Tiden går så fort.

Akkurat nå sitter jeg ute i sola og skriver dette innlegget på telefonen. Jeg skal ikke skrive så mye om at dagene går i ett og at jeg ikke har tid til ditten og datten når sannheten er at jeg liker at det skjer noe, at tiden ikke lenger står stille.

Om jeg skulle fortalt dere alt jeg har gjort i det siste hadde dette innlegget blitt utrolig langt, derfor skal jeg istedenfor gi dere en teknisk oppdatering.

Forrige mandag reiste jeg til Østmarka i Trondheim, tilbake til post 4. Jeg gruet meg til reisen i flere dager og hadde mareritt hvor alt gikk galt.
Ingenting gikk galt – stortsett som vanlig. 97% av alt jeg tror kan gå galt – pleier aldri å skje.
Samme dag jeg kom, ble jeg fulgt til et kjøpesenter av kontakten min, hun forlot meg der og jeg gikk inn på apoteket for å finne det jeg skulle ha, alene. Jeg fant, kjøpte, deretter kjøpte jeg iskald Pepsi Max på boks i kiosken – og trasket tilbake til Østmarka alene. Ingenting gikk galt.
Senere samme dag løp jeg en tur – noe som også gikk helt fint.

De terapitimene jeg hadde handlet mye om hvordan jeg kan tenke, gruble og bekymre meg mindre. Jeg bruker flere timer om dagen på grubling i håp om å forberede meg på alt som kan skje – men stortsett aldri skjer. Poenget er at jeg kaster bort livet med en klump i magen og vill fantasi.
Jeg har også oppdaget at om jeg gjør ting hele tiden har jeg ikke tid til grubling – men det blir jo feil å la livet gå i hundre fordi man ikke takler og ikke ha noe å gjøre.

På tirsdag trengte jeg solkrem, så jeg gikk på butikken alene, lette etter solkrem alene, ga meg ikke selv om jeg ikke fant det øyeblikkelig, kjøpte solkrem alene, vandret tilbake alene og bet meg merke i at det var første gang på nesten to år at jeg har gått på butikken helt, helt alene.

Senere dro jeg på kafé sammen med en venninne – i byen. Med buss og hele pakken.

Dagen etterpå traff jeg mange nye mennesker og dro til byen med den samme venninna som dagen i forveien – med mer eksponering.

Aner dere hvor fint det er å kunne dra på kafé igjen? Jeg pleide å være kafémenneske. Elsket det og gjør det enda.

Atter en bytur dagen etterpå, pluss at jeg måtte gå til obs alene, inn på obs alene og tilbake alene. Det var enormt der inne og jeg gikk ikke gjennom hele, bare surret litt siden jeg og kontakten min hadde glemt å gi meg et helt konkret mål.

På torsdag tok jeg forresten buss inn til byen alene, og ut av byen – i rushet mens det var tjueseks grader ute og jeg var overbevist om at noe grusomt kom til å skje.

Ingenting skjedde.

På fredag fløy jeg hjem igjen. Tok buss til flyplassen med medpasient – det gikk fint. Siden det av en eller annen grunn var relativt folketomt i noen få øyeblikk tok jeg sjansen på sikkerhetskontroll uten å be noen om hjelp på noe som helst måte.
Det gikk fint.
Etterpå ble flyplassen skrekkelig full, da ble det litt stress.
Men likevel, var ikke innom hjemme en gang før jeg ble dratt med på kjøpesenter. Senere fant vi ut at vi hadde glemt noe og måtte tilbake igjen.

Jeg har forresten også tatt bybanen alene nå. To ganger tror jeg, ja. En gang helt inn til byen, en gang litt kortere.
Vil dere høre noe ironisk? Min beste venninne i denne byen skal flytte om mindre enn en måned og vips havner jeg i samme savnsitusjon som vennene mine i Harstad gjorde. Oh well.

Jeg har forresten oppdaget noe kjipt, men samtidig kan jeg si at jeg har innsett noe viktig. Jeg har blitt flink til å gjøre ting SAMMEN med noen. Nå er det viktig at jeg lærer meg å gjøre disse tingene ALENE. Først da blir jeg selvstendig på ordentlig, hvilket er målet. Jeg har jo vært der for noen år siden, hvor jeg ikke trengte hjelp fra noen til noe son helst av praktiske, hverdagslige, kjedelige gjøremål.

Så idag kjørte pappa meg til legen hvor jeg ble overlatt til meg selv når jeg gikk ut av bilen. Jeg hadde aldri vært der før og heller ikke truffet min nye lege. Jeg gikk inn selv, fant fram selv og ventet på venterommet alene. Det har ikke skjedd på mer enn to år. Deretter hilste jeg på legen som virker som en jeg kan komme til å like – hvilket er et godt tegn basert på førsteinntrykk.
Etter legetimen gikk jeg hjem alene – det tok 17 minutter og jeg følte meg en smule stolt når jeg kom hjem – siden dette var en selvestendig utfordring i en helt ny situasjon.

Så det så.
Tror det er lurt å publisere dette innlegget så fort som mulig, før jeg blir distrahert og bloggen går i den nedprioriterte glemmeboka atter en gang.
Jeg må lære meg å prioritere.

Advertisements

8 Responses to “Tiden går så fort.”


  1. 1 Tonje 3. June 2013 at 15:54

    Fyttihelvete jeg er så stolt av deg!!!
    Du er beviset på at det er mulig. DET GÅR AN!
    Du er en vinner. Vinneren. <3

  2. 2 Linn L. 3. June 2013 at 21:04

    Herregud, jeg er ordløs! Dette er så bra!! :D

  3. 3 laipai 3. June 2013 at 21:21

    Det er jo noe vi EGENTLIG vet, at katastrofetanker vi gjør oss, sjeldent inntreffer. Men, så er det jo sånn at vi må erfare at det faktisk som regel går bra. Fint at du har opplevd at ingenting skummelt skjer, og at det kan gjøre deg tryggere i hverdagen. Du har jo gjort en knalljobb da vennen, det er så godt å lese alt du får til nå!

    <3 <3 <3

  4. 7 Maria Solås 6. June 2013 at 08:52

    Du er utrolig flink Karianne, håper du ser det selv, fordi dette er døds bra!!

    Stå på, bruk styrken din, så håper jeg at en dag, da har du lagt hele bloggen bak deg, hvertfall det vonde, og kan få leve igjen <3

  5. 8 Psykiisk 6. June 2013 at 14:44

    Kjenner jeg blir utrolig stolt over deg. Ikke minst glad av å lese dette etter å ha fulgt deg i mange år. Herlighet for noen fremskritt du gjør Karianne! Stå på! Stay strong! Dette her kan du klare <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: