Slutten på livet i Harstad.

Nå er jeg dritlei kjenner jeg. Har pakket nesten alt, men sliter skikkelig med koffert med tanke på at jeg skal bo i den i nærmere tre uker.

Motivasjonen fikk en skikkelig knekk (pun intended) idag tidlig når jeg rev av en halv negl. Du må gjerne himle med øynene nå, men jeg har mine svake punkter som er en jævlig big deal for meg, mens det for deg kanskje er en filleting. Neglene mine vokser vanvittig sakte, dessuten er det noe jeg føler jeg mestrer utenom sykdom. Å lakke negler er kreativitet og hobby, det er konstruktivt. Vet du hvor godt det er å få et kompliment for noe man ønsker komplimenter for? Eller, å få et kompliment man kan forstå. Når noen sier jeg er pen skjønner jeg ikke, jeg sier takk fordi det er høflig og jeg er for gammel til å argumentere med at det er jeg ikke, vedkommende må være blind og lignende – men når noen sier jeg har fine negler – da blir jeg GLAD i hele meg med tanke på at jeg sikkert har brukt flere timer til å lakke dem.

Her er et bilde av neglene mine fra her om dagen. Designet er ikke perfekt, men dette var mitt aller første forsøk, så jeg sier meg fornøyd med det. Lakket samme design til mamma igår, skal gjøre det samme på mine nå mye kortere negler senere idag.

SKJØNNER DU HVOR SURT DET ER ELLER? Neglene var sort/sølv når de knakk, alt det sorte som ligger foran neglen er det som brakk av. Her har jeg filt ned alle neglene for å kompensere. :((((
Tror aldri jeg har brekt en negl så mye noensinne. Det tar ca 2 mnd. å få den like lang igjen : (((((
(Ja, jeg overdriver med vilje fordi jeg vet det er teit)

Nå skal jeg slutte å syte over brukne negler, ta meg sammen og tvinge meg selv til å gjøre alle de kjedelige tingene sånn at jeg blir ferdig snart! Det finnes heldigvis viktigere ting her i livet enn akkurat det.

Det er rart å tenke på at jeg har sovet siste natt i min egen seng, det er rart å tenke på at jeg i natt sover siste natt på en sofa som ikke lenger tilhører meg.

Deretter skal jeg sette meg på flyet sammen med Therese, slik jeg gjorde for to måneder siden, for å ta den samme reisen. Nå skal jeg  bare være der i sju “små” dager i den store sammenheng, men store ting kan skje om jeg jobber hardt nok. Det må jeg jo, hvis ikke har jeg ingenting der å gjøre. Jeg merket jo enorm bedring i noen få små dager etter at jeg kom hjem fra vurderingsoppholdet – det var informasjon, ikke terapi. Stor forskjell. Dessuten var det ikke akkurat mye hjelp å få i forhold til vedlikehold av framgang og bulimiske tendenser når jeg kom hjem igjen….

Jeg prøver å ikke tenke så mye på hvordan det kommer til og bli, hvis tanken først fester seg i hodet er det vanskelig å bli kvitt den igjen.

Livet er for kort til å forhindres av frykt.

Dette ble riktignok tatt igår, men entusiasmen for å vaske vegger har ikke akkurat steget så mange hakk, for å si det på den måten.

Når jeg går ut døra imorgen tidlig klokken litt over halv fem, legger jeg igjen nøklene mine og per min definisjon bor jeg da ikke lenger i byen. Selv om jeg skal tilbake til Harstad om litt over en uke, så skal jeg bare på besøk til bestemor en tur, sammen med pappa, Nick og Zahra pluss at det handler om å hente flyttelasset mitt.

Now that’s worth fighting for. HALLO, det er jo dette jeg har ventet på i langsomme evigheter. Nå er tiden her, NÅ. Det føles fint og selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg, forstå det den som kan.

Følg meg gjerne på Instagram for små, korte oppdateringer underveis. Skal forsøke å blogge når jeg kan, håper energien strekker til til denslags.

Instagram: [KarianneMS]

Advertisements

6 Responses to “Slutten på livet i Harstad.”


  1. 1 christine1989 14. April 2013 at 14:52

    Du er utrolig flink å lakke negler! Du må være en tålmodig sjel. Lykke til med oppholdet og velkommen til Bergen :)

  2. 2 laipai 14. April 2013 at 15:25

    Hurrraaaaa, spennende!!!! Masse masse masse lykke til vennen <3

  3. 3 Ronny "Fisherman" 14. April 2013 at 17:04

    Heisann :) Jeg vil bare ønske deg lykke til Karianne :) Dette kommer til å gå kjempe bra ser du :)

  4. 4 Maria Solås 14. April 2013 at 22:24

    Det med negler forstår jeg så sykt godt! Når de knekket blir en litt oppgitt, ettersom det er en mestringstrategi, og da føler hvertfall jeg at det er ingen vits å spare når de bare knekker..

    Ønsker deg SUPER mye lykke til på Østmarka!! <3

  5. 5 Tine 15. April 2013 at 11:16

    Masser av lykke til vennen!!!

    Om du skulle ha mulighet så tar jeg gjerne en kaffe med deg i Trondheim :-D

    Klem klem


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: