Dag #3, Onsdag.

Endelig har jeg funnet en liten tidslomme i den fullpakkede timeplanen sånn at jeg rekker å skrive noe! Det er jo praktisk for min del å huske hva jeg faktisk har vært gjennom!

Onsdagens store utfordring (trodde jeg) gikk ut på at jeg skulle på treningssenter. Få opp pulsen og oppleve svimmelhet i et rom sammen med mange andre mennesker. Jeg gikk dit sammen med kontakten min, vi trente hver for oss. Nå har jeg ikke vært på treningssenter på mange år, så det var jo og noe. Gikk/løp tretti minutter på tredemølla – med vilje holdt jeg ut til tretti minutter fordi jeg dagen i forveien hadde gått tur i tretti minutter, så pluss gåtur til og fra senteret ville det da bli en hardere eksponeringsøkt.

Grunnen til at jeg måtte på kjøpesenter på tirsdag! Treningssko.

Det gikk ganske så greit! Før treningssenteret måtte kontakten min innom butikken, det måtte jeg og, men jeg fikk ikke lov til å kjøpe noe fordi jeg måtte gå en tur tilbake senere som en runde til med eksponering. Etter dusj, lunsj og litt pause gikk jeg på butikken med kontakten min. Hun ventet utenfor mens jeg måtte gå inn alene. Det gikk mye bedre enn forventet og jeg ble nesten litt skuffet fordi det var så lett. Det var så lett at jeg gikk en runde innom en annen butikk også – bare for å gjøre det, ikke fordi jeg måtte. For å sette det i perspektiv kan jeg si at med turen på butikk igår har jeg vært alene på butikken 3 ganger på to år.

Men så. Det skal være tre hovedoppgaver om dagen, så behandleren min ga meg en ny utfordring, en STOR en. Jeg var allerede døsssliten etter førti minutter med vandring og tretti minutters trening – den siste utfordringen gikk ut på at jeg og en annen pasient som også sliter med agorafobi skulle 1.) ta bussen til byen 2.) finne fram i en by vi ikke kjenner 3.) kjøpe kinobilletter 4.) se hele filmen 5.) komme oss tilbake til avdelingen!

“Dette er ikke noe hvilehjem” var det noen av personalet som sa – you’re damn right it isn’t. Følte meg helt gelé og ødelagt allerede før vi skulle sette i gang, BUT I DID IT. Fy faen. Ubehag. Redsel. Angst. Panikk. Nervøsitet. Nerver. Satan. Men vi kom oss gjennom utfordringen begge to!

Dette er ikke min type film, men alright! Den inneholdt en god del triggere, så sånn sett var det jo en god test. Triggere = lys, blinkende lys, høye lyder, stor skjerm, masse inntrykk. Midt inni der klarte jeg å kjenne på at jeg var bemerkelsesverdig rolig. Skjermen var ikke uklar, grøtete eller utflytende! SÅ SÆRT, men for en lettelse. Det føles surrealistisk hver gang jeg opplever disse “klare” øyeblikkene hvor jeg har det greit og føler meg normal, i balanse eller hva jeg skal si.

Etter hver av disse tre store utfordringene om dagen må man fylle ut skjema over hva man skal, hva man er redd for, hva man tror kan forhindre at det man er redd for skal skje, og hva man ønsker å oppnå med oppgaven. Deretter skal man fylle ut på denne skalaen fra null til hundre hvor stort ubehaget var før eksponering, under eksponering, 10, 20, 30, 40, 50 og 60 minutter etter utfordringen.

(et skjema fra den første dagen)

Til sist fyller man ut hvor mange minutter man har trent, hvor god testen var på en skala fra null til hundre over å finne ut av det man lurte på / var redd skulle skje – og her kommer den verste; “hvordan kan jeg endre oppgaven for å gjøre den enda bedre?” I dette tilfellet kan du godt bytte ut bedre med verre. Hva kan man gjøre for at oppgaven skal bli enda jævligere, en enda jævligere utfordring. Jeg HATER å fylle det ut fordi jeg VET at Mr.Behandler kommer til å si “FLOTT, DA GJØR DU DET” og jeg, som innbiller meg at jeg er JA-MENNESKE, sier ja mens jeg skjærer grimaser. “Du er så søt når du bekymrer deg” sier han, jeg ler en tørr latter. He-he-he.

Dessverre er jeg overbevist om alt jeg skal gjøre og utsettes for er helt umulig fram til det er unnagjort og jeg ser at ingenting jeg fryktet skjedde. Jeg kvier meg for å fylle ut den siste ruta, særlig etter runden på treningssenter – da måtte jeg nemlig skrive at det som hadde vært skikkelig jævlig var å dra dit alene. Hva tror dere Mr.Behandler sa om dette? “Flott, da gjør du det imorgen!” (idag).

Klokka var ti over halv ti innen jeg og medpasient kom traskende tilbake etter en tre timer lang eksponeringsrunde med buss, kino, buss, utfordring av den ekstreme sorten. Heldigvis for min del satt jeg igjen med følelsen av “fy faen, klarer jeg en dag som denne – så kan jeg faen meg klare alt i hele verden.”

Advertisements

6 Responses to “Dag #3, Onsdag.”


  1. 1 Elisabeth:) 18. April 2013 at 15:45

    Så bra å lese at det funker, og at du opplever mestringsfølelse! :D Virkelig stolt av deg (selvom jeg jo ikke kjenner deg), og ønsker deg masse lykke til videre! :))

  2. 2 Sarah 18. April 2013 at 21:59

    You are doing so well with all your challenges! I’m so proud of you for taking on these challenges, and succeeding despite the fears. You show so much strength and determination. I know that you can complete these further challenges.

    As an aside: Your trips to the gym have inspired me to make my own challenges of going to the gym (alone) which is a scary place to me. So many people and unknowns. I’m starting tomorrow.

  3. 3 Tonje 20. April 2013 at 01:18

    Du er kjempeflink vennen :) :) :) Er det forresten det samme stedet som den tv serien “psyk forandring” ble spilt inn? Stolt av deg!

  4. 5 laipai 20. April 2013 at 15:55

    HA!!! Så langt har du jo pokker meg klart de oppgavene du har fått. INGEN skal komme og si at du IKKE prøver hvertfall. Ikke har du dødd heller, og jeg håper at bare DET øker både mestringsfølelsen og håpet.
    Keep it up fina mi <3

  5. 6 Linn L. 23. April 2013 at 11:21

    Du er RÅ!!!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: