You just got pranked!

I natt har jeg sovet dårlig. Jeg har vridd og vendt på kroppen og gruet meg til idag – gruet meg masse. Alene til treningssenteret? Hvordan skal liksom dette gå? Ekstra nervøs til frokost, ekstra nervøs etterpå, men likevel fokusert, jeg ønsker jo å lykkes! Jeg ønsker jo å mestre, få til det jeg vil, når jeg vil.

Mr.Behandler kom inn ganske rett før jeg skulle gå og sier at jeg må dikte opp en crazy historie sånn at jeg kan lure psykologistudentene senere. Jeg, lure noen? Det er ikke helt min stil, det er da vanskelig nok å sette seg ned i samme rom som fremmede i utgangspunktet! Når han sa crazy, så mente han at jeg kunne sagt jeg var seriemorder så lenge jeg fikk det til å høres troverdig ut.

Som planlagt vandret jeg mot treningssenteret, fast bestemt på å lykkes, klare det, mestre det. Vinne. For meg, for min egen del, for livet og alt jeg vil oppleve. Jeg tenkte på denne syke historien, hva i guds navn skulle jeg liksom si? Det skulle liksom være forhistorien min, grunnen til at jeg hadde blitt innlagt på Østmarka og nå var i behandling.

Jeg trente i tjue minutter, ti minutter kortere enn igår, men jeg holdt ut ti minutter lenger enn jeg hadde trodd, pluss at jeg trodde lunsj var en halvtime tidligere enn det egentlig er, så jeg stresset kanskje litt veldig. Om det var skummelt? Ja, gjett da?! Fy faen, sier det bare. Masse mennesker, de fleste var eldre, og jeg. Helt alene i den store, skumle verden. Men det gikk jo greit, innimellom var ubehaget på panikknivå hvor jeg anstrenger meg mer enn vanvittig for å fortsette å gå/løpe, alt for å se normal ut.

Jeg hadde hvertfall tenkt ferdig min syke løgn og øvde på hvordan jeg skulle fortelle den inni hodet mitt mens jeg vandret tilbake. Dusj, lunsj, nerver og nervøsitet. Følte meg helt forferdelig når Mr.Behandler sa at vi skulle snakke, altså jeg, han og to psykologistudenter. Begge to virket både søte og snille, jeg var litt usikker på om jeg skulle kunne klare å holde maska, hvis jeg nå gjengir det jeg sa, så skjønner dere kanskje mer.

Situasjonen er den at jeg sitter i en sofa, mens behandler pluss to studenter sitter i hver sin sakkosekk. Mr.Behandler sier at jeg nå skal fortelle litt om hvorfor jeg er på Østmarka og hvilken behandling jeg får her, hvordan det liksom hjelper meg å være her.

Jeg sier:

“Det er utrolig tøft for meg å skulle fortelle dette, jeg synes det er kjempeflaut fordi jeg vet at det er galskap, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. 

Når jeg var ti år gammel fikk vi hund*. Før det hadde vi katt, jeg er forresten enebarn. Hunden var min aller beste venn, hun het Cleopatra. Vi var uadskillelige, vi gjorde alt sammen sammen. Jeg har ikke ord for hvor mye hun betyr for meg. 

For to år siden ble Cleopatra påkjørt av en bil, hun døde av skadene. Dyrlegen kremerte Cleopatra sånn at jeg og foreldrene mine kunne begrave asken. Når tiden for å ta farvel hadde kommet, så klarte jeg ikke. Istedenfor tømte jeg asken på en colaflaske som jeg må ha med meg overalt hvor jeg går. Cleopatra ligger i vesken når jeg er på skolen, når jeg er på kafé, når jeg er ute og går. Jeg vet at det ikke skal være sånn, så for ett år siden begynte jeg i terapi, men det har ikke helt hjulpet meg noe særlig. 

Nå som jeg er her må Cleopatra stå inne på kontoret hos Mr.Behandler mens jeg øver på å gå ulike steder uten Cleopatra. Målet med behandlingen er at jeg skal kunne begrave asken hennes å gå videre med livet mitt. Jeg føler meg helt forferdelig alene om dette problemet, bare det å fortelle dette til dere gjør meg skikkelig flau. 

Å reise hit i behandling var helt forferdelig, jeg måtte jo ta fly! Jeg er vant til å ha Cleopatra i veska, men det turte jeg ikke når jeg skulle fly i tilfelle de ikke ville la meg ta henne med gjennom sikkerhetskontrollen! Det var hardt når jeg måtte pakke henne godt inn og legge henne i kofferten istedenfor. Med en gang jeg fikk bagasjen på flyplassen måtte jeg løpe rett inn på toalettet sånn at jeg kunne legge Cleopatra i vesken istedenfor.” 

På dette tidspunktet har de stakkars studentene nikket sympatisk og jobbet med å holde maska. “Vi bare tulla” sier Mr. Behandler. De gikk fem på og kjøpte hvert ord jeg sa og de tok det veldig sporty når de fikk vite at det var tull. Jeg ble overrasket over at jeg klarte å holde maska og fortelle historien slik jeg planla det i hodet mitt, og at de kjøpte den, samt at Mr.Behandler klarte å holde seg. Han visste på forhånd ikke hva jeg skulle si. En annen student fra avdelingen var også med, men hun visste hva jeg skulle si.

Muligens ikke så gøy for dere som leser, men for min del var det hysterisk morsomt.

Som plaster på såret fikk de kommende psykologene være med meg på en eksponeringstur mens jeg fortalte dem min virkelige historie istedenfor, samtidig ga jeg de en innføring i skjemaene jeg fyller ut og hvordan det virker. De var forresten veldig hyggelige og sa de skulle sjekke ut bloggen min, om dere leser dette; lykke til videre!

Mr.Behandler var imponert over hva jeg hadde kommet opp med og at jeg hadde forklart å fortelle dette. Nå kan jeg også nevne at ingen av de andre pasientene som er her på lignende grunnlag som meg selv, måtte fortelle syke historier til de andre psykologistudentene.

Nå skal jeg gjøre noe så fornuftig som å spille inn alle triggertankene mine på telefonen, deretter skal jeg kle på meg sko og legge ut på en times tur alene hvor triggerne skal svirre i bakgrunnen hele tiden. Kjenner jeg gruer meg litt med tanke på at tankene jeg forsøker å skyve bort – nå skal kretse i hodet hele tiden. Målet er at det skal bli sus i bakgrunnen som jeg ikke bryr meg noe om, så får jeg se hvordan det går og hva jeg får ut av det!

Pappa skal forresten ikke hente meg i Trondheim. På Søndag skal jeg ta fly til Bergen, så skal vi kjøre nordover sammen! Hjelp. Men altså. Jeg skal greie dette! Jeg er dødsmotivert og dødssliten, likevel har jeg det bedre enn jeg har hatt det på lenge fordi jeg opplever masse mestring.

(*Når jeg var 10 år gammel fikk vi en hund som het Cleopatra.)

Advertisements

14 Responses to “You just got pranked!”


  1. 1 Maren Marengs 18. April 2013 at 16:30

    Genialt, må ha hvert så morsomt! :)

  2. 2 Tine 18. April 2013 at 17:41

    Sinnsykt bra!!! Vet jo hvem mr. Behandler er, så kan glatt se det hele for meg!!!!!!

    *latterkrampe*

  3. 3 laipai 18. April 2013 at 17:55

    Bikkjeaske på cola flaske faktisk…sjukeste, haha. Dævver.

    <3

  4. 4 Maria 18. April 2013 at 18:24

    Haha, utrolig bra! :)

    Og du er så utrolig flink, stå på, du skal komme deg ut av dette! <33

  5. 5 Gjennom livet med søkende trinn 18. April 2013 at 19:21

    Du er utrolig dyktig! Jeg har virkelig troen på at du kan greie dette. Håper det inderlig for din del. Det er umulig å forestille seg hvor vanskelig du har det uten å ha vært der selv, men jeg kan bare tenke på hvordan det må være. Krysser fingrene for deg! <3

  6. 6 oliviasliv 18. April 2013 at 20:29

    hæhæ genial historie ;D
    btw: du e virkelig steintøff, den jobben du gjør nå e virkelig til å bøye seg i støvet av altså, RESPEKT!! :)

  7. 7 Line 19. April 2013 at 10:43

    Hihi, så bra Karianne! ;P Og ikke minst at du klarte å holde deg og fortelle alt dette ;) Stå på! Du jobber bra! :) Vet du når du skal inn nesten gang etter at du blir skrevet ut denne gangen?
    klem! <3

  8. 9 Eva Jacobsen 19. April 2013 at 10:52

    Du gir virkelig 100%! Det er utrolig å se hvordan du løper framover med sjumilsstøvler. Det er virkelig spennende å følge deg.

  9. 10 Øygunn 20. April 2013 at 01:08

    Fantastisk historie! Satt her og gapskrattet :D

  10. 11 Linn L. 22. April 2013 at 11:22

    Haha, genial historie. Den var liksom ikke like “gal” som om du skulle vært seriemorder, men allikevel spesiell nok til at de sikkert ikke turte annet enn å tro på det, hehe. Herlig!

  11. 12 Iselin 23. April 2013 at 22:45

    Hei Karianne :)
    Utrolig morsomt å lese om torsdagen, blir fortsatt litt flau av å tenke på hvor godt du lurte oss..!
    Fint å lese bloggen din, spent på å høre hvordan det gikk de siste dagene og med flyttingen til Bergen.

    • 13 Karianne 30. April 2013 at 14:47

      Den var fin! Pleier ikke å lure folk på den måten, men E hadde litt lyst til å se om jeg hadde litt sosial angst, noe som ikke er tilfelle :) dere tok det pent da!

  12. 14 Sandra 24. April 2013 at 18:39

    Så tøff du er! Og hahaha for en morsom historie! Skjønner ikke hvordan du klarte å holde maska!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: