Unødvendig, med stor U.

Slik kan jeg oppsummere uka som har gått, omtrent. For å være helt ærlig hadde jeg gledet meg masse på forhånd, derfor ble kanskje skuffelsen enda større når alt gikk til helvete og litt lenger enn det? Det endte med tårer, håpløshet og en natt på psykiatrisk før jeg til slutt endte opp hvor jeg ønsker å være ; HJEMME.

Det har seg nemlig slik at min bestemor hadde fått tildelt en omsorgsleilighet og skulle flytte inn dit. I den forbindelse dro jeg, pappa, lillebror og Zahra opp til Harstad forrige tirsdag. Jeg så for meg noe slikt som dette; tilbringe kvalitetstid med mine beste venner, pakke ting, flytte ting, pakke ut ting, kvalitetstid, latter, for realismens skyld; litt stress – men alt i alt skulle det vært FINT.

Istedenfor ble det stress, stress, stress, mer stress, sinte tårer, raseri, utmattelse, skuffelse, utmattelse, litt mer utmattelse og til slutt lå jeg bare i senga og skalv mens tårene trillet uten at jeg mente det mens hjertet hamret febrilsk i brystkassen og redselen vokste. På mandag skulle vi nemlig fly tilbake til Bergen, noe som virket skrekkelig umulig fra og med 1900 søndags kveld.

Hvordan skulle jeg klare å fly når jeg ikke klarte noe som helst? Jeg orket såvidt å snakke, så pappa snakket for meg på legevakta. Siden jeg var i så dårlig form fikk vi vente på eget rom (plusspoeng til legevakta), legen var hyggelig og forståelsesfull (plusspoeng), han som jobbet natt på psyk kjenner jeg fra før (flaks) og til slutt fikk jeg en seng å sove i, mens uvissheten fikk tårene til å trille når jeg ble alene. Det så nemlig slik ut at pappa, lillebror og Zahra skulle reise hjem uten meg og jeg hadde vel egentlig forsonet meg med det noen timer senere.

Mandag morgen våknet jeg til “ligger du enda i senga?” etter å ikke ha stått opp til frokost eller morgenmøte. Deretter “hvorfor er du her? Når skal du dra? Hva trenger du hjelp til? Hva mener du vi skal gjøre?” Hvilket ble besvart med tårer, “jeg vet ikke – jeg vil ikke være her- helst vil jeg hjem, jeg er bare så sliten, egentlig nå, jeg vet ikke, jeg er bare så sliten”, hvilket ble besvart med “hvorfor er du her (på psyk) og ikke på den andre siden av sykehuset (på somatisk) hvis du er fysisk sliten?” hvor mitt svar atter en gang ble “jeg vet ikke!” Deretter kommer “når går flyet ditt”, det gikk rundt klokken elleve, så jeg sa det. På daværende tidspunkt var klokken snart halv ti og det tar 30-40 minutter å komme seg til flyplassen.

Deretter kom noen strofer om at jeg ikke måtte la angsten forhindre meg, nå gjorde jeg akkurat det jeg ikke skulle, unngikk problemet, hvilket gjorde meg rasende for angsten var ikke problemet. Jeg var TOM FOR ENERGI. Jeg var ikke redd for å fly, jeg var redd for å være en byrde for min far som også var sliten, samt at vi skulle reise med lillebror og Zahra, hvilket også er krevende, så hvordan skulle det da gå om jeg også skulle være krevende?

“Hvordan skal du komme deg hjem da?” og jeg sa at pappa skulle komme å hente meg, hvilket ble besvart med “kan du ikke fly ned selv?” hvilket fikk hjertet mitt til å hoppe over noen slag – for det har jeg ikke lyst til. For å fly Evenes – Flesland må du mellomlande på Gardermoen, det er to flyturer med venting på Gardermoen. Jeg ser ikke lenger på det å fly som en umulig oppgave – flyturen opp til Harstad gikk nemlig helt strålende. Jeg kjente ikke på angst, jeg kjente på stress jeg ser på som normalt stress, de fleste mennesker er litt stresset når de er ute og reiser. MYE av det jeg tidligere har sett på, kjent på og trodd at var ANGST, ER IKKE ANGST, det er en reaksjon på en intoleranse jeg har mot melkeproteiner. (Det kommer et innlegg om melkeproteinintoleranse, forhåpentligvis snart.)

Men tilbake til situasjonen; jeg følte meg så jævlig lite velkommen, eller ivaretatt om du vil, jeg følte meg liten, ubetydelig, overkjørt, jeg følte meg rett og slett helt jævlig og det eneste jeg visste med sikkerhet er at der ville jeg hvertfall ikke være. Hvorfor skulle jeg være der når de da ville si at de hadde rett, at det handlet om at jeg ikke turte å fly? Hvorfor skulle jeg være der om de ikke hørte ordene jeg sa, men oppfattet meg som en løgner som hadde diktet opp noe får å unngå og fly? Jeg kjente på redsel for at de skulle presse meg unødvendig mye – det er noe de har gjort før, og selv om det ble gjort i beste mening (ifølge vedkommende) – resultatet jeg hadde håpet å oppnå med litt hjelp, uteblir fortsatt, til tross for at de mente det skulle “styrke meg på sikt” å la meg “finne ut av det på egenhånd, jeg vet du klarer det, du får til det du vil, lykke til”.

“Skal jeg se om du rekker flyet?” ble det så sagt, hvor mitt svar var “jeg ringer til pappa” for der og da var akkurat der jeg var det aller siste stedet jeg ville være som jeg i det hele og store kunne tenke meg. Anywhere but there.

Så jeg ringte til pappa og spurte hvor han var, han sa han sto på trappen og ventet på taxien som skulle kjøre han, lillebror og Zahra til flyplassen. Kryss i taket og amen for at jeg hadde gått gjennom kofferten og pakket den når jeg ikke fikk sove kvelden i forveien. Jeg vet ikke hvor mange minutter som gikk eller ikke gikk før pappa sto på rom nummer én på psykiatrisk avdeling, men jeg var i alle fall klar med jakke og sko på og forlot med en blytung klump av stress, utmattelse, kvalme og lettelse i magen.

Det er det mest fysisk krevende jeg har gjort på utrolig, utrolig lenge. Det handlet ikke om angst ,det handlet om at kroppen var tom for energi selv om jeg iherdig forsøkte å dytte i meg energi, i håp om å føle meg bedre, i håp om å klare det hele.

Det klarte jeg og jeg har egentlig ikke ord for hvor glad jeg er for å være hjemme. Jeg føler meg fortsatt ikke bra, jeg er fortsatt utrolig sliten, men jeg er i alle fall hjemme og det er godt nok, for det er akkurat her jeg ønsker å være. Sammen med familien min og ikke minst Nick, som jeg selvsagt har savnet en hel masse.

For ordens skyld kan jeg også nevne at bestemor har flyttet dit hun skulle, det ble fint, det er møblert og innredet så koselig jeg i det hele tatt rakk, gardiner i vinduene, bilder på veggene, kopper, glass, fat, skåler og mat i skapene, alt iherdig sortert og møysommelig stablet. Brettede klær i klesskapet, noen på kleshengere. Duker i skuffene, noen på bordene, blomster i vinduskarmen, seng montert, det var ikke mange esker vi ikke rakk å pakke ut. Vi fikk gjort det viktigste og jeg kan med hånda på hjertet skrive under på at jeg gjorde alt jeg kunne for at hun skal få det så fint og godt som mulig i sitt nye hjem.

Skulle ønske vi hadde hatt bedre tid, skulle ønske lastebilen vi skulle bruke ikke ble ødelagt etter å ha stablet alt inni den (fredag den trettende), skulle ønske vi slapp å flytte alt fra en lastebil til en annen, hvis ting hadde gått på skinner hadde utfallet kanskje blitt litt annerledes, men nei. Det var bare meg og pappa for det meste, pluss to til som flyttet de tunge møblene.

Det gikk jo bra til slutt, men det er en uke jeg helst skulle vært foruten. Jeg er bare glad det er over.

Advertisements

10 Responses to “Unødvendig, med stor U.”


  1. 3 Sally Foxvog (Faksvaag) Kalotra-Brown 18. September 2013 at 14:03

    Hi, your posts are so fascinating. I have great sympathy, even though I am probably eating too much these days – at least it seems so, looking at my stomach! I’d like to make friends & “talk” about issues personally.
    I only know a little norsk, and some words – even in your English blogs – I don’t understand. This one I have no clue about: gledeshyl – is there a term in common English to express it? Then there was some company apparently giving money; I didn’t know what that one was, either. But I’d like to make friends with someone in the country of my ancestors, and talk about some of the issues we have.

  2. 5 christine1989 18. September 2013 at 14:20

    Jeg sitter igjen med: WOw, du er tøff. Står virkelig på. Håper du får det bedre snart.

  3. 6 Helene Sophie 18. September 2013 at 16:29

    <3 huff, dumt at det ble så vanskelig… men du er sterk, vit det!

  4. 7 Tine 19. September 2013 at 10:54

    de er utrolig flinke på det der på psyk… å få en til å føle seg i veien og lite velkommen.

    =/ Bra du kom deg hjem!

    klem klem <3<3

  5. 8 Maren Marengs 19. September 2013 at 14:10

    Tøffe tøffe deg! RESPEKT! :-) Og bare det at du ville hjem er vel et friskhetstegn? (og da mener jeg ikke at du ikke har ting å stri med…)
    Selv har jeg jo tryna hardt og ble livredd for å dra hjem, så nå er jeg innlagt og prøver å jobbe mot å kunne føle meg trygg hjemme igjen. Så du er utrolig tøff og utrolig hva du får til! :-) Samtidig er det hyggelig for meg å høre at du har det så godt hjemme hos deg med dine hunder, at det er der du vil være. Jeg håper jeg også kommer dit snart! :-)

  6. 9 laipai 19. September 2013 at 14:44

    Godt du har kommet deg velberget hjem da. Håper du nå får hentet deg inn igjen.

    <3

  7. 10 mrianne 19. September 2013 at 14:46

    Glad for at du kom deg vel hjem. Det hørtes utrolig tøft og slitsomt ut. Ønsker deg alt godt og håper at helgen blir bedre, og roligere.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: