Vondt skal vondt fordrive.

Mandag! Ny uke, nye muligheter og alt det der. Denne uka skal jeg utfordre meg selv til å se hvor mange innlegg jeg får skrevet, ett om dagen hadde vært fint? Trenger jo ikke å være lange, kompliserte forklaringer. Vil dokumentere framgang og utfordre meg til å gjøre tingene jeg kvier meg for. Jeg er altfor flink til å unngå utfordringer/lage unnskyldninger selv om jeg egentlig ikke ønsker å skulke unna det som er vanskeligere. Jeg utsetter kun problemene, noe som kun gjør vondt verre og lidelsen både lengre og mer uutholdelig.

Utrolig nok hadde jeg ikke gruet meg så mye til dagen idag som jeg trodde jeg kom til å gjøre, men det ble også mye vanskelige enn jeg hadde trodd. Som nevnt i forrige innlegg hadde jeg en sosial avtale idag, det vil da si i byen. Jeg bor litt utenfor byen og tar derfor bybanen inn til sentrum. Kun én gang tidligere har jeg tatt den hele veien inn til byen alene, det var nervepirrende på høyt nivå, utrolig at jeg klarte det, slik føltes det i alle fall. Bortsett fra den ene lange gangen har jeg bare tatt den i fem minutter alene – det skulle jeg idag.

Det gikk ikke så bra. Jeg kom meg ut døra og mistet den første som kom. Deretter mistet jeg den andre, og den tredje mens klokken fortsatte å tikke. Akkurat da var jeg på “fuck this shit, går heller hjem og trekker dyna over hodet, så kan hele verden bare ha det så godt!”, men det ville ikke venninnen min gå med på. Blir nesten rørt av sånne mennesker som henne, for hun tok bybanen til mitt stopp sånn at jeg slapp å ta den alene. Bedre med litt hjelp enn å trekke seg helt, hvilket er hva jeg ønsket å gjøre. Det ble det bybanen likevel og sosialt på kafé, som gikk mye bedre enn å komme seg på bybanen alene.

Når du står ute i frisk luft, dørene åpner seg og du blir møtt av en vegg mennesker, ingen ledige sitteplasser, mennesker står og slenger, lufta er tung og klam – kvelningsfornemmelsene er på plass før jeg har tatt steget inn.

Nå i helga åpnet de en ny strekning på bybanen, derfor er det ekstra fullt nå om dagen. Ekstra angst. Etter kafétur tok vi bybanen hjem igjen, de fem siste minuttene tok jeg alene. Som planlagt. Uten å dø. Selv om hjertet hamret og hendene skalv. Selv om kvalmen skvulpet rundt i mellomgulvet, selv om alt var vondt og ubehagelig.

Jeg gleder meg mer enn inderlig til den dagen hvor noe sånt som å ta bybanen ikke er noe problem! Jeg har flere sosiale avtaler på onsdag og torsdag, hvilket betyr mer bybane. Må man, så må man. Jeg har selvsagt et valg, men i to år har jeg bevisst og ubevisst valgt bort det jeg synes er ubehagelig og vanskelig. Jeg vet hvor jeg ender opp om jeg velger å la være og utfordre meg selv.

Jeg vil jo bare leve og det burde være nok.

Advertisements

7 Responses to “Vondt skal vondt fordrive.”


  1. 1 Birgitte 24. June 2013 at 19:17

    Stå på! :)
    Noe galt med bloggen? alt av bilder osv er borte på designet og erstatet med et bilde fra photobucket, som ligger side ved side.

  2. 3 Solveig 24. June 2013 at 19:36

    Heisann Karianne!
    Jeg har prøvd å kommentere her ca 5 ganger (fra mobilen), og hver gang har alt tulla seg til. “Error”….
    VIl bare si at jeg leser, selv om mobilen min ikke vil la meg kommentere. Du er herved den eneste bloggeren jeg følger fast. Du aner ikke hvor glad jeg er for det jeg leser. Utviklingen, alt som skjer. Du føler kanskje at ting står litt for stille til tider, men det er ikke vanskelig å forstå at du har tatt skritt i riktig retning.
    Du inspirerer og motiverer. Jeg har erklært meg selv så frisk jeg kan bli, men blogger, mennesker og diverse påvirker meg fremdeles. Du påvirker meg på en positiv måte. Gir meg mot til å fortsette :D

    Fortsett sånn som du gjør. To skritt frem, et tilbake. Sånn er det bare.
    Denne kampen har tatt mange flere år enn jeg trodde det skulle ta selv. Visste det tok tid, men trodde ting ble bedre raskere. Er overlykkelig over å ha holdt ut. Den følelsen jeg har nå, nå som jeg har fullført et år med skole, den er ubeskrivelig. Lykke! Et bevis på at jeg fremdeles kan duge, at jeg kan bli noe, at jeg ikke er håpløs.

    Den følelsen skal du også få. Gleder meg på dine vegne!

    Heia deg Karianne.
    Takk for at du har delt så mye gjennom alt.

    Stor klem fra Solveig

    • 4 Karianne 26. June 2013 at 22:14

      Denne kommentaren gjorde meg utrolig glad! Er utrolig stolt av deg og alt du har fått til, blir faktisk rørt siden jeg fulgte bloggen din når du selv blogget. Du inspirerer, det må du huske på! Klem tilbake <3

  3. 6 Line Kristine 25. June 2013 at 22:37

    Skjønner godt at du gleder deg til flere ting blir enklere. Man kan bli så innmari lei! Men ikke glem å glede deg over det du klarer, da. Viktig å være stolt av seg selv også! Selv om det for mange andre er så lett som bare det å gjøre noe, så kan det være en kjempeutfordring for deg. Da er det fint om man klarer å stoppe opp og gi seg selv en klapp på skuldra, om enn kanskje i overført betydning. Lykke til videre! :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: