Stuck in a hard place.

Etter forrige ukes time hos behandleren min, som jeg tror jeg skal kalle Frk.Behanlder for ordens skyld, ble jeg sittende igjen med ganske mange spørsmål. Spørsmål om hva som skjer nå, videre behandling, opplegg og hvilke forandringer jeg må gjøre eller være villig til å gjøre. Noe må jeg ofre, eller være villig til å gi om jeg skal formulere det på en litt bedre måte, ellers vil jo resultatet utebli og forandringen tilsvare null.

Det som er mest skremmende for min del, er når noen nevner at spiseforstyrrelsen må gjøres noe med. Innerst inne skjønner jeg jo det, men om det hadde vært lett å ta det valget hadde jeg kanskje tatt det for lenge siden. Men hey, ny by; nye muligheter og forhåpentligvis (ganske garantert) bedre kompetansenivå. Mer kompetanse.

Det var liksom så mye som ble nevnt på samme tid at jeg følte meg som et stort spørsmålstegn når jeg dro derfra. På torsdag får jeg mer informasjon. Jeg hater å vente og gruer meg litt til hva jeg får høre da. Jeg fikk noen skriveoppgaver om hva jeg ser på som oppnåelig og hva jeg ønsker å jobbe med.

Jeg er litt mindre sliten enn hva jeg var for en uke siden, og for første gang på et par måneder begynner jeg å føle meg komfortabel i min egen leilighet. Det har seg nemlig sånn at jeg har hatt en invasjon av veps. Invasjon med stor I, for det har ikke vært “noen” veps, det har vært jævlig mange veps. Tidvis har jeg sovet på gjesterommet fordi jeg ble lei av å våkne av veps på soverommet, lei av å finne dem overalt. Jeg vet ikke hvorfor de har dødd innen tjuefire timer etter å ha kommet inn til meg, men resultatet har blitt at de har ligget strødd.

Når jeg støvsugde for omtrent en måned siden talte jeg seksti døde veps. Tretti på gulvet og femten i hver vinduskarm. Om du tenker det er mange, nei.

De har seg nemlig sånn at vi holder på å få nytt tak akkurat nå og i den forbindelse har de avdekket vepsebolENE. Ikke ett, to, tre, eller fire, fem, men seks vepsebol. SEKS vepsebol inni veggen min. De som jobber med taket har fjernet bolene og gasset vepsen, hvilket har resultert i en masseflukt gjennom små hull og sprekker i treverket og inn til meg…. Når jeg støvsugde i forrige uke med hjertet i halsen i tilfelle noen levde, la meg bare si at jeg ga opp å telle når jeg passerte 130. Det største vepsebolet skal visstnok ha vært en halv meter i diameter, om ikke det er skremmende, så vet ikke jeg.

Stakkars Zahra, hun ble stukket når hun satt i sofaen dagen før jeg bestemte meg for å støvsuge. Jeg har oppholdt meg minimalt i min egen leilighet. Kjøkken og bad for det meste, ellers har jeg vært sammen med familien min. Men, Zahra ble i alle fall så forfjamset at hun nektet å være i leiligheten min i det hele tatt, hun nektet til slutt å gå opp trappa. Etter å ha støvsugd hele sofaen pute for pute, tatt ned gardinene og støvsugd bak sofaen har jeg nå funnet ut at det ikke er flere igjen. Eller, jeg fant én død veps i vinduskarmen idag, men det er jo ingenting. Jeg har også teipet igjen alle sprekker i nærheten av hvor vepsen har kommet inn til meg. Det gikk med en hel rull med maskeringsteip!

Jeg tror heldigvis det er over nå!

Bortsett fra det; jeg savner å blogge. Jeg vet ikke hvorfor innleggene kommer så sjelden. Jeg har falt helt ut av rytmen og begynner ofte på innlegg jeg ikke kommer i mål med. Det er utrolig frustrerende, men jeg har ikke gitt opp å komme inn i det igjen. Jeg har jo egentlig noe på hjertet jeg vil dele, og lysten til å skrive, formidle og dele er det heller ingenting i veien med!

Advertisements

5 Responses to “Stuck in a hard place.”


  1. 1 Odyne 24. September 2013 at 23:56

    Wow, for meg som ikke er spesielt glad i insekter hørtes ikke det der så veldig trivelig ut! Håper de har fått fjernet alt nå, så du slipper flere veps i leiligheten! Det er forresten veldig godt å høre at du vil blogge mer, for jeg vil lese flere blogger. Du skriver så godt :)

  2. 2 lenadouleur 25. September 2013 at 15:07

    Huff, må være vanskelig å få så mye informasjon på engang, har selv vært der, så vet hvordan det er.
    Det er hvertfall bra at blogging hjelper (?), for min del så hjelper det hvertfall og lese det du skriver, for det er noe du virkelig kan! Stå på videre, Karianne!

  3. 3 laipai 26. September 2013 at 23:34

    GRØSS!!!!!! Enda godt alt er fjernet…geeesh woman!!

    <3

  4. 4 Tine 27. September 2013 at 21:39

    Wrææææl. Det er få ting jeg er mer redd en veps….

    De største doser med sympati sendes fra Trondheim!

    For å si det sånn, på den skalaen din fra 1 – 100 så hadde jeg vært godt over 100 om jeg hadde vært i nærhten av så mange veps :P

  5. 5 mrianner 27. September 2013 at 22:13

    Hei, å jeg skjønner deg så godt! Vi vet jo innerst inne at for å komme videre må man gjøre noe med vanene… Spiseforstyrrelsen. Men det er jo så vanskelig, skummelt, tøft, krevende… Og du vet det jo så godt, at du må, bør (ønsker?) gjøre noe, du sier det selv. Men det er jo ikke lett. I det hele tatt. Håper du får god støtte på veien videre! Heier på deg. Alt godt til deg.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: