring må komme innenfra, hvis ikke – hva er vel vitsen da?

Jeg måtte spørre meg selv om det er noe jeg vil endre?  Ja. I alle fall enkelte ting, og kanskje er det en begynnelse? Kanskje blir håpet om varig bedring, permanent bedring sterkere om jeg opplever at jeg mestrer de “små” tingene (som egentlig er ganske store, tatt i betraktning)? Jeg vet ikke, for akkurat nå er det her og nå som er viktig.

Jeg fikk i alle fall beskjed om at det hadde vært fint om jeg kunne skrive en kostliste som virker overkommelig for meg, som jeg kan tenke meg å jobbe med og følge. Det satt veldig langt inne å ta det steget og det var såvidt jeg ble ferdig innen jeg skulle møte behandler igjen. Det satt også veldig langt inne å vise henne hva jeg hadde skrevet, fordi det føles så personlig, så nakent, så sårt. Noe inni meg mener det er mitt, men objektivt er det mest sannsynlig spiseforstyrrelsen som mener det er sitt.

Dessuten skaper spiseforstyrrelsen mye frustrasjon om jeg (den) har en plan jeg ikke klarer å følge. Den blir irritert hvilket går utover meg som igjen får andre til å oppfatte meg som om jeg er i dårlig humør, som om jeg er sint, trist og lei fordi jeg føler meg mislykket / spiseforstyrrelsen mener jeg er det.

Resulatetet her og nå er å finne et kompromiss mellom meg og den, noe vi kan være enige om, i alle fall 40/60. Men, 40/60 til meg er vel bedre enn 0/100 til den?

Kanskje hjelper det å skrive om det selv om jeg føler meg som en hykler fordi det ikke er jeg som har overtaket. Men likevel, hva kan man egentlig forvente etter så mange år med 0/100? Sist jeg gjorde helhjertede forsøk i retning friskhet var i 2007, 2008 og i 2010. Nå har vi kommet så langt som til 2013. Ikke er jeg innlagt, ikke er jeg spesielt tynn, ikke er jeg døden nær på noen som helst måte, men som jeg til stadighet fikk høre høsten 2008; “det passer aldri å begynne med noe man ikke vil, likevel må man bare gjøre det.”

Jeg vet ikke helt hva dette forsøket kan kalles. Ikke helhjertet, varig bedring virker på nåværende tidspunkt; umulig. Men likevel, om du hadde spurt meg i 2009 om jeg så for meg et liv uten selvskading, så hadde jeg med hånda på hjertet kunne sagt nei. 4 år senere har jeg etter mange fall på veien kommet så langt som at jeg har passert 500 dager uten. Så dette er i allefall et helhjertet forsøk om å oppnå et slags kompromiss mellom meg og spiseforstyrrelsen, for at jeg skal få det bedre.

Jeg tror det ikke før jeg ser det, men inntil videre er jeg villig til å gi det en sjanse. Jeg vet jo tross alt skrekkelig godt hva alternativet er og hvordan tilværelsen er og kommer til å forbli om ingenting gjøres.

Gir det mening? Det gir mening i mitt hode og det er forsåvidt nok.

It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.” ~ Sally Kempton

Advertisements

9 Responses to “It’s hard to fight an enemy who has outposts in your head.”


  1. 1 Lovelyliller.com 17. October 2013 at 16:54

    Bra skrevet <3 lykke til med kostholdslista

  2. 3 Lin 17. October 2013 at 16:57

    Kjenner meg så igjen i noe av det du skriver her, blant annet det du skriver om at livet er lite innholdsrikt selv om kampene som kjempes er mange, og det å måtte gå inn i seg selv og spørre om hva en har lyst til, har jeg lyst til å endre på noe for å bli frisk? For min del er svaret ja, men likevel er det så “trygt og godt” å leve med sykdommen og man vet hva man har, ikke hva man får. DU beskrev spiseforstyrrelsen “humør” med noen fine ord : – Dessuten skaper spiseforstyrrelsen mye frustrasjon om jeg (den) har en plan jeg ikke klarer å følge. Den blir irritert hvilket går utover meg som igjen får andre til å oppfatte meg som om jeg er i dårlig humør, som om jeg er sint, trist og lei fordi jeg føler meg mislykket / spiseforstyrrelsen mener jeg er det.
    Det er så sant. Det opplever jeg ofte selv også, å bli misforstått på væremåten min når det egentlig handler om at jeg er livredd fordi jeg har presset spiseforstyrrelsen opp i et hjørne. Livet skal ikke være lett nei.. Håper du finner DIN vei Karianne. Fortsett jobben du gjør, det blir verdt det !

  3. 5 Beate 17. October 2013 at 18:13

    Ja, det gir så absolutt mening!
    Du greier å sette ord på noe som sikkert er et kaos av følelser, tanker og impulser – jeg kjente meg iallefall igjen, særlig i ambivalensen. Og at “dette er mitt”.
    Du er tapper som prøver å slippe andre til, det er et stort steg i riktig retning. Og husk, selv om du har “feilet” tidligere, er du eldre og modnere nå – jeg heier på deg!
    Keep fighting! <3

  4. 8 laipai 20. October 2013 at 16:40

    Alt er bedre en ingenting, og du har tross alt gjort store endringer på de årene jeg har kjent deg (6-7 år?). Og vi alle vet jo at ting tar tid, så hvem vet hvor langt du har kommet om nye 6-7 år? All endring teller.

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: