No time for tea.

Hjelp. Jeg rakk ikke å skrive igår fordi alt gikk i ett hele tiden, når klokka var ti takket jeg for meg og tok sovemedisiner! Orket ikke være våken lenger.

Jeg må vel spole tilbake til tirsdag for å fortelle videre hva jeg har gjort siden da.

Jeg hadde gått en tur med personal, hvilket gikk bra! Deretter skulle jeg gå den samme turen alene, da fikk jeg virkelig panikk. Gråt i gangen før jeg gikk, men gikk likevel. Måtte stoppe underveis fordi verden spant i hundre kilometer i timen rundt meg, tårene trillet. Jeg stoppet og tok et uglamorøst bilde av meg selv som jeg la ut på instagram.

TVIL. Ville bare snu, løpe rett gjennom skogen for å komme meg tilbake, men så gjorde jeg ikke det. Jeg tvang meg selv til  å fortsette og gå, det ble faktisk både bedre og lettere og innen jeg kom tilbake til avdelingen etter å ha gått 2.6km alene var jeg veldig glad!

Noen timer etter det igjen skulle jeg gå den samme turen, alene denne gang også – PLUSS at jeg ikke fikk ha med hverken telefon eller musikk eller noe som helst. Jeg gruet meg til dette også, men jeg hadde faktisk ikke kommet så langt fra avdelingen før en enorm lettelse overveldet meg. HELT SURREALISTISK. “Herregud Karianne, detter er jo ikke noe problem? Hva faen er det du surrer med, du er jo bare her og går en tur alene for deg selv?” Den turen var ikke noe stress, bortsett fra det emosjonelle. Lettelsen som fikk meg til å le og gråte på samme tid – men herregud så vanvittig godt å se, kjenne, erfare at ting kan gå greit!

HAPPYFACE.

Etter det var jeg egentlig ferdig med dagens oppgaver, men så hadde jeg fått en syk utfordring til dagen etterpå (altså igår), hvilket innebar at jeg måtte ha treningssko, ergo måtte jeg finne og kjøpe det! Med andre ord, sette meg i en bil med fremmede (pasienter og personale) og dra til et skremmende stort kjøpesenter, tråle gjennom fem butikker før jeg fant det jeg ville ha – men jeg klarte det. Orket bare å prøve en sko fordi jeg skalv så i hele kroppen, “den ene passer, da passer sikkert den andre og, tar dem jeg, takkskalduha, hadetbra.”

Nå skulle jeg egentlig skrive mer, men pliktene kaller. Skal fortsette å skrive senere.

Følger du meg på instagram får du kortere oppdateringer “når ting skjer” for å si det sånn, enkelt å oppdatere der, nemlig.
KARIANNEMS

Ønsker dere en god dag! JEG HAR DET VELDIG BRA. Måtte bare si det.

Advertisements

4 Responses to “No time for tea.”


  1. 1 Anne Marte 18. April 2013 at 09:36

    Awesome :D
    <3

  2. 2 Maren Marengs 18. April 2013 at 09:57

    Utrolig godt å høre at det går så bra! :)

  3. 3 LilleModa 18. April 2013 at 12:59

    Knallbra, du er flink :-D Liker å se happyface! Stå på videre, heier på deg :-)

  4. 4 Maya 27. May 2013 at 18:15

    Du är så satans vacker!!! kram!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: