We’re all just stories in the end.

Det skal ingenting til før jeg kjenner på trangen til å grine om dagen, det har en veldig simpel forklaring. På mandag skal jeg opp til Trondheim og Post 4 for litt mer behandling i forhold til agorafobien. Stresset og trangen til å grine er ganske enkelt forårsaket av den ekstremt store utfordringen det skal bli å komme seg til. Flesland. Værnes. Flybuss. Buss. Koffert. Bagasje. Sikkerhetskontroll. Mandags morgen – det knyter seg i magen bare ved tanken.

Plutselig føles alt jeg får til som om det ikke er nok, plutselig føler jeg meg fullstendig utilstrekkelig som menneske, hvorfor puster jeg fortsatt?

Jeg tror jeg har funnet løsningen på alle disse nervene, jeg må sørge for at jeg ikke har tid til å ha nerver. Jeg må finne på noe, helst hele tiden og helst noe som går inn under kategorien “eksponering”. Jeg er skråsikker på at jo mer jeg tenker og jo mer jeg gruer meg, jo mer utslitt kommer jeg til å bli, jo mer vil angsten vokse, den kommer til å ese litt dag for dag til den til slutt eksploderer ut av målbare proporsjoner – hvorav jeg vil bli totalt lammet, paralysert og ute av stand til å fungere.

Jeg har en setning av Ellen DeGeneres i hodet, “I had to face every fear” sier hun i ett av standup showene sine for mange, mange år siden i forbindelse med den gang hun “kom ut av skapet” som det så fint heter. Videre forteller hun at det var dette hun måtte gjøre for at frykten ikke skulle holde henne tilbake fra å leve et fullverdig liv.

Jeg prøver å tenke at jeg også må det. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har vært noe flink til å fylle ut skjemaene de mente jeg skulle fylle ut i Trondheim (kan ikke skylde det på annet enn latskap – eller, når i helvete skulle jeg liksom få tid til dette?!) – men jeg har ikke ligget på latsiden av den grunn. Men, det jeg skal fram til er at i nederste rute på disse arkene står spørsmålet jeg frykter aller mest – “hva skal til for å gjøre oppgaven enda bedre*?” (i denne sammenheng betyr det verre)- og alt man kan tenke seg er enda verre skal man teoretisk sett fylle ut – og gjøre. Naturligvis, hvis ikke ville det jo ikke vært noen poeng med den ruta.

Jeg har litt for mange ting i hodet jeg tenker “ja, det burde jeg ha gjort” og “ja, det skal jeg kanskje gjøre” eller “det var jo egentlig en god idé”. Hva faen? Jeg må slutte å tenke, gjøre istedenfor å tenke. Hva eksponering angår er det en fysisk handling, tankene vil ikke hjelpe deg og tvilen vil heller ikke komme deg til gode. Oddsen for at tvilen sliter deg i stykker er vel størst. Eksponering = å gjøre.

For min del er de vanskeligste utfordringene de jeg gjør HELT alene. Jeg er nå gankse vant til å gjøre ting sammen med noen, eksempelvis kjøpesenter sammen med noen, IKEA, matbutikker, gåturer – men helt alene? Der er jeg ikke helt fornøyd med egeninnsatsen. Hvis jeg hadde fått beskjed om å gå alene på butikken og kjøpe melk kjenner jeg på trangen til å si “nei” med en gang.

Det aner meg at jeg må gjøre noe med det, det som holder meg igjen. Ubehaget. Jeg håper det kan gå bort snart? For det er der, akkurat slik det har vært de to siste årene, forskjellen fra når jeg ikke klarte å gjøre noe og nå, er at jeg har lært meg å holde ut ubehaget. Akseptere at det er der. Ignorere det, selv om det ikke helt fungerer slik.

Av utfordringer i det siste kan jeg nevne at jeg har gått lengre turer alene (to ganger), idag gikk jeg også en liten tur alene inne på obs, som jeg tidligere har nevnt at jeg ikke liker – noe jeg fremdeles ikke gjør, og da visste jeg cirka ingenting om hva jeg skulle, bare hva jeg skulle ha og i hvilken retning jeg kunne lete. Også dette gikk passelig greit.

Bortsett fra agorafobien holder jeg på å pakke ut av pappeskene mine samtidig som jeg delvis pusser opp. Det sier seg selv at denslags multitasking skaper uoversiktlig rot. Kjedelig er det forresten også, jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som synes det er hverken fint eller avslappende å male en stol, eller en skuff for den saks skyld! Igår bestemte jeg meg for å tapetsere skapdørene istedenfor å male dem – hurra for lettvintløsninger. Men, så kan det jo nevnes at jeg skal male hele badet så snart jeg er ferdig med alt annet, jeg slipper med andre ord ikke unna. Ja, også ser jeg cirka ti minutter av en eller annen TV-serie i slengen, helst mens jeg kliner neglelakk på neglene, gjerne klokken halv tre om natten, med andre ord = når jeg har tid.

Akkurat nå er lillebror i bursdagsselskap, pappa sover, A er på jobb og den hylla kan vente litt før jeg skrur den opp, med andre ord har jeg et lite vindu med tid, selv om jeg kjenner litt på at jeg burde eksponert meg for noe jævlig istedenfor å oppdatere en blogg, men.

Stem på Zahra! Nå er det bare to dager igjen å stemme på. Ser jo at hun ikke vinner, men stem likevel?

[Klikk her for å stemme]

Advertisements

9 Responses to “We’re all just stories in the end.”


  1. 1 LovelyLiller 23. May 2013 at 18:29

    <3

  2. 2 Snø 23. May 2013 at 18:43

    Masse lykke til! Håper det blir å gå bra. Det er forresten veldig fint oppe på Østmarka nå, alle de store trærne har fått nydelige grønne blader.

  3. 5 Elisabeth:) 23. May 2013 at 18:44

    Lykke, lykke til! :) Du kommer til å klare dette, det har jeg fullt og helt troen på – selv om det for deg virker helt jævlig akkurat nå. Men tenk, tenk på alt det du allerede har kommet deg igjennom. Alt du har klart? Du er virkelig sterk og flink, håper du innser det selv en dag. Og du? det er lov å gråte, la tårene trille og slippe ting ut, kanskje kan det hjelpe for å komme over ting og tang?:)

    Store klemmer til deg!

  4. 6 Heidi 23. May 2013 at 20:03

    Jeg skulle stemme på Zahra, men fikk beskjed om att jeg hadde stemt allerede idag…noe jeg definitivt ikke har gjort, jeg har vært på fjellet… noe galt med stemme greia?

    • 7 Karianne 24. May 2013 at 00:21

      Så rart! Har hørt om flere som har hatt problemer med å stemme på henne. Ikke at det er SÅ viktig, kommer ikke til å vinne uansett. Evig takknemlig for alle som har hjulpet og stemt på henne ♥

  5. 8 Lykkeliten 23. May 2013 at 20:48

    Har det slik selv for tiden – plutselig så kommer gråten. Vondt, men samtidig et tegn på at man lever og har følelser

  6. 9 Beate 25. May 2013 at 18:25

    Den setninga du siterer fra Ellen DeGeneres var skikkelig bra! Den setter ord på hva jeg ubevisst gjør innimellom, og som legen min kaller “å gå rett inn i løvens hule med åpne øyner”. Hun blir bekymret når jeg gjør det, fordi hun er redd det kan bli for mye for meg. Men akkurat de ordene du siterer og skriver om, passer bedre – vinklingen er positiv, og passer veldig bra med det jeg føler: jeg nekter å la min frykt og vonde erfaringer sette begrensninger for hva jeg kan gjøre! Tusen takk Karianne, der satte du ting litt på plass for meg!
    Masse lykke til på Østmarka, du er beundringsverdig tøff!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: