In it to win it.

Når jeg tenker meg om tror jeg ikke at jeg fikk forklart poenget med gårdagens øvelser godt nok. Triggere for meg er hjertebank (da øker angsten) og svimmelhet, da øker angsten enda mer! Poenget med trappeløping og snurring på gulvet er å se/lære/kjenne at hjertebank og svimmelhet IKKE er så farlig som hodet prøver å narre meg til og tro.

Jeg fullførte alle oppgavene igår og hadde masse angst på kvelden. Det er nemlig også sånn at om jeg setter meg på rommet etter utfordringene vil angsten dale fort, derfor får jeg beskjed om å være SOSIAL etter utfordringene, for da må jeg virkelig kjenne på helvetet som herjer inni kroppen. Heldigvis er det fine mennesker her, som også er inne for behandling av lignende problemer. Det er litt godt å møte andre  i virkeligheten som skjønner hvordan jeg tenker/har det.

I natt sov jeg ni timer, men tre til hadde gjort susen tror jeg, men så skulle jeg jo stå opp å spise frokost klokken åtte…. Appen min påsto i alle fall at jeg hadde hatt en søvnkvalitet på 100%, hvilket ikke har skjedd på flere måneder. Hadde veldig store problemer med å gå ut døra fra rommet på eget initiativ, gjorde det ikke før personal kom og hentet meg. Frokost var forferdelig vanskelig. Nå har jeg jo et spiseproblem i utgangspunktet, men skjønner at denne behandlingen er tøff og at jeg er nødt til å spise for å være i stand til og gjøre noe som helst.

Her er utfordringene ved å spise frokost felles:

  1. LAVT blodsukker siden jeg ikke har spist siden igår. Kjenner mye på at jeg ikke liker å møte mennesker uten og ha inntatt noe som helst. Når jeg er hjemme går jeg ikke ut døra uten å ha fått i meg noe. (agorafobi)
  2. Mange mennesker i samme rom (agorafobi)
  3. Spise (anoreksi)
  4. Spise sammen med andre (anoreksi)
  5. Sitte/vente/holde ut/høflig på andre (agorafobi)

Kjenner på mye stress og uro, stresser med maten, skjelvende hender, ønsker meg langt faens bort meg gjør det jeg skal fordi det er veien til frihet, samme hvor jævlig det føles når det kjennes ut som om maten setter seg fast i halsen og kveler meg langsomt mens jeg bekymrer meg for å sette mat i vranghalsen og tiltrekke meg uønsket oppmerksomhet.

Etter frokost var jeg sosial lenge, faktisk helt til jeg måtte i samtale. Der ble det bestemt hva som er dagens utfordringer. “Heldig” som jeg er, så skal jeg gjøre den samme utfordringen som igår – alene, PLUSS at jeg skal gå tur. Jeg har allerede gått tur i 30 minutter med personal, det var en walk in the park for å si det slik, ikke noe problem. Lite angst, fint vær, VARMT. Hallo, femten grader er jo ikke å forakte akkurat!

Om førtifem minutter skal jeg gå tur alene og akkurat nå skriver jeg dette istedenfor å grue meg siden angst for angsten er en stor rot til alt både ondt og vondt. Jeg får da lov til å gå tur MED telefon, senere i kveld er det meningen jeg skal gå tur alene. Ingen telefon, ingen livslinje, ikke noe “ring en venn” og heller ikke noe musikk å høre på. Wæææ. Hører jo alltid på musikk for å overdøve mine egne tanker eller forsøke og blokkere dem ut.

Hittil går mye av behandlingen ut på dette med blodsukker og særlig dette med svimmelhet. Jeg stoler ikke på kroppen min for fem flate øre og svimmelheten jeg opplever er symptom av ANGSTEN, ikke lavt blodsukker. (Svimmelheten etter at jeg sluttet på medisiner har vel mer eller mindre gått helt bort siden jeg måtte begynne på medisinene igjen.) Siden svimmelhet og lavt blodsukker er problematisk skal jeg liksom sjekke/erfare/se/kjenne at kroppen min tåler mer enn jeg tror den gjør. Jeg gir jo kroppen min næring gjennom hele dagen, det er ikke noe grunn til at jeg skal frykte lavt blodsukker. Jeg må lære å stole på det igjen, jeg visste det før.

Imorgen skal vi/jeg (om jeg forsto det riktig) på treningssenter? W h a t. Hjelp? Slite meg ut, en lengre treningsøkt IN PUBLIC? Det kommer til å bli tøft som bare faen, men jeg skjønner jo at det er nødvendig for å tørre å gå lange turer med hundene mine alene. Slite meg ut in public.

Jeg er forresten stiv og støl i leggene etter all trappesprintingen igår.

Men jeg har det bra altså. Er fortsatt ved godt mot. Gjør alt jeg får beskjed om, selv når jeg ikke har så veldig mye lyst, men jeg vet jo hva jeg må innerst inne. Dette er min sjanse og jeg har ikke råd til å sløse den bort. Mr. Behandler sier at om man satser 30 prosent, så får man 30 prosent igjen for strevet. Om man satser 100 prosent får man 100 prosent tilbake. Så ja, jeg går for gull.

Jeg har ingen forventinger til hva jeg skal klare til sist, men jeg er innstilt på å gjøre alt jeg kan for å få det så bra som overhode mulig.

Advertisements

6 Responses to “In it to win it.”


  1. 1 Marthe H 16. April 2013 at 12:14

    Så utrolig stolt av deg, Karianne!

  2. 2 Anne 16. April 2013 at 14:52

    Heeia :)

    Du er bare utroolig flink! kjempestolt over deg! :) tenk alt det du klarte i går, det er jo helt sygt.. og frokosten – du overleve – du klarte det! Og du er sosial, du utfordrer deg selv.
    stolt.
    håper du er det, for det er jeg.
    Lykke til med de videre utfordringene; håper du skriver noen innlegg til i løpet av oppholdet!
    (og om det skulle være noe som ikke går helt etter planen – det gjør jo ingenting. det er itilfellet en liiten ting i den store sammenheng. Jeg har tro på at det skal gå bra. at du skal mestre.)
    Klem

  3. 3 Andrea 16. April 2013 at 17:49

    Du aner ikke hvor mye jeg beundrer din styrke til å kjempe mot agorafobien! Jeg er helt sikker på at det må være helt jævlig, og ja, jeg synes du er ufattelig sterk! Du kan klare dette!

  4. 4 Line 17. April 2013 at 13:39

    That`s the spirit :) Synes du er tøff jeg Karianne.
    Også var det veldig koslig så se deg igjen og få en klem <3

  5. 5 Feberfantasi 17. April 2013 at 15:00

    Herregud jeg er stum av beundring! Du skal virkelig ha tusen gullstjerner for innstats!! Stå på, jeg heier på deg <3

  6. 6 Linn L. 17. April 2013 at 17:53

    Jeg bøyer meg i støvet ass. Du er f*en meg tøff!!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: