Jeg skal ikke bli bedre.

For en gangs skyld sitter jeg bak tastaturet mens jeg føler det, før jeg har landet. Det føles mest som om jeg har overlevd et strikkhopp uten strikk. Å overleve det umulige, eller i dette tilfellet – å mestre. Å klare, å vinne, å seire. Det er det jeg så fint kaller “en jævla big deal.”

Jeg skulle egentlig handle på torsdag. Slik ble det ikke, because of reasons.
Så skulle jeg handle på fredag. Egentlig skulle jeg andre ting også igår, men til syvende og sist hadde jeg ikke lyst til å gjøre noen verdens ting. Eksempelvis snakket jeg med legen i telefonen istedenfor å møte opp, noe jeg angret på i etterkant, faktisk. Men så skulle jeg altså handle, på kvelden. Etter jævlig mye om og men, nøling og å ha gjort alt annet som er mye mer interessant enn å utsette seg for grufulle utfordringer, eksempelvis å sende grimaser på snapchat, eller bilder av skyer – førti minutter før butikken stengte klarte jeg endelig å legge fra meg telefonen. Etter å ha gått trettitre runder rundt meg selv og løpt opp og ned fra første til tredje etasje omtrent ti ganger på grunn av at jeg hele tiden glemte én og én ting (sko, nøkler, musikk, telefon, bankkort som jeg hadde lagt på “et lurt sted”, jakke, sykkellås, nøkkel til låsen, headset, meg selv.. neida). Distré med stor D.

Når jeg hadde kommet nesten til butikken begynte jeg å nøle, så jeg valgte å benytte meg av hjelpemiddelet “ring en venn”. Det hjalp jo litt. Når jeg kom til butikken ble jeg stående utenfor. Jeg hadde ikke direkte angst, men jeg følte rett og slett ikke for å handle i det hele tatt. Bare for at det ikke skulle bli HELT bortkastet gikk jeg hvertfall en tur gjennom butikken. Selv om klokken var kvart på stengetid så det ut som om folk handlet til en campingtur for tre bobiler, seks familier, ett telt og to campingvogner – med andre ord veldig lang kø, ergo følte jeg enda mindre for å handle. Men som sagt, jeg gikk gjennom butikken i det minste.

Jeg syklet en lengretur på hjemveien (SPONTANITET!!!!!), mens jeg lovet meg selv å handle idag. Jeg kunne velge å handle jævlig tidlig eller før stengetid. Jeg valgte å satse på førstnevnte siden det er lørdag, forhåpentligvis er det færre mennesker som gidder å stå opp grytidlig en lørdagsmorgen for og handle. Sjansen er mye større for at folk ramler inn rett før stengetid klokken 2100 for å raske med seg en pose potetgull og cola. Det er tross alt lørdag.

La meg bare si at jeg ikke akkurat spratt ut av senga når vekkerklokka ringte klokken 0845, men jeg måtte jo likevel? En så stor utfordring som å komme seg til butikken alene, handle alene og å komme seg hjem igjen – a l e n e, er såpass stor at det kan spise kreftene og energien for en hel dag. På mandag skal jeg treffe min nye behandler på DPS for aller første gang, i mitt hode virker det ikke lurt å satse på to store ting på en dag, i tilfelle det ikke går.

(Å gjennomføre ett mål hver dag er bedre enn å håpe på to ting annenhver dag og likevel bare klare én.)

Uansett. Etter en del om og men, men ikke mer enn fire runder (siden jeg fant alt jeg trengte til å forberede meg til en tur på butikken igår), kom jeg meg omsider ut døra, i regnet, mens jeg krysset fingrene for at himmelen ikke skulle åpne seg igjen.

For å si det på den måten så jeg på klokka når jeg dro hjemmefra, 0959, når jeg hadde kommet hjem, låst meg inn og gått opp alle trappene var klokken 1019. Iløpet av disse tjue minuttene har jeg syklet til butikken, låst sykkelen, gått inn, nølt, satset, gått en runde gjennom, hadde selvfølgelig glemt handlelista hjemme (hallo, alt kan jo ikke gå på skinner?!), plukket med meg hele ti ting, stått i kø, betalt, pakket varer, gått ut, låst opp sykkelen og syklet hjem igjen.

Lenge leve effektiviteten. Har du prøvd å sykle mens du er gelé i beina?

Når jeg kom hjem visste jeg ikke om jeg skulle pakke ut varer eller twitre først, og når jeg faktisk pakket ut varer ble jeg nesten overrasket over alt jeg hadde klart å handle.

Tweetene mine er verdt å kopiere:

  • Handlet ti ting på butikken.
    Omg.
    Døde bare litt.
    W i n n i n g.
  • Kødda.
    Holder enda på å dø av adrenalinkick,
    men det føles faktisk
    egentlig
    Jævla bra.
  • Skjelver enda.
    Vurderer å kaste opp.
    Å kjempe mot spøkelser er ikke bare bare.
    Men jeg s k a l bli FRISK.
  • Jeg skal ikke bli bedre fra angsten,
    Jeg skal bli frisk.
    Helt frisk.
    Ikke bare halvveis.
  • Faen.
    Kommer på alle tingene jeg glemte.
    Kanskje handle senere? “All eksponrring er bra eksponering.”

Trodde jeg skulle krepere når jeg måtte stå i kø. Jevnt over var det det aller vanskeligste. Det sto gamle mennesker foran meg med handlevogner og det var bare en kasse åpen. Heldigvis kom det en ansatt og jeg tror jeg så på han med desperasjon i blikket, for han åpnet kassa vedsiden av – jeg nølte ikke akkurat, for å si det på den måten. Når jeg hadde begynt å legge opp varer, da ble det jo alt for dumt å skulle si “sorry” og løpe ut derfra. Tretti sekunder senere, når jeg faktisk kom meg ut derfra var det såvidt bena mine klarte å bære meg samtidig som jeg ikke klarte og la være å smile, samtidig som jeg forsøkte å la være og le, samtidig som en ansatt så på meg – da holdt jeg på å få panikk! Jeg er nemlig livredd for at noen skal stoppe meg å tro at jeg er en butikktyv, for da får jeg sikkert panikk på ordentlig og da ser jeg sikkert jævla skyldig ut.

Jeg mener, når det kommer et menneske som kanskje set ut som om h*n skjelver, smiler og virker jævla fornøyd med seg selv mens vedommende ikke kan komme seg ut derfra fort nok, i mitt hode kan jo det virke litt suspekt.

Anyway. Jeg har handlet! (Fortjener egentlig ti utropstegn.)

Igår var det noen som spurte meg om jeg trodde det var mulig å bli helt frisk, som faktisk argumenterte med at det ikke er mulig. Da ble jeg faktisk jævlig forbannet. Fuck deg og uvitenheten din. Du snakker til en jente med ambisjoner, som ikke har tenkt til å gi seg før målet er nådd.

For å fullføre overskriften; jeg skal ikke bli bedre – jeg skal bli F R I S K.

Advertisements

13 Responses to “Jeg skal ikke bli bedre.”


  1. 2 Elisabeth :) 27. July 2013 at 16:15

    Jeg fikk litt klump i magen når jeg leste overskriften til innlegget på Facebook…men dette viser bare hvor langt du er kommet bare de siste månedene, og det er fint å lese!:) jeg tror ikke du jobber for å bli bedre, men for å bli Frisk. Og det tror (les:VET) jeg at du klarer, fine fine du!:) stor klem!

  2. 4 Helene Sophie 27. July 2013 at 23:29

    Så sykt flink du er! Jeg blir stolt av deg selv om jeg ikke kjenner deg engang. Jeg klarer ikke helt å håpe på å bli frisk, for jeg synes det er litt skummelt å tenke på. Men du er skikkelig sterk som holder deg positiv og har ambisjoner om å bli helt frisk. Jeg håper virkelig du får det til, og at du kan bli ordentlig lykkelig! :-) Fortsett å kjempe <3

  3. 5 chaosbyida 28. July 2013 at 19:23

    :-D

  4. 6 Hilde 30. July 2013 at 11:38

    Det er utrolig inspirerende å lese hvordan ting har utviklet seg for deg, har nå lest bloggen din i noen år, og kjenner meg igjen i mye av det du har skrevet.

    Det å se hvordn ting har endret seg for deg, det å se at ting faktisk kan bli bedre, det er noe som inspirerer meg til å bli bedre, å bli ordentlig frisk.
    Det er nå 9 uker siden sist jeg kuttet, og 2 uker siden jeg sist kastet opp, du er en av mange faktorer som gjør at jeg holder ut enda!

  5. 8 Nadia Blomquist 31. July 2013 at 19:10

    hej karianne, nå skriver jeg her istedenfor på facebook, for jeg mistet linken der :P

    dette gjorde mig glad,
    du skall bli frisk, helt klart!!!!!!!

    og jeg behövde höre dette, har selv kjempet mot butikken i de siste dagene, men ja, nå er det gjort.
    avogtill kan man lure på hvordan det alltid är kö i butikken, men ja, eksponering.

    heier på dig, du klarer dette! det blir nok töfft, men du klarer dette
    klem

  6. 9 vilblifrisk.blogg.no 1. August 2013 at 21:09

    HEIAHEIA!!! Godt gjennomført:)

  7. 10 Øygunn 6. August 2013 at 15:10

    Jeg er så hjertens enig! Noen jeg kjenner, hevder at det heller ikke er mulig å bli helt frisk fra spiseforstyrrelser: “Man sliter med symptomene resten av livet.”
    Det er jo bullshit. Jeg kjenner minst (!) ti som er helt friske og i dag er kursholdere, aktive i IKS, behandlere innen feltet og lignende. Men herregud, det skal nevnes at alle de som har sagt til meg at man ikke blir helt frisk, er personer som ikke har eller har hatt spiseforstyrrelser selv! Jeg tror, helt ærlig, at alle som har en psykisk lidelse av hvilken som helst art, vet med seg selv at det er mulig å bli frisk. HELT frisk :-)

    • 11 Karianne 14. August 2013 at 21:03

      Ikke for å være uenig med det, men i dette innlegget tenkte jeg spesifikt på agorafobien.
      Hva spiseforstyrrelsen og Karianne angår, så vet jeg ikke. Jeg klarer ikke helt å se at det er mulig og bli frisk / tro at det er mulig. Det har liksom vært en stor del av livet mitt nesten halve livet mitt.

      Men hva agorafobien angår, så kan jeg love deg at jeg skal bli helt frisk en dag :)

      • 12 Øygunn 29. August 2013 at 17:14

        Jeg skjønte at du tenkte på agorafobien! Klønete formulert av meg, jeg prøvde meg på en sammenligning og glemte å skrive det… Heh. Poenget var i hvert fall at mange/noen tydeligvis tror det er umulig å bli helt frisk fra psykiske lidelser – og det stemmer selvfølgelig ikke ;) Klem <3

  8. 13 hanne 14. August 2013 at 22:59

    Hei:) je kjenner langt inni hjerterota mi at je blir stolt og glad på dine vegne når je leser sånne innlegg!:) stå på, husk at det er utrolig mange som ikke kjenne deg dom har trua (sjøl om det ikke er noen som føler noe eller opplever ting helt likt som deg) og heier på deg i kampen din. Je har iallefall “fulgt” deg i 2 år og synes du er knallflink:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: