Sannheten om Den Største Utfordringen.

Akkurat nå sitter jeg barnevakt. Jeg har egentlig to millioner andre ting å gjøre, men. Jeg har noen ting jeg må si, en liten tilståelse blandt annet.

I [dette] innlegget hvor jeg skriver om den største utfordringen har jeg vridd litt på sannheten. Selv vil jeg si at jeg har dempet hvor ille det egentlig var, fordi. Alt jeg skrev om ingen hjelp stemmer, men det jeg skrev om at jeg når som helst kunne si “pappa, dette går ikke, hjelp?”, var ikke sant. Familien min har nemlig vært på ferie i nesten fire uker, mens jeg har vært alene i storbyen og vært tvunget til å klare meg på egenhånd.

Etter mitt siste innlegg om den dagen jeg følte meg så flytende høyt oppe, hadde jeg veldig mange veldig vanskelige dager. Livet gjorde grusomt vondt. Jeg følte ingen mestring, jeg følte ikke at jeg fikk til noe som helst, jeg følte meg ubrukelig til tusen og depresjonen frydet seg voldsomt over nederlaget mitt. Jeg orker ikke å utbrodere hvor kjipt det var en gang, jeg er bare jævlig glad det er over og at ting føles en smule lettere nå!

På tirsdag kom familien min hjem igjen. Det føles nesten som om ingen tid har gått i det hele tatt, som om de ikke har vært borte. Fire uker, det har liksom gått så fort og sakte på en gang. Jeg har ikke så mye i mot å være alene samtidig som jeg hater det, men jeg vet jo at jeg klarer det. Jeg har jo vært alene og agorafobien har jo gjort meg ekstra isolert de to siste årene. Likevel var følelsen den første dagen vanskelig å forholde seg til.

Angst. Den dagen gikk det opp for meg at jeg ikke hadde vært alene så mye som tjuefire små timer siden begynnelsen av April. Det er jævlig lenge og stillheten i huset var overdøvende. Deretter ble det vane. Rutine. Sommer. Ensomhet. Jeg har ikke hatt “en fantastisk sommer” akkurat, men den var i alle fall mer tålelig enn fjorårets miserable tilværelse.

Idag var jeg innom et kjøpesenter med pappa. Nervene sto i helspenn og jeg kjenner at jeg ikke har eksponert meg for mange mennesker de siste fire ukene. Litt sånn to steg fram og ett tilbake.

Jeg har egentlig flere ting å dele, men noe er så komplisert å forklare at det fortjener separate innlegg. Dessuten vil jeg si takk til de leserne som klikker dere innom bloggen min hver eneste dag til tross for at jeg i lengre perioder er helt stille. Dere er gode!

Advertisements

7 Responses to “Sannheten om Den Største Utfordringen.”


  1. 2 rsd 8. August 2013 at 22:53

    Men du klarte d!!! Uansett hvor fattge å tomme disse ordene kan føles! Jeg vet hvordan d er, jeg har ikke klart noe alene på 9 laaaange år, så jeg vet hvordan du har d! Ta me deg småe gleder å ta me deg alle de små tingene du faktisk klarer, uansett alene eller ikke, alt teller! Du er en sterk person!!!!!

  2. 4 Helene Sophie 8. August 2013 at 23:31

    Sender en klem til deg <3

  3. 5 Beate 9. August 2013 at 21:28

    DU er god! Utrolig flink har du vært, og du hadde fortjent at det gikk tjue hakk bedre enn det gjorde. Men du greide det likevel, helt utrolig!

    Én ting jeg lurer på; nå som du har greid det umulige, å reise med fly så mange ganger at du snart er som en “frequent flyer” å regne – kunne du tenkt deg å reise utenfor Norge? Hvordan var du før agorafobien tok overhånd, likte du å reise?
    Jeg er nemlig veldig glad i å reise (selv om jeg alltid angrer som h de siste dagene før avreise), og flere ganger når jeg har lest om dine store bragder de siste månedene har jeg tenkt at du fortjener en skikkelig ferietur. Men kanskje det ikke er noe du ser på som en positiv premie?

    Håper du får ei fin helg, og jeg kommer til å fortsette å klikke innom med jevne mellomrom, og ser frem til neste innlegg.

  4. 6 mrianne 11. August 2013 at 20:09

    hei
    du er modig som er så ærlig og åpen. Jeg vet hvor utrolig kjipt det føles når psyken jobber mot en selv. Når en selv tenker at man ikke er verdt noe, får til noe og at man ikke blir “bedre”. At man ikke fikser dette liksom. Så utrolig godt at du ser at denne sommeren er bedre enn den i fjor. Det hjelper, håper jeg. Du har mange utfordringer – jeg håper du greier å se at du takler dem, du står i det, i ditt tempo. Du er sterk! og modig! Lykke til og ønsker deg alt godt!

  5. 7 Tonje Johansen 19. August 2013 at 15:15

    Hei Karianne fina. Jeg slet selv med agorafobi i mange år når jeg var yngre. Veldig ille, jeg vet åssen du har det. Jeg har kommet meg ut av det og det føles så godt. Du må bare stå på. Jeg hadde det på samme måten. Jeg var ikke ute på et år, gjorde ingenting og måtte slutte på skolen i 9 klasse. Var bare med mamma og pappa og søskene mine. Det er veldig vondt men det går over <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: