Muligens den aller største utfordringen.

Nå har det gått fjorten dager. Fjorten dager med vanvittig mange utfordringer, men likevel fjorten dager og jeg står enda. Jeg har ikke gitt opp den muligens største utfordringen hittil. Har ikke helt turt å fortelle det, i tilfelle det skulle være et mislykket prosjekt, men så langt er det ikke det. Vanskelig, men ikke mislykket. Tvert i mot vil jeg påstå at det styrker meg bit for bit.

Min nærmeste familie er helt fantastiske når det kommer til hjelp og støtte i hverdagen. Det kan til og med bli litt for hjelpsomt, så for en periode på fire uker bestemte vi oss for å gjøre et eksperiment. Kort oppsummert går det ut på: ingen hjelp.

I praksis innebærer dette at det ikke er noen som kjører meg til butikken, handler med meg, kjører meg hjem igjen, sørger for at jeg kommer meg til legen, eller tannlegen, eller står opp, eller om jeg har mat i kjøleskapet eller ikke, eller om pakkene som havner på postkontoret blit sendt i retur fordi jeg ikke klarer å hente dem selv.

Den første dagen gjorde jeg ingenting, det hadde jeg bestemt meg for. Den samme dagen fikk jeg hentelapp fra posten, jeg bestemte meg for å hente pakken på dag to. Den andre dagen gikk jeg nølende mot postkontoret med gråten i halsen og snudde når jeg kom halvveis. Jeg gråt når jeg kom hjem og forbannet håpløsheten, livet og meg selv. Den tredje dagen var en lørdag, den fjerde en søndag hvor jeg gikk tur med en venn og hundene. Den femte dagen avlyste jeg en planlagt legetime, men lovet meg selv at jeg skulle hente pakken.  Jeg kom lenger enn fredag, faktisk så langt at jeg kunne se postkontoret. Jeg kjente at det ikke gikk, tok et bilde, twitret det med teksten “der er postkontoret, dit skal jeg imorgen”.Jeg gikk hjem i pøsende regn, satte meg i bilen (bare fordi jeg liker å sitte i bilen) og gråt noen tårer, deretter klippet gresset til jeg ble svimmel og gikk å la meg.

Den sjette dagen gikk jeg til postkontoret med livet som innsats, overlevde, hentet pakken, ropte HALLELUJA inni meg mens jeg frydet meg over gjenvunnet styrke. Dagen i forveien hadde jeg mistet en midlertidig fylling, noe som bekymret meg helt voldsomt. Jeg overrasket meg selv ved å umiddelbart kontakte tannlegen og fikk en time dagen etter, altså den sjette dagen. Senere, etter å ha hentet pakken på postkontoret gikk jeg til tannlegen. Hun hadde fått en avbestilling og lurte på om jeg ville komme og få en ordentlig fylling allerede to dager senere, noe jeg sa ja til. Hvorfor vente?

Den sjuende dagen kom jeg meg til legen. Den åttende dagen traff jeg et menneske fra psykiatritjenesten. De har lovet å hjelpe meg sånn at jeg kommer meg til min første time hos ny behandler nå på mandag. Etter møtet med dem dro jeg til tannlegen hvor jeg fikk en permanent fylling. Også den niende dagen kom jeg meg til og fra legen. (Hvis du lurer på hvorfor jeg er der så ofte som flere ganger i uka, så er det fordi det er sommer, jeg har ingen andre, men legen er fin for hun stiller opp og tilbyr meg timer, pluss at det er ganske greit at jeg ikke kan isolere meg flere dager i strekk.) Jeg flyter i alle fall, selv om det er tøft å holde på på dette viset.

Er du klar over hvor vanskelig det er å disiplinere og motivere seg selv når man når som helst kan si “sorry, dette gidder jeg faktisk ikke, jeg vil mye heller telle plankene i taket enn å driste meg ut døra!” ?

Innen nå har jeg begynt å irritere meg over at jeg har gått tom for de interessante tingene i kjøleskap og fryseboks. Jeg må på butikken men kvier meg voldsomt for dette. Nå er det sånn at legekontoret, postkontoret og butikken ligger på samme sted, så sånn sett har jeg skjønt at jeg er kapabel til å gå dit alene og returnere uten problemer (en gåtur på 35-40 minutter), men å legge på handling oppå der… Det virker uoverkommelig.

Den tiende dagen har jeg så lyst på bananer at, vel. Jeg bestemmer meg for å gå på butikken. I Harstad er rema 1000 åpent til 2200 på lørdager, jeg kunne ikke se for meg noe annet her. For å si det sånn ankom jeg Rema klokken 2115 og oppdaget at de hadde stengt femten minutter tidligere. Jeg ble stående alene på parkeringsplassen å le, fuck my life, typisk min flaks.
På hjemveien synes jeg faktisk det var fint å gå tur, så jeg gikk hjem og hentet Nick og Zahra og gikk litt til. Dette var den første turen de fikk med meg alene (nå har vi hage da, så de får løpt fra seg der, det er ikke såå synd i dem!) fordi jeg hadde brukt opp all energien min på andre ting.

Den ellevte dagen slo jeg min egen rekord på hvor-lenge-man-kan-snakke-i-telefonen-i-strekk hvor det totalt ble snakket i sju timer. Det var egentlig en veldig fin dag, for jeg fikk gjort kjedelige ting som oppvask og rydding mens jeg snakket i telefonen, pluss at jeg gikk en tur med hundene også – lengre enn turen dagen i forveien.

Den tolvte dagen hadde jeg en ny avtale med psykiatritjenesten. Etter en stund lurte jeg på om vi kunne dra på butikken, hvilket vi gjorde, hvilket ble innihelvetes vanskelig for meg. Jeg gikk inn på Rema, gikk noen nølende skritt før jeg gikk ut igjen, gelé i beina og nummen i ansiktet, klar for å dra hjem. Likevel visste jeg at jeg dermed ville heve terskelen enda mer for å gjøre det neste gang – og jeg hadde fortsatt lyst på bananer… Etter å ha tatt meg kraftig sammen overlevde jeg en tur på kiwi hvor jeg kom ut med bananer, blåbær og tanntråd. HURRA, selv om jeg enda mangler en del ting for å si det sånn. Men det er en start?

Den niende dagen kom godværet til Bergen og inntil nå har det enda ikke sluppet taket. Den trettende dagen var det tjuetre grader ute, hvilket gjør meg enda mer redd for å kollapse eller lignende, tenk om? Varme, kvelende varme, dehydrering, nå bryr jeg meg egentlig ikke om arrene mine – men kombinert med angsteksponering er det å bli lagt ekstra merke til vanskelig uansett. Den trettende dagen gikk jeg til legen, overlevde, gikk hjem igjen mens jeg tenkte på menneskene som drar på jungelsafari eller ørkensafari i Afrika, eller arkeologer som daglig overlever stekende varme – KLART jeg tåler en førti minutters gåtur i tjuetre grader. Herregud altså, det burde egentlig være en selvfølge!

Den samme dagen fikk jeg beskjed om at jeg kunne hente enda en pakke på postkontoret (er det ikke lurt å bestille pakker som man bare MÅ hente kanskje?), men selv om jeg ville hente den klarte jeg ikke. Ikke så mye på grunn av angsten, mer fordi jeg hadde vondt i magen fordi jeg har blitt intolerant for en type matvare jeg har tålt bra hele livet fram til nå. Dessverre finnes dette tilsatt i ganske mange matvarer og dagen før hadde jeg klart å få i meg dette jeg ikke tåler.

Den fjortende dagen var igår. En meget bra dag angsteksponeringsmessig! Jeg er ikke så glad i å handle når det er mange mennesker på butikken og akkurat nå er det viktigere for meg å se AT jeg KLARER og handle, over “jeg klarte å handle mens hundre andre handlet.” På grunn av dette la jeg meg tidlig, sto opp klokken åtte, spiste frokost og lovet meg selv at jeg skulle klare.

Nå har det seg sånn at jeg har sykkel tilgjengelig. Ikke min, men A sin, som jeg kan låne – men. Jeg har omtrent ikke syklet siden 2010, siden før jeg fikk epilepsi, så… Sykle på butikken? Hmm. Tør jeg det? Tenk om jeg får panikk? Hva gjør jeg med sykkelen da? Lista går videre, men til slutt bestemte jeg meg for å sykle. Mye fordi det er 98% nedoverbakke til postkontoret, tenk å kunne komme seg dit på noen få minutter istedenfor tjue?

I alle fall syklet jeg til postkontoret, låste sykkelen, gikk inn med hamrende hjerte, ventet på en som kunne ekspedere meg mens jeg vurderte å løpe hysterisk ut derfra, trippet mens han ikke fant pakken, hjertet hamret i brystet – til slutt fikk jeg pakken, la den i veska, gikk ut av butikken, stoppet utenfor og… “Jeg har jo egentlig ikke angst nå, hvorfor i alle dager handler jeg ikke når jeg faktisk ER her?” Deretter snudde jeg, gikk inn på Kiwi og handlet noen få ting. Jeg hadde ikke planlagt å handle, jeg husket ikke helt hva jeg skulle handle, men jeg handlet, betalte, låste opp sykkelen min, til min store overraskelse syklet jeg hele veien hjem uten å gå av sykkelen -etter det var jeg bare fornøyd.

I ♡ Sykkel.

Idag er den femtende dagen uten hjelp eller støtte og jeg har lovet meg selv å handle. Egentlig skulle jeg handle idag tidlig, men siden jeg ikke fikk sove i natt bestemte jeg meg for å handle i kveld istedenfor. Det er i alle fall målet for dagen. Det burde gå fint.

Dette ble et veldig langt innlegg, men nå kan dere jo se/lese hva jeg holder på med om dagen. Sakte, men sikkert mestrer jeg verden alene, som selvstendig. Jeg kan jo når som helst si “pappa, dette går ikke, hjelp?”, men til min fordel er jeg jævlig sta og akkurat nå er det staheten som driver meg videre mot friheten jeg har drømt om så lenge.

(Tusen takk for fine og støttende kommentarer på innlegget igår, dere fikk meg til å ville skrive dette innlegget.)

Advertisements

13 Responses to “Muligens den aller største utfordringen.”


  1. 1 Elisabeth 25. July 2013 at 12:17

    Så bra! Jeg sa jo du kom til å klare nøyaktig det du satte deg som mål! ;) Ble kjempe glad for å se at du sakte men sikkert blir mer i stand til å leve livet ditt slik du SKAL leve det, og jeg vet veldig godt hvor kraftig kontroll den angsten får over en. Utrolig stolt av deg, Karianne!! Håper dette bare blir bedre og bedre. Tenk det: Om kanskje bare 1-2 uker så klarer du å handle nøyaktig det du trenger, og om 1 måned fra i dag så har du kanskje forhåpentligvis klart å gjøre de tinga du skrev i innlegget uten å få hjertebank, å få lyst til å løpe hysterisk ut fra stedet du befinner deg på, tenk at det er stor sannsynlighet for at du om bare maks én måned klarer å gjøre alle disse tingene som et “friskt” menneske uten angst gjør hver dag! :D HEIER PÅ DEG!!! Stoooor klem!

  2. 2 Ragnhild Prim 25. July 2013 at 15:47

    Stå på Karianne! DU e kjempeflink <3

  3. 3 Lene 25. July 2013 at 23:57

    Stå på Karianne! Er imponert over innsatsen og viljestyrken din!
    Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver på bloggen din, og det er litt terapi for meg å lese ;) føler mindre alene av det, og du motiverer :) viser at det er tøft, men ikke umulig. At en nedtur ikke betyr at kampen er tapt.
    Heier på deg! Og husk, du er verdifull!

  4. 4 tornerose 26. July 2013 at 01:00

    You go girl !!!! Eller som ungdommen sei – du rule ;-)
    klæm <3
    Ps klart æg sei ifra når æg ska te L-M, muli æg må dit på sykehuse førr en test om ventetia ikkje e sååå lang. ;-)

  5. 6 HJ 26. July 2013 at 08:23

    Har fulgt bloggen din siden 2011, og jeg vil bare si at jeg er så glad for å se deg lykkes i noen av dine mål og ønsker:) Nedturer og humper i veien innimellom, men du er likevel på et helt annet sted enn for 2år siden. Jeg heier på deg og har gjort det fra dag en:) Lykke til videre.

  6. 7 Line 26. July 2013 at 08:38

    Dette var utrolig godt å lese Karianne! Ser jo at dette er ekstremt tøft for deg. Men du gjør det jo! Utrolig bra jobbet! Stå på videre. Og stahet trenger ikke å være noe negativt, det kan komme som en stor fordel på akkurat det du jobber med nå. Heia heia :) <3

  7. 8 ida nilsen 26. July 2013 at 20:33

    hei karianne:) synes du skriver fantastisk bra , du har virkelig sansen for å skrive=) har fulgt bloggen din en stund og den er bra=) problemet for meg er at du oppdaterer veldig sjeldent egentlig, kan gå flere dager mellom hver gang i det siste flere uker og synes det egentlig er ganske kjiipt… sliter ganske mye selv og synes det har vært til hjelp når du har skrevet så savner veldig at du oppdater oftere :)

  8. 9 Line Kristine 26. July 2013 at 22:53

    Håper at du midt oppi alt dette klarer å være stolt over alt du faktisk har fått til! For det har du all grunn til!
    Hilsen fra ei som vet en del om hva det vil si å ha angst.

  9. 10 Maren 27. July 2013 at 19:04

    Jeg sitter her og er målløs. For en jobb du har gjort og så vanvittig flink du er! Jeg ble inspirert selv til å begynne å utfordre angsten enda mer! :-)

  10. 12 cutthroateliza 29. July 2013 at 14:48

    Godt å se at det går fremover :)


  1. 1 Sannheten om Den Største Utfordringen. | She Flies With Her Own Wings Trackback on 8. August 2013 at 22:39

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: