I det siste.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, det har skjedd vanvittig mye siden sist jeg oppdaterte. Jeg har ikke hatt tid, eller snarere ikke prioritert skriving. For opptatt med å leve, for en gangs skyld.

Forrige fredag, det er kanskje greit å oppsummere dagene i korte trekk – for å understreke hvor mye hardt arbeid som har gått med til å komme hit hvor jeg er dag.

Fredag 19. April.
Jeg møter den første utfordringen som utløser panikk. Ta bussen til byen, finne en flybuss og deretter komme meg til Værnes flyplass bare for å snu. Jeg gråt i en time på forhånd, utsatte oppgaven i flere timer og slet generelt med å komme dit at jeg klarte å pushe meg selv til å gjennomføre.

Lørdag 20. April.
De andre pasientene har planlagt bytur for deres type eksponering (annen problematikk enn min egen) og siden jeg ikke har noen konkrete planer bestemmer jeg meg for å bli med. Det var snakk om at avdelingen skulle kjøre meg opp i ødemarka og forlate meg på ubestemt tid uten telefon – men det er jeg ikke redd for, derfor var de enige at jeg ville få mer ut av en bytur – mer angst, mer eksponering, mer utbytte.

Byturen varte i hele fire timer, inkluderte lange køer, flere kjøpesenter pluss spising ute. Alle disse tingene er store utfordringer og etterpå følte jeg meg utslitt, overveldet, nummen, overrasket, alt på en gang. Som om jeg ikke var utslitt nok ble jeg sendt på butikken helt alene, måtte gå dit uten følge fordi noen hadde sterke ønsker om lakris. Det var ekstremt krevende og tøft, men jeg overlevde også dette.

Søndag 21. April.
Den store dagen. Jeg fikk ikke betenkningstid, jeg fikk ikke tid til å gruble, valget måtte jeg ta mer eller mindre på sparket på torsdag, fikk ikke en gang ringe pappa eller tenke noen minutter for meg selv. Følte meg presset til å si ja og kvinnet meg derfor opp til den store styrkeprøven. Buss alene til byen, flybuss til Værnes, innsjekk, bag drop, sikkerhetskontroll – ALENE!!!!

Jeg forlot Østmarka så fokusert som jeg klarte å forholde meg, det gikk greit til jeg satt på flybussen og det ramlet inn en hel haug mennesker hvor mange av dem var ganske fulle. I tillegg var det noen som kastet opp på bussen, ergo måtte jeg bytte buss midt i ødemarka. Da hadde jeg mest lyst til å kaste opp selv, eventuelt legge meg ned å dø.

Innsjekk og bag drop gikk greit og sikkerhetskontrollen var seriøst en drøm! selv så vanskelig det var ba jeg om å få litt hjelp, jeg gled gjennom sikkerhetskontrollen foran alle i køen sammen med en ekstremt hyggelig sikkerhetsvakt. Hadde lyst til å klemme henne etterpå og takket så mye.

Etter det hadde jeg ikke angst. Jeg nøt flyturen og stresset ikke på Flesland. For å være ærlig kjente jeg nesten ikke på angst i det hele tatt på to dager etterpå!

Fra mandag til søndag hadde jeg gjort ALT JEG FRYKTER MEST. Fra løping opp og ned trappa på mandag til bokstavelig talt flying solo på søndag – skjønner dere hvor ekstremt det er?
Behandlingen har vært KNALLHARD, det har ikke vært tid til mye avslapping eller sosialt samvær med andre enn pasienter, jeg har omtrent ikke en gang orket å snakke i telefonen.

Jeg har måttet forsone meg med tanken jeg aldri har klart å akseptere; får jeg epilepsianfall/kollapser, så skjer det. Det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det, og å desperat forsøke og unngå dette har ikke gjort meg annet enn alvorlig isolert og deprimert.

Jeg føler meg friere enn på to år og gladere enn på lenge.

Jeg fikk være storesøster for en dag før jeg og pappa kjørte nordover. Det tok to og en halv dag på grunn av uforutsette momenter som stengte veier, kolonnekjøring og stengte fjelloverganger.

Jeg har mer jeg skal skrive om, men jeg skal dele det opp i flere innlegg slik at det blir enklere å lese og henge med. Igår tok jeg farvel med Harstad og er nå på vei sørover igjen.

Advertisements

15 Responses to “I det siste.”


  1. 1 christine1989 30. April 2013 at 14:55

    Wow, du har jammen vært flink! Er det noen som forjener å bli fri fra angsten, så er det deg Godt jobbet!

  2. 2 Andrea 30. April 2013 at 14:58

    Jeg vet ikke hvro mange ganger jeg har sagt det nå, og du ahr sikkert hørt det fra utrolig mange andre også, men er er så utrolig imponert over hvor mye du har fått til! Jeg er virkelig helt målløs!
    Det er mye på grunn av deg at jeg finner styrken til å ta turen opp til russetreff på tryvann i dag, i den visshet om at jeg kommer til å være full og kanskje få i meg for maneg kalorier, og at jeg ikke kommer til å komme hjem før klokken 5 i morgen tidlig. Du inspirerer meg utrolig mye, og du får meg til å tro at dte jeg tror er umulig kanskje ikke er det heller <3

  3. 4 Hilde 30. April 2013 at 16:29

    Hei. Har fulgt bloggen din over flere år. Fant den ved en tilfeldighet da æ dreiv og googla whippet før æ fikk min første for ca 2 år sia. Syns du skriv veldig bra og så e d jo så artig å følge en “nordlending”. Bor i Tromsø sjøl. Fantastisk å lese at d går så bra m dæ og livet ditt nu:):)

  4. 5 Beate 30. April 2013 at 17:43

    Godt å høre/lese fra deg! Gratulerer SÅ mye med super innsats den siste tiden! Gleder meg til å lese neste innlegg :)
    Klæm t dæ

  5. 6 Laila 30. April 2013 at 20:07

    Jeg har fått med meg at terapien på østmarka, når det kommer til angst, er hard og brutal. Rett på sak, ingen kjære mor. Men det er vel det som må til, for det å utsette er jo nettopp det du (og andre pasienter) har gjort i en evighet, og det blir man jo ikke bedre av. Og jo kjappere du opplever at du overlever og faktisk står oppreist etter en eksponering også, jo lettere vil det bli neste gang.
    You go go go, det gleder meg å høre at du har det så bra!!!!!!!

    <3 <3 <3

  6. 9 Anne Marte 30. April 2013 at 20:14

    Det er så gøy å se og å lese om alt du er gjennom-hvor flink du er! Veldig inspirerende! Jeg blir så utrolig glad hver gang jeg ser at noe går rett vei for deg, og det gir meg håp og motivasjon :) Du er fantastisk <3 Glad i deg!! :D

  7. 11 Ellie 1. May 2013 at 08:30

    Du er så ufattelig flink Karianne! <3

  8. 12 Linn L. 1. May 2013 at 20:29

    Herregud, jeg får helt tårer i øynene av det innlegget her jeg. Det er så BRA, Karianne! Happy for you!! :D :D :D

  9. 13 June 1. May 2013 at 22:44

    Wow, så flink du er! Eg er kjempeimponert. Gratulerar!

  10. 14 Elisabeth:) 2. May 2013 at 18:56

    Så flink du er! :) Virkelig sterk som klarer å skrive så åpent om behandlingen, og hvordan du opplever angsten og kampen mot den. Stå på flinke, dyktige du! :)

  11. 15 Blomstermonster 4. May 2013 at 13:51

    Jeg håper du er endeløst stolt av deg selv, for det du har greid er intet mindre enn en bragd! Du er dritflink og kjempetøff :D


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: