“Hun det ikke er håp for.”

“Nå er det lenge siden du har skrevet” sa… alle.

Ja det stemmer. Det begynner å nærme seg tre uker siden sist jeg skrev noe. Delvis ligger det noe bak fraværet mitt, delvis handler det om noe annet.

Dette er en offentlig blogg om et sårbart tema. Hvis noen spør meg om det er bra eller ikke å blogge, vil jeg si at nitti prosent er fint, men ti prosent får meg til å tvile. Det er synd at disse negative ti prosentene trekker ned blogglyst pluss at det tidvis får meg til å tvile på meg selv. Menneskene som sitter bak sine datamaskiner med dårlige intenjoner. De som leser bloggen min med lupe, de som gjør det klart ovenfor andre hva de synes om meg, det vil da si at jeg er for syk, burde ikke sånn, burde ikke slik, burde ikke flyttet og “hun det ikke er håp for.”

Delvis får jeg verdens største “herregud, jeg skal faen vise deg hva jeg er kapabel til her i livet” og den treffer så hardt at jeg nesten, men bare nesten har lyst til å gå i gang med og lage plakater med teksten “Karianne for president!”, men hey. Realiteten kaller. Med beina på jorda føler jeg meg jævlig liten og ganske patetisk.

Og nettopp på grunn av menneskene som fryder seg når jeg skriver om de kjipere sidene av livet – orker jeg ikke å skrive så mye når livet faktisk er litt kjipt. Jeg vil jo ikke gi de noe ekstra å kose seg med til ettermiddagskaffen. Nå sitter sikkert de fleste som leser og lurer på hvorfor jeg gidder å bry meg om sånne mennesker, jeg skulle ønske jeg klarte å la være! Det handler ikke om at det finnes mennesker som passer denne beskrivelsen, det handler om hvem de er.

For meg handler det om verdi. Det sies at alle mennesker er verdt like mye, alle menneskeliv er like viktige. Når jeg ser utad kan jeg forstå det, men om jeg ser på meg selv blir jeg allitd verdiløs og liten sammenlignet med mennesker som har utdannelser, jobber, venner, ett eller annet.

Jeg er klar over at jeg realistisk sett tar feil (jeg er verdt noe), dessverre føler jeg det slik (jeg er verdiløs), og det er følelsene som teller akkurat nå. Følelsene får meg til å tvile. Men igjen, jeg har jo nevnt utrolig mange ganger før at bloggen er et positivt redskap for meg! Det er lett å skrive når jeg føler at jeg jobber bra eller at ting går framover, men når det da kommer vanskeligere perioder får jeg akutt skrivesperre. Hva skal jeg liksom si?

Kanskje jeg må øve  på å skrive igjen, jeg savner det og innerst inne vet jeg at om jeg holder på så vil jeg bevise at mennesker jeg beskriver i denne teksten; til syvende og sist tar feil. Og selv om de aldri noensinne kommer til å innrømme det, så kommer både jeg og alle andre til å vite at jeg vant.

Advertisements

18 Responses to ““Hun det ikke er håp for.””


  1. 1 Elisabeth 24. July 2013 at 21:25

    Jeg har full tro på deg! Jeg har lest bloggen din nå i nesten 3 år, og som en person med veldig lik type vanskligheter som deg, så vet jeg at du kommer til å klare nøyaktig det du setter deg som mål. Jeg, personlig, har ikke engang fullført GRUNNSKOLEN, jeg har ikke noe vitnemål eller eksamen fra tiende året, jeg skulle nå egentlig begynt i tredje vgs, men dit kom jeg aldri. Jeg er arbeidsledig, går på trygd fra NAV, har en leilighet jeg ikke klarer å være i grunnet angst, og ble lagt inn på nytt på DPS i dag.
    Men når vi klarer å se bort i fra alle de “små bagatellene”, så ser iallefall JEG at de som lærer mest er oss – vi som ikke HAR den “flotte, velutdannede og imponerende CV’en”, det “perfekte liv”. Vi lærer i det minste å leve livet på den harde måten, som gjør OSS kapable til å deale med de små tingene som kommer som kanskje kan ta knekken på en av de med den “perfekte” – holdningen en gang i fremtiden.

    Og litt mer; Jeg har en nydelig nevø på 1 år og 8 måneder som nettopp har blitt diagnosert med Leukemi ALL, IR, som er svært alvorlig. Jeg må, samt med mine egne problmer, deale med dette. VI MÅ HA HÅP.
    Hvorfor i alle DAGER skal ikke vi få lov til å klare det hverdagslige, er det fordi vi ikke er like “perfekte” som de menneskene Statoil reklamerer for på TV?

    Jeg kommer heller ikke til å si: Ikke bry deg om dem, for jeg skjønner utrolig godt hvorfor det setter seg. Moren min sa til meg en gang; “Du kan få 1000 kommentarer, 999 positive, og 1 negativ. Så klart blir den ene negative av alle de 999 den som gnager i rota”.

    STÅ PÅ, du! Jeg vet, som mange andre lesere her, at du kan klare hva enn du setter deg som mål. Og du ÉR like verdt som alle andre, kanskje til og med litt MER. Mange store klemmer fra meg!

    • 2 Karianne 25. July 2013 at 11:12

      Tusen takk for fine ord Elisabeth!
      Trist å høre at du har det så vanskelig selv, men du er sterk, det kan jeg lese selv om jeg ikke kjenner deg. Jeg håper også at det går bra med nevøen din! Hold ut ♡

  2. 3 Andrea 24. July 2013 at 21:31

    Jeg vet ikke om du har forsøkt det før, men har du vurdert å skrive litt for deg selv i tillegg til bloggen? Jeg begynte med det i april i år fordi jeg ikke følte at jeg fikk lov til å dele tankene mine på internett, og det har faktisk hjulpet noe – ting blir mer ryddig. Nå skriver jeg nesten hver dag, både for å huske og for å prossessere(? herregud, jeg kommer ikke på den ordentlige norske oversettelsen) følelsene

    • 4 Karianne 25. July 2013 at 11:14

      Jeg skriver for meg selv også, men det er lett at det blir destruktivt for meg, hodet legger planer. Vet ikke om du kjenner igjen den?
      Men det er fint å kunne skrive på papir og lukke en bok etterpå.

  3. 5 Anne Marte 24. July 2013 at 21:47

    <3 <3 <3

  4. 7 Guro 24. July 2013 at 22:27

    Du ER verdifull! Jeg har lest bloggen din i mnge år nå og du har kommet langt. Selv om det ikke virker sånn og selv om du ikke føler deg like mye verdt: Du ER det! Du har hjulpet meg gjennom bloggen din og alle de meningsfulle tekstene :) <3

  5. 9 lalja 24. July 2013 at 23:07

    kjenner igjen den følelsen så altfor godt! I et samfunn hvor egenverdien blir målt i karriere, popularitet og utseende føler man seg fort verdiløs. Selv er jeg utrolig heldig når det kommer til venner og familie men det er også sårt fordi jeg føler jeg sårer de, de fortjener så mye bedre og uten stand til å jobb gnager samvittigheten fo jeg føler jeg snylter påsamfunnet og hvorfor er jeg så utakknemlig når jeg har alt?
    Du er veldig streng mot deg selv!! Du hadde nok ikke tenkt det samme om det gjaldt noen andre.. Ta vare på deg selv og stå på! Du er en stor inspirasjon! :)

    • 10 Karianne 25. July 2013 at 11:15

      Du har helt rett, jeg tenker helt motsatt når det kommer til andre, derfor er det egentlig ikke logisk i det hele tatt, og likevel tror man på løgnene man fôrer seg selv med? Sukk.
      Tusen takk for fine ord, takk for at du leser ♡

  6. 11 tornerose 25. July 2013 at 01:00

    Hei fine du <3 godt å høre fra dæg igjenn. Tenke masse på dæg. Du e værdt så mykkje meir en du trur ! Stor mega super Klæm fra mæg te dæg <3
    p.s miss ya a lot :-)

  7. 13 Linn 25. July 2013 at 07:33

    Bare denne teksten viser hvor langt du har kommet! Bare det å si, uttrykke engasjement for å vise andre at de tar feil og at du KOMMER til å bli frisk igjen – det er jo helt fantastisk! Alt er ikke håpløst, mørkt, nedtur og sorg – veldig få ting er det. Og med ditt pågangsmot kommer det til å ordne seg, du kommer til å klare det her. Det har jeg ingen tvil i verden om.
    Når det kommer til mennesker med negative intensjoner; de finnes alltid overalt. I mitt tilfelle var det pappa som trykket meg ned i fjor, ved å si at jeg så dårlig ut, at jeg ikke var frisk, at jeg ikke måtte tenke på utdannelse eller jobb, for det var ikke for meg, ikke ennå. En periode klarte han å påvirke meg, knuste alle mine drømmer om å bli psykolog, havbiolog og journalist. Drømmer er ikke feil å ha når man sliter. Men så kom det en dag da jeg sa nei takk til negativitet, og heller brukte det som du gjør nå; som motivasjon. And what do you know. Jeg fikk meg jobb, i september begynner jeg på Sonans, og jeg begynte heller å fokusere på det jeg faktisk har klart. Nå har jeg det veldig bra! Jeg føler meg 90% frisk og livet er verdt å leve igjen.
    DET BLIR BEDRE, det blir bra!

    It’s going to be okay in the end. If it’s not okay, it’s not the end.

    Jeg heier så på deg, Karianne. Du er verdt å heie på, og dette klarer du faktisk!

    • 14 Karianne 25. July 2013 at 11:17

      Oi, denne kommentaren ga meg håp! Selv om jeg ikke kjenner deg kjenner jeg at jeg blir stolt over din vilje til å stå på og kjempe for det du tror på. Masse lykke til videre og tusen takk for fine ord ♡

  8. 15 Linn L. 25. July 2013 at 11:25

    Nå skrev jeg akkurat en lang kommentar som ble slettet, arg! Hovedpoenget var; jeg håper du klarer å snu ALL kritikk til motivasjon (som du jo nevner i innlegget). Fuck alle kritikere, det er DU som svarer for ditt liv – ingen andre! Håper du kommer deg over dumpa og ut i sola igjen (metaforisk sett:) snart <3

  9. 17 Isabel 26. July 2013 at 08:54

    Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, da jeg også skriver åpent om min vanskelige hverdag. Men det var DU som gav meg håp om at ting kan bli bedre! DU var en av de som fikk meg til å skrive åpent om mine vansker. Vise verden at ikke alt er bare fryd og gammen, som disse rosabloggene fremstiller det som. Det var DU som fikk meg til å få guts til å skrive åpent på bloggen, for å kanskje få samfunnet til å endre på synspunkter ift psykisk helse.
    “Noen dager er bedre enn andre” er det noe som heter, og ja det er sant faktisk (selv i en kjip hverdag).
    Jeg heier på deg! <3 Tenker faktisk på deg hver dag og lurer på hvordan det går med deg, selv om jeg aldri har møtt deg personlig. Og det er noe jeg gjerne vil gjøre en gang, fordi jeg ser opp til deg! DU gir meg håp! <3
    Stå på! <3 Du er en sterk jente! <3

  10. 18 Helene Sophie 27. July 2013 at 23:41

    Det er så utrolig unødvendig å være så slem altså… Jeg syns du er utrolig modig som skriver så åpent om det du sliter med, og jeg synes du er veldig flink til å skrive også. Du er sterk! <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: