The sun, it rises slowly as you walk.

Atter en gang har det gått veldig lang tid siden forrige innlegg. Sist jeg hadde internett på macen var før helga en gang, jeg aner ikke helt hvorfor det faller ut og blir borte flere dager i strekk.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive. Skal jeg skrive her og nå, eller fokusere på å stappe så mye informasjon som overhode mulig inn i ett eneste innlegg? Ustrukturert blir det uansett.

Det har ikke skjedd så veldig mye siden sist jeg skrev. Noen utfordringer her og der, kanskje til og med noen store seire uten at jeg kommer på noen umiddelbart. Eller, jeg har rotfylt en tann, men det er jo ikke noe å hoppe i taket for, selv om det er fint at jeg gjennomførte denslags.

Igår ble det forresten krise i heimen. Bilen til pappa som Daniels besteforeldre lånte, fikk stopp. De skulle hente Daniel i barnehagen, A var på kontoret. Plutselig fikk jeg en telefon om at JEG måtte hente. Om at JEG måtte GÅ til barnehagen ALENE og hente Daniel, ALENE. Akkurat når jeg fikk den telefonen lå jeg i halvkoma på gressplenen fordi det var sol ute, jeg var mildt sagt ikke innstilt på å gjøre noe som helst på lenge. Men jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å reise meg opp, kle på meg, låse meg inn og ut den andre døra å traske i retning barnehagen. Alene. I rushet. Langs fortauet, forbi skoler, biler, busser og mennesker på sykler. Blikket stivt festet i asfalten mens hjertet dunker i brystkassen.

Det eneste jeg tenker på er at jeg ikke kan svikte. Sett i det store bildet er prosjekt “hente en femåring i barnehagen” en mikroskopisk dråpe i havet for mange – for meg, der og da, ble det det viktigste i hele verden. Inni hodet mitt var det så krevende å skulle gjøre dette at jeg måtte overbevise meg selv om at “dette, dette er det viktigste som fins i hele verden. Det som skjer nå, det får bare skje, men du kan IKKE gi opp. Fortsett å gå. Panikk? Hjelper det deg på noe vis å få panikk nå? Vil du føle deg bedre om du setter deg ned på bakken, kaver og hyperventilerer? Blir det bedre da? Nei. Fortsett å gå.” Jeg var faktisk ikke sikker på veien til barnehagen en gang.

En ting er at agorafobien spiser opp min livskvalitet og gjør livet surt, men se for dere at alle barna er hentet i barnehagen, igjen står det en sønn, en lillebror, et barnebarn, en liten gutt på fem år som ikke skjønner hvorfor ingen har kommet for å hente han?
Akkurat når jeg gikk ned mot barnehagen kom besteforeldrene som hadde fått start på bilen også kjørende, så da kom plutselig hele familien heseblesende til barnehagen for å hente femåringen.

Jaja. Ekstremangsteksponering, sånn er livet.

Egentlig har jeg det veldig vanskelig for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for ordens skyld blir det sikkert mer forståelig om jeg eventuelt forklarer det i et eget innlegg.

Dessuten tenkte jeg at jeg skulle booke en flybillett til min psykiske helse, sånn at den også kan reise bort i fellesferien slik de fleste andre tilsynelatende gjør. Jeg har fått beskjed om at jeg kanskje kan få ny behandler i August og at jeg selvsagt kan ta kontakt om det blir verre eller akutt i mellomtiden. Det gjør meg egentlig veldig sint. MÅ det bli verre? Er det slik det er, i Norge, verdens beste land å bo i? Om man har det bedre for en kort stund, så skal man for all del bare hangle seg videre så lenge det lar seg gjøre, behandlingsmessig er det sikkert mer effektivt å starte på null igjen, eller?

Trondheim på sin side har banket inn i skallen på meg hvor viktig det er med oppfølging når man kommer hjem. Jaha? Jeg ble henvist til ny behandler her FØR jeg flyttet fra Harstad. Det ble skrevet en detaljert henvisning, hvilket i følge min nye fastlege burde være tilstrekkelig dokumentasjon til å sette igang tiltak så fort som mulig.

Det er frustrerende å ville noen vei her i verden, og så opplever man egentlig bare… å ikke få hjelp. 
(det over alt annet får meg til å føle det som om jeg ikke fortjener tid, omsorg eller hjelp. jeg fortjener å ha det sånn jeg har det? jeg fortjener ikke å ha det bedre. barn sulter i afrika, tenk på dem. det er synd på dem. jeg for min del burde ta meg sammen.)

Advertisements

7 Responses to “The sun, it rises slowly as you walk.”


  1. 1 Runa 19. June 2013 at 21:34

    Få de i Trondheim til å sende en henvisning og purre på psykiatrien. De er tredjelinjetjeneste, så det veier tyngre enn en fastlege. Har erfaring med det selv at det hjelper – selv om det burde være unødvendig!!

    • 2 Karianne 19. June 2013 at 21:45

      Men det er ikke fastlegen som har sendt henvisning til psykiatrien, det er psykiatrien i Harstad som har overført meg fra der til hit, jeg fikk beskjed om at jeg da var INNE i systemet, men det ser ut til at jeg er UTE av systemet og nå står på en vanlig venteliste igjen. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.

  2. 3 Nina 19. June 2013 at 23:01

    Jeg ville ringt tidligere fastlege/psyk/Østmarka for å få de til å purre. Greit at de skal ha sommerferie, men ALLE har da ikke sommerferie i 2 mnd. Må nå gå an å få tilbud fra psyk.kommunen om ikke annet. Kanskje ikke så altfor mye å rope hurra for tilbudet fra kommunen, men da har du i alle fall noen der ‘hvis så fremt i fall atte’..

    Jeg har erfart at det er ensomt og lite gagn i å stå alene mot systemet. Man har liksom ikke så mye kraft bak ordene. Alt jeg har fått til, alle tiltakene jeg har fått de siste 7 årene er gjort med en fantastisk lege og mine to psyk.behandlere. De skrev henvisninger med klar beskjed om å sette i gang. De støtta meg på møter, og selv om jeg ikke akkurat kan erklære meg frisk så har jeg i alle fall blitt bedre og det er en seier i seg selv.

  3. 4 M 20. June 2013 at 18:21

    Mitt inntrykk er at det dessverre er veldig vanlig i helsenorge med dårlig samarbeid/oppfølging; spesielt mellom de forskjellige helseforetakene. Opplevd det selv og kjenner flere som har opplevd det!
    Det er jo så utrolig feil at man nærmest blir straffet når man har fremgang; det er jo nettopp da man trenger all støtte og upbacking man kan få! Oppfølging er jo alfa og omega for å klare å fortsette fremover..
    Helt tragisk at man må risikere å bli dårlig(ere) igjen før tiltak settes i gang.

    Skjønner godt frustrasjonen din og tankene om at du ikke fortjener hjelp, men det er virkelig systemet det er noe alvorlig galt med, ikke deg.

  4. 5 Runa 21. June 2013 at 08:38

    Har du noen som kan hjelpe deg med å sjekke rundt hvis du ikke klarer selv? Faren din eller noe? Jeg hadde enten ringt Psykiatrien i Harstad, fastlegen i Harstad eller de i Trondheim. De i Trondheim har antakelig mest tyngde så de kan få deg raskt inn. Utrolig viktig med masse støtte etter opphold i tredjelinjetjeneste. Du skulle hatt både fastlege som er oppdatert, psyk tjeneste og behandler. Og det skulle stått et team klart!! Veldig dårlig. Desverre må man være frisk for å¨være syk så man kan stå på krava!!

  5. 6 Frida Johnsen 21. June 2013 at 14:24

    fant videoene dine om selvskading på youtube å har sett alle de. Jeg er 12, snart 13 år og sliter med selvskading.. har blitt mobbet siden jeg var 6-7 år og ingen gjør noe med det, søsteren min har holdt på med hasj og narkotika med broren til bestevenn min og det gjør at jeg aldri får sett bestevenn min (vi bor ikke på samme plass). har kanskje 2 venner her hvor jeg bor å det er masse grunner til min selvskading. har gått igjennom alt for masse dumt i livet og vil rett og slett bare dø. Det er ingen som vet at jeg kutter meg selv ettersom at jeg går i hettegenser hele tiden og forstuet foten for en stund siden så jeg slipper unna gym og svømming på skolen så ingen har sett arrene mine. kjæresten min (bor ikke her) vet at jeg har kuttet meg selv men vet ikke at jeg enda holder på med det, han har heller aldri sett arrene mine. Alt det søsteren min har gjort før vet nesten alle sammen om (hun er halv søsteren min og vi bodde ikke på samme plass) men alt det hun har gjort går så ut over meg at jeg har ikke venner annet enn de 2 jentene fra plassen jeg bor på som jeg ikke har sagt det til enda fordi jeg er redd for å miste de og da… mamma å pappa vet heller ikke om selvskadingen min eller at jeg er sur på søster og egentlig ikke vil se eller snakke med hun igjen.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger… har du noen tips til meg? vil gjerne snakke med noen som også har drevet med selvskading selv.. btw, så lurer jeg på hvor du er fra?


  1. 1 Do one thing that scares you, every day. | She Flies With Her Own Wings Trackback on 12. November 2013 at 14:15

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: