A thousand slowly dying sunsets.

Jeg hadde bare planlagt en stor utfordring idag, tilfeldighetene gjorde at det ble mange, hvorav den siste muligens ble enda større enn den første.

Den første eksponeringsrunden idag gikk ut på at jeg skulle treffe en venninne på kafé i byen. Pappa satte meg av og overlatte meg mer eller mindre til meg selv (selv om jeg hadde all støtten jeg trenger i hun jeg traff) i storybyen, med beskjed om når jeg senest måtte komme hjem – fordi jeg plutselig skulle legge lillebroren min- a l e n e.

Det føles både fint og surrealistiskt å sveve fra kafé til kafé, eller gjennom skobutikk etter skobutikk mens man tømmer kaffekopp etter kaffekopp – som om det var uproblematisk. Jeg er sikker på at det ikke synes at jeg har det ubehagelig inni meg, nittiåtte prosent av tiden. Det er bare jeg som kjenner på ubehaget som for det aller meste (men ikke lenger alltid!) sitter i mellomgulvet og minner meg på alt jeg frykter mest. Redselen tar opp mindre plass i hodet og kroppen min, tildels har jeg klart å erstatte frykten med andre ting. At jeg klarer å ta inn signaler eller oppfatte lyd, eller legge merke til mennesker istedenfor mitt hamrende hjerte, eller følge med i en samtale istedenfor å høre på redselen som hyler under topplokket.

Det er så lett å både se, kjenne og merke at det går framover. All jobben er verdt det! Alt ubehaget jeg kjenner på, selv så jævlig det er, selv så slitsomt, kjedelig og åpenbart ubehagelig det er – det er verdt det. Det er verdt det fordi jeg føler meg levende på en måte som gjør det helt surrealistisk. Etter en dag som denne tar jeg meg selv i å kjenne på behovet for å gråte gledestårer når jeg automatisk sammenligner livet jeg hadde for noen uker siden – med livet jeg lever nå.

Jeg driter i om det høres ut som en klisjé, mer genuint og ekte skal du lete lenge etter.

I forrige uke snakket jeg med en av mine beste venninner som nå befinner seg nesten tohundre mil unna meg, i telefonen – som en spøk falt det en setning ut av munnen min. Den var sarkastisk og ironisk, “ha-ha, ja særlig, god idé, ikke sant? He-he.” Når det gikk opp for meg hva jeg hadde sagt ble jeg tvunget til å tenke over mine egne ord. Var ikke det egentlig en jævlig god idé?
Siden da har jeg tenkt på dette tullete utsagnet hver dag, siden søndag har jeg også sagt det høyt gjentatte ganger, både for meg selv og foran A* og pappa. (*Heretter kommer jeg til å referere til min stemor som A siden jeg generelt ikke liker ordet “stemor”.)

Et sitat en behandler ga meg, to motivasjonskort som ligger i pengeboka og sist men ikke minst – månedskort til buss/bybanen i Bergen. Jeg føler at det ble en forpliktelse om jeg kjøpte et kort, da MÅ jeg liksom faktisk ut å farte for å ikke ha kastet penger rett ut av vinduet. Hittil har jeg tatt bybanen to ganger, hjem begge veiene. Jeg har enda ikke tatt den alene – men det blir. Snart, og jeg vet det må til. Alle som holder til i Bergen vet at det ikke akkurat er lite folk på Bybanen. For at jeg ikke skal gå i underskudd når det kommer til både eksponering og penger ut av vinduet, har jeg nå “forpliktet” meg til å ta buss/bybane ca. 24 ganger på en måned som tilsvarer 12 turer hjemmefra og tilbake.

Følger dere logikken min?

Så. Det har jeg gjort idag. Og vært på kafé tre (!) ganger. Og kjøpt sko. Med litt hæl. Fordi. Dette er kanskje en smule teit, men dere forstår kanskje om jeg forklarer det nærmere.

Jeg er hun som alltid går i lave sko. Converse, sneakers, kawasaki, adidas, nike – whatever. Det er liksom “meg”. Høye sko? Nei. Delvis fordi jeg har bodd i en by jeg ikke har trivdes i, delvis fordi jeg ikke har hatt selvtillit nok til å rette meg opp i ryggen og møte verden – men mest av alt fordi: hvis man får panikk og må løpe, sier det seg selv at man flykter bedre i sko man faktisk kan løpe i. Det er vanskeligere å løpe med hæl på skoene – you see? Fra spøk til alvor, det var noen som sa det på Østmarka – at jeg burde. Delvis på tull, delvis med alvor i blikket.

Pappa: Har du kjøpt nye sko?
Jeg: Ja. Likte du de?
Pappa: Ja. Du trenger ikke å se ut som om du er 14 år lenger, du er jo ikke det.
Jeg: Ikke alltid.

Gå med de skoene du liker altså, så lenge valget ditt ikke er komponert av tvangstanker, da burde du bytte sko.

Når jeg omsider hadde drukket atter en kopp kaffe, satt meg på bybanen som min altforsnille venn tok sammen med meg (neste gang skal jeg ta den hjem alene, nå som jeg har blogget det må jeg også gjøre det. Jeg farer ikke med tomme ord, bare så det er sagt!) gått av bybanen og gått den korte veien hjem alene var det rett fra det ene til det andre.

Hunder som måtte luftes, mennesker å forholde seg til, en kropp som trengte påfyll, trenger jeg å fortsette å ramse opp? Klokken halv åtte dro pappa og etterlot meg alene med ansvaret for to hunder (hvilket ikke har noe å si, siden jeg alltid har vært alene med to hunder) pluss ansvaret for en fem år gammel gutt som skulle ha kvelds, bok, spill på iPad, tannpuss óg en ekstra pute, pluss en ekstra porsjon kvelds sånn helt på tampen – dét var en prøvelse! Det har ikke noe å gjøre med hvilket barn jeg blir alene med, problemet er at angsten for epilepsianfall røsker meg i skuldrene til knærne skjelver. Jeg er livredd for å få anfall eller kollapse foran barn – det er sånn som kan feste seg i minnet til et barn for alltid. Jeg vil ikke være forbundet med denslags uheldigheter, jeg vil heller ikke trenge å forklare at “det er noe galt med meg (sykdom)”.

I kveld har jeg multitasket sterkt ubehag med alt som kreves av et menneske for å ha ansvar for et barn (og hunder) og mestret det. På to tidspunkt hadde jeg mest lyst til å slenge Pippi i DVD spilleren, låse meg inne på badet å grine. Begge gangene var det én tanke som reddet meg – gjennomfører jeg ikke dette nå, kommer den samme oppgaven til å bli tusen ganger vanskeligere neste gang jeg blir bedt om å passe et barn. Mest sannsynlig hadde jeg sagt nei, lett som bare det. Dessuten er det en bonus å vise broren min at jeg er voksen til tross for at jeg også er søster og yngre enn hans mor og vår far. (Barns logikk!)

Det har jeg gjort idag. Nå har jeg også skrevet et blogginnlegg, klokka er halv ett, dagen har gått i ett siden jeg sto opp og ja.

Og jo, vær så snill og stem på Zahra, da blir jeg glad! Du kan stemme hver dag i 12 dager til!
Klikk [HER] for å stemme.

Advertisements

12 Responses to “A thousand slowly dying sunsets.”


  1. 1 Maria Solås 14. May 2013 at 23:48

    Du er superflink, jeg blir helt stum av å lese, du er inspirasjon til å kjempe! <3

  2. 2 Anette 15. May 2013 at 09:34

    Jeg blir så glad av å høre hvor hardt du kjemper og at du får igjen for det. Nå er det din tur til å ha det fint, dette fortjener du virkelig! Aldri gi opp<3

  3. 3 christine1989 15. May 2013 at 12:37

    Du er råflink! Det er helt utrolig å se hvor langt du har kommet på noen uker. Respekt!

  4. 4 Beate 15. May 2013 at 14:26

    Wow! Er dette samme blogg som den jeg begynte å følge for et drøyt år siden?? (eller for den del – som den jeg var innom for en mnd siden..). Dette er helt utrolig, nesten så jeg ikke greier å tro at det jeg leser er sant! Men samtidig, jeg har fått inntrykk av at du er ganske sta, og veldig sterk – to egenskaper som kan få deg uendelig langt, bare du får beina trygt planta på bakken. Du fortjener dette, og mangemange flere gode og enda bedre dager!
    Jeg trykket på linken for å stemme, men er usikker på om det ble riktig – jeg måtte velge mellom Zahra og en annen hund, og derette velge mellom to forskjellige hunder mange ganger, flere av de kom opp flere ganger, men Zahra kom aldri opp igjen… Hvordan kåres vinneren? Hvis jeg går inn for å stemme på Zahra igjen i morgen, holder det å bare velge henne, og derette lukke vinduet, eller MÅ jeg velge mellom alle de andre hundene også? (Ehm, håper du skjønner hva jeg på knotete vis prøver å forklare her…?:P)

    • 5 Karianne 20. May 2013 at 01:01

      Det holder å bare klikke på henne en gang, så har du stemt :) Hver gang du trykker på en hund stemmer du på den hunden. Tusen takk for at du stemmer!

  5. 6 Susanne 15. May 2013 at 22:54

    Bybane er alltid 10x verre enn buss når det gjelder angst (synes jeg i allefall, siden det er så åpent på bybanen) så du har vært utrolig flink! Keep up the good work :D

  6. 7 Marthe 16. May 2013 at 07:51

    Grutulere så mye med ett år skadefri! :)

  7. 8 Eva Jacobsen 16. May 2013 at 09:55

    Det er så inspirerende å se hvordan du står på og blir bedre dag for dag! Jeg er så glad for at akkurat du skriver blogg slik at andre kan se at det går an å ta livet tilbake fra angsten.

  8. 9 Lin 16. May 2013 at 15:59

    Så fantastisk Karianne:) Blir helt imponert over skrittene du har gått bare siste mnd. Helt utrolig.

  9. 10 Meg 16. May 2013 at 21:06

    Hei!
    Hvis du har flyttet til Bergen nå er det en veldig fin organisasjon der som heter Mental Helse Ungdom (om du ikke har hørt om den alt). De holder til å nærheten av politistasjonen og du kan finne mer ut om dem på facebook eller via hjemmesidene deres.

    Det høres kanskje ut som gruppeterapi, men det er det altså ikke :P

    De har møter hver torsdag fra kl 16. Og det er omtrent bare som en stor vennegjeng som møtes, bare at de fleste også sliter eller har slitt psykisk, samt noen som er der uten å noen som helst problematikk.

    Anbefaler å gå dit hvis du har lyst til å prøve å møte nye folk og få nye venner, ettersom de er en veldig koselig gjeng. Samtidig som det ofte føles tryggere når det går ann å si at man ikke er helt i form uten å få spørsmål.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: