I’m coming up only to pull you under.

Siden sist jeg skrev har jeg hatt det litt greiere igjen. Det pleier alltid å være litt bedre når jeg får ting gjort, selv om jeg tvinges til å forholde meg til flere skuffelser enn jeg synes er greit. Man kan visst ikke velge, man må takle det man får.

Det ligger utrolig mye eksponering i nesten alt jeg gjør. Blir litt lei meg når jeg skal gjøre noe jeg har gledet meg til, så kjenner jeg plutselig at det blir en enorm utfordring istedenfor. Eksempelvis: å kjøre bil. Sitter med en stor ansvarsfølelse når jeg kjører, jeg må nok øve veldig mye før jeg føler meg komfortabel. Jeg klarer å holde hodet kaldt altså, selv i rushet og med krypekjøring, men ubehaget ligger som en stein i brystet.

Er det forståelig at jeg blir litt lei meg når jeg har gledet meg til noe, så blir det kjempevanskelig? Eller forventer jeg for mye når jeg hadde håpet at jeg skulle kunne sette meg bak rattet og glede meg over det faktum at jeg kan kjøre? Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir så utrolig skuffet og oppgitt. Har mest lyst til å gråte, men hva skal jeg med tårer? Det eneste som nytter er å gjøre det igjen og igjen. Kanskje føles det greiere snart.

Et annet eksempel er igår når jeg og pappa kjørte motorsykkeltur! Det har jeg ikke gjort på to år, noe jeg vanligvis elsker! Plutselig fikk jeg litt en følelse av at jeg på død og liv måtte klamre meg fast, for du er faen så levende og likevel nært døden når du ligger i åtti på motorsykkel. Men etterhvert ble det gøy, det tok bare jævlig lang tid og det gjorde vondt at det tok så lang tid før det gikk bra (nesten en time).

På fredag var jeg forresten sosial. Verdt å nevne, har ikke vært på fest (som har bestått av mer enn tre personer) på flere år. For det første overlevde jeg, for det andre hadde jeg det fint, for det tredje har jeg en sosial avtale på mandag også. Jeg tror det er veldig viktig å bygge opp et sosialt nettverk. Eller, jeg tror ikke – jeg vet.

For ti uker siden fikk jeg ikke gjort noe som helst fordi alt var så vanskelig. Nå for tiden får jeg gjort nesten alt jeg vil eller må, men det er fortsatt forferdelig vanskelig. Det gjør vondt, men det blir vel verdt det til slutt. En eller annen dag.

Advertisements

9 Responses to “I’m coming up only to pull you under.”


  1. 1 oliviasliv 23. June 2013 at 21:10

    skjønner følelsen din veldig godt, og skjønner at du føler på skuffelsene :-/ MEN likevel så gjør du disse tingene, og jeg tror du etter hvert vil oppdage at det blir mindre slike skuffende følelser, at ting blir mindre vanskelig og at du vil føle at du mestrer det mer og mer. Bare du ikke gir opp, keep up the good work søta <3

  2. 2 Oda 23. June 2013 at 22:50

    Bra du står på! Synes ikke det er “feil” å bli skuffet når moro blir til vanskelig. Jeg skal selv flytte fra byen jeg er oppvokst i til en annen (Bergen faktisk :P) og antageligvis begynne i arbeidstrening. Jeg har kjempelyst til å klare og jobbe og oppleve nye ting, men samtidig stresser det meg og gjør meg deppa. Helt normalt det, men det er irriterende at hjerner aldri kan bestemme seg :P

  3. 4 Laila 23. June 2013 at 23:51

    Det ER verdt det. Tenk på alt som er bedre allerede <3

  4. 5 Antonie 24. June 2013 at 09:00

    Du e kjempe flink karianne, som utfordre dæ som du gjør selv om d kreve mye, du skal være stolt av dæ sjøl;) og du kan trøste dæ med at det med bilkjøring, der trur æ alle i begynnelsen tenke æ føle d du gjør, så d skal du ikke ta så tungt:) d blir lettere etter hvert med myyyye øving,;) klæm til dæ <3

    • 6 Karianne 26. June 2013 at 22:17

      Godt å høre fra dæ igjen! Long time, no see.
      Men æ hadde trudd det skulle være enklere, æ e ikke nybegynner bak rattet og kan kjøre, men gleden som pleide å være der før uteblir på en måte liksom litt? Men håpe det kan ta sæ opp igjen så fort som mulig! Klem til dæ.

  5. 7 Linn L. 24. June 2013 at 14:49

    Jeg forstår følelsen av skuffelse du får. Det er vel ofte sånn at man glorifiserer det man “ikke har”, mens når man først har det/det inntreffer, så var det plutselig ikke så magisk som man så for seg allikevel? Det betyr dog ikke at det ikke _blir_ det en gang. Jeg kan relatere f.eks til det med å kjøre bil. Jeg følte meg faktisk ikke komfortabel med det før en god stund etter at jeg fikk lappen (og ikke spør meg hvor mange ganger jeg strøyk på oppkjøringa, haha)..! Som du sier handler det om eksponering x tusen (eller en million, hva vet jeg). Men jeg føler at det er viktig å ikke gi opp. Og det gjør du jo ikke:) Så dette tror jeg du klarer! <3

  6. 9 Øygunn 11. July 2013 at 11:06

    Det er ikke noe rart at det gjør vondt! <3 Vet det er vanskelig å kjenne det nå, men etter hvert som gjøremålene blir en del av hverdagen din og en del av deg, vil de vanskelige følelsene gradvis avta. Til slutt vil du faktisk sitte igjen med bare glede over å gjøre det du har gledet deg til <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: