I tried to escape but keep sinking.

Jeg er så lei av å prøve, så lei av agorafobien, så lei av å krype under pleddet mens angsten herjer selv om jeg er hjemme hvor det tidligere har vært trygt og godt å være.
Jeg er lei meg for at jeg prøvde å slutte på medisiner, jeg er lei meg for at kroppen min ikke tålte det, jeg er lei meg for at svimmelheten som har vært konstant i 19 dager har gjort agorafobien så ille som den aldri har vært før.

Tanken på å gå ut døra får meg til og gråte.
Jeg får ikke sove fordi jeg bekymrer meg for at jeg ikke skal bli ferdig å pakke til flyttingen i tide på grunn av svimmelheten. Jeg blir redd for at svimmelheten ikke skal gå over, jeg blir ekstra redd for å reise til behandling når jeg er så svimmel som nå. Nå er det bare litt over 1 uke til jeg skal til Trondheim, men…

Idag føler jeg meg hjelpeløs.

Akkurat nå føles det som om jeg ikke holder ut, i det hele tatt. Jeg har aldri før følt meg så langt nede som nå, akkurat når jeg trodde det ikke kunne bli verre og snart skulle jeg få hjelp – så ble det akkurat det, enda verre. 11 år med sykdom og nær-døden opplevelser, likevel opplever jeg dette som muligens det aller verste jeg har vært med på.

For mange år siden så jeg er intervju med en dame som hadde blitt fanget i en bygning som hadde kollapset på grunn av et jordskjelv. Hun sa at det som var verst når hun lå der, fanget i en slags liten lomme – var at hun i begynnelsen kunne strekke armene helt ut. Etterhvert som tiden gikk fikk hun mindre og mindre plass, hun kunne kjenne at betongblokken som lå over henne seg lenger og lenger ned.

På sett og vis synes jeg det er en passende metafor. Agorafobien har trukket streker og grenser for meg så lenge jeg har hatt det, streker som har signalisert “hit, men ikke lenger” og fått meg til å tro at noe forferdelig skulle skje om jeg prøvde og tøye grensene. Til tross for utallige forsøk innser jeg at strekene og grensene til stadighet har krympet. Strekningene jeg klarer å gå alene blir kortere og kortere og jeg har lyst til å gråte fordi ingen forstår hvor jævlig det er eller hvor alvorlig det er.

Idag føler jeg meg verdiløs. 

For noen uker siden var det noen som spurte meg hvordan det gikk. Jeg sa det gikk greit, som jeg pleier. Hva er vel vitsen med å fortelle gang på gang at jeg ikke har det bra? Vedkommende omformulerer seg og spør “lever du, eller overlever du?”, sannheten er at jeg i beste fall overlever.

Jeg er rasende på Helse Norge. Jeg vet hvem jeg har lyst til å peke fingeren på når det kommer til hvem som tok fra meg håpet og fikk meg til å føle det som om jeg ikke fortjener hverken hjelp til å få det bedre, eller til å ha det bedre på generelt grunnlag. Jeg er rasende fordi jeg har bedt om hjelp i 22 måneder, mens det idag er 24 måneder og 2 dager siden epilepsianfallet som utløste agorafobien.

Idag føler jeg meg betydningsløs. 

Jeg har bedt om hjelp og jeg har fått plaster på sår jeg ikke har. Jeg har fått brannslukking av branner som ikke brenner, jeg har fått klemmer og lovnader om at det “blir bedre”. Det er ikke godt nok for meg, i to år har jeg vært fanget i mitt eget fengsel og akkurat nå er ting så jævlig svart at jeg ikke har ord for det. Det er én uke til jeg skal i behandling og det føles som om jeg er i ferd med å sette meg på flyet for og reise til helvete. Det er helvete i hjørnet av min egen sofa under pleddet, forestill deg hvor jævlig det blir å skulle stille seg ansikt til ansikt med mine verste frykter, demoner og fiender? Nei, det stemmer jo, ingen forstår. Det er i alle fall slik det føles.

Idag føler jeg meg håpløs. 

Og ingen bryr seg. Hvertfall nesten ingen. Mange sier de bryr seg, men det er lett å si det. At jeg får behandling? Ja, jeg har noen jeg snakker med og mennesker som lufter meg noen ganger i uka. Slik føles det, som om noen lufter meg. Er det riktig at ukas høydepunkt skal være at noen som får betalt for det gidder å gå en tur med meg i førtifem minutter? Hva med alle de andre timene i uka?

Det er vel ikke så farlig med de, er det vel? Jeg hverken blør eller brenner synlig, så hvorfor bry seg?

Så jo. Jeg skal til helvete for å se om jeg overlever. Om jeg tror at det skal gjøre meg bedre? Akkurat idag, igår, denne uka eller forrige uke har jeg ikke trodd på så veldig mye. Det betyr ikke at jeg ikke skal gjøre alt jeg får beskjed om, jeg skal virkelig prøve. Det som er trist er bare at jeg ikke tror på det akkurat nå – fordi det har gått så jævlig, så uendelig, så sabla lang tid før noen har GIDDET å bry seg nok til og hjelpe.

At jeg er takknemlig? Ja, men på den andre siden klarer jeg ikke å legge skjul på hvor surt det har vært og fortsatt er og være meg, hovedpersonen i mitt liv som jeg nesten ikke forstår at jeg har endt for lenge siden.

Idag føler jeg meg hudløs. 

Det er to år og to dager siden jeg ble rammet av en ulykke som forandret hele livet mitt. En fysisk sykdom jeg ikke kan noe for at jeg har, har utløst en psykisk sykdom jeg ikke har fått riktig hjelp til å bli frisk fra. Det føles som om man faller på havet, systemet kastet en redningsvest i min retning, men hjelp til å svømme, hva skal man vel med det når man såvidt kan flyte?

To år og to dager. Det er 733 dager siden livet mitt endret seg. Det er 733 dager siden ubehaget oppstod. Allerede dagen etterpå kjente jeg det som om noe hadde knust inni meg. 733 dager er nesten 105 uker og omtrent 17592 timer. Tid som har gått tapt når alt jeg har ønsket meg hele veien er hjelp til å ikke ha det som jeg har det. Det eneste jeg ønsket meg var friheten tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor det har tatt så lang tid før jeg endelig snart skal få hjelp. Jeg forstår heller ikke hva jeg har gjort for å fortjene å lide så lenge.

Idag føler jeg meg motløs. 

Advertisements

22 Responses to “I tried to escape but keep sinking.”


  1. 1 Julianne Candy Pettersen 6. April 2013 at 16:16

    Kjenner følelsen…. Men dette skal vi klare koste hva det koste vil!
    Du er ikke alene, og skulle du trenge å snakke med noen som går igjennom det samme så er jeg her! <3 Sender deg en klem, og masse lykke til i Trondheim :)

  2. 2 Andrea 6. April 2013 at 16:20

    Jeg vet ikke hva jeg kan si en gang. Jeg får så vondt av at du må ha det sånn, og av mpten systemet virkelig har klart å svikte deg <3 Jeg håper oppholdet i trondheim fører til at ting blir lettere for deg, for jeg kan virkelig ikke finne en enste person her i verden som jeg heller ønsker at skal få det -om så bare litt- bedre! <3

  3. 5 Heidi 6. April 2013 at 20:31

    kjenner jeg har lyst og skrive noe som hjelper, noe som helt sikkert 100% hjelper!!!! Noe som gjør att du ikke har det så fælt, men vet ikke hva… Når en har fått, og vet om alle rådene i verden, men alikavel ikke klarer og bruke de når de trengst som mest, er noe av den mest handlingslammende følelsen som kan oppstå… det er grusomt!!!!

    Det er Lørdag idag, mennesker skal ut og drikke seg sannseløst drita, de skal sloss og krangle, noen blir kasta i fyllearresten, noen blir skadet, noen slår opp og noen roter med noen de ikke skal rote med… det er deres egen feil, det er deres egen idioti, og noen våkner med en fylleangst ut av en annen verden i morgen…

    Noen våkner på “galehuset” og lurer på, hva var det som egentlig skjedde i går?

    Dette er deres galskap, de utsetter seg selv for ett angsthelvete av egen fri vilje… jeg lurer på hvordan det føles og kunne utsette seg for det av egen fri vilje, og hvordan det føles ut når det slipper taket?

    Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med denne kommentaren, kanskje jeg bare har en samtale med meg selv, og kanskje litt med deg?

    Men jeg vil hvertfall att du skal ha det bra uansett….

  4. 6 Anne Marte 6. April 2013 at 20:38

    <3 <3 <3

  5. 7 Marianne 6. April 2013 at 21:50

    <3 fortsett å skrive (når du orker), fortsett å kjempe, fortsett å holde fast, fortsett å trå vannet til du klarer å svømme. Jeg kan ikke forstå akkurat hvordan du har det, men jeg vet at du fortjener å ha det bra – og at du fortjener å leve det livet du ønsker. Jeg håper virkelig at post 4 blir en god hjelp for deg. Noe som hjelper deg videre på veien mot den hverdagen du fortjener og ønsker. Alt godt til deg<3

  6. 8 Ariel 6. April 2013 at 22:14

    Merklig nokk skjønner jeg deg, ikke 100% men nok. Jeg har lest bloggen din en stund nå, du er veldig flink til og skrive og du er en stor inspirasjon. Stå på og aldri gi opp Karianne! <3 Det kan ikke regne for alltid!

  7. 9 Ellie 7. April 2013 at 07:43

    Kjære Karianne.

    Du er en ufattelig sterk jente. Agorafobi er jævelskap, og jeg har lidd av det i 7 år, med sosial fobi i 5 år før det. Plutselig kom vendepunktet, og etter 9 år som ufør, er jeg endelig i jobb igjen. Jeg var nær å velge døden flere ganger, men da min far plutselig tok selvmord, og jeg så den livløse kroppen hans bli trykket på av ambulansepersonell, tok livet en vending. Han har påført meg enorm smerte, en smerte jeg ikke unner noen, ikke min verste fiende engang, å oppleve. Selv om jeg ble mer deprimert, så sa jeg konstant til meg selv at døden ikke skulle få sluke meg. Jeg skal leve. Mine nærmeste skal ikke måtte føle på det sviket og den smerten jeg har følt, og føler. Da jeg kom meg sakte men sikkert gjennom den verste kneiken med intens sorg, så begynte ting å falle mer på plass. Sakte, sakte så klarte jeg å finne motet igjen. Jeg har nå vært på Modum Bad i lengre tid, og fått hjelp. Nå jobber jeg praksis i en frisørsalong. Jeg har ikke utdanning annet enn grunnskole foreløpig, men én snill dame i NAV har hjulpet meg ut i jobb. Jeg hjelper til å vaske, vasker hår, føner hår osv. Det er kanskje ikke store greiene, men det er enorm forskjell fra livet under dyna på det mørke rommet hjemme.
    Jeg håper du får ordentlig hjelp. Det er alfa omega. Du har hele livet foran deg, og du har mennesker som bryr seg. Det må du ikke tvile på. Du er vakker, og talentfull. Jeg håper og ber for deg Karianne. Livet er verdt å leve. Det vil bli bedre, det må bli bedre. Igjen; du er fantastisk.

    Klem fra ei som forstår dine byrder.

  8. 10 emmieverlasting 7. April 2013 at 10:12

    Først vil jeg si at jeg syns du skriver veldig bra, og så vil jeg si at jeg forstår hva du sliter med. Jeg har opplevd noe av det samme som deg, selv om min angst sikkert fortonet seg på en annen måte så heter den det samme. Jeg var heldig, jeg fikk hjelp med en gang, og jeg ble veldig veldig mye bedre! Håper den hjelpen du nå skal få kan gjøre det samme for deg. Det er ikke gjort på 1-2-3 så ha tålmodighet med terapien og ha tro på at den vil hjelpe. Ønsker deg masse lykke til :)

  9. 11 Ariel 7. April 2013 at 14:44

    Ganske sikkert ikke nokk, men litt!

  10. 12 christine1989 7. April 2013 at 15:43

    Det er helt forferdelig at de har latt deg lide så lenge. Jeg håper virkelig at du får riktig hjelp denne gangen, selv om det er over grensen sent. Lykke tl hvertfall. Hvor lenge skal du være der?

  11. 14 Line 7. April 2013 at 17:09

    Trist å les dette kjære deg. Håper og ønsker virkelig at det å komme hit til Trondheim gjør at dette snur for deg for alltid! Du fortjener så mye bedre enn dette,
    Stor klem <3

  12. 15 Maria 7. April 2013 at 18:58

    Jeg bryr meg, jeg tenker på deg, og jeg ønsker sååååååå sterkt at du nå skal få den hjelpen du trenger, at det skal få gå din vei nå<3

  13. 16 Maren 8. April 2013 at 11:15

    Håper håpet kommer sterkt tilbake snart! Og du er ikke alene, har hatt angst i over fem år og de tre første årene turte jeg ikke gå ut av døra og ingen gadd å hjelpe, de bare anklaget meg for å være lat. Men de to siste årene har jeg kjempet og kjempet og nå er jeg på vei dit jeg vil være! Det er mulig, du må bare kjempe til tross for håpløshet! Jeg har troen på deg <3

  14. 18 Beate 9. April 2013 at 16:49

    Uff, det gjør vondt å lese hvor fortvilet du er, og hvor jævlig du har det! Jeg kjenner igjen SÅ mye av det du skriver – selv om det jeg sliter med er noe annet enn agorafobi. Hvor mange ganger har jeg ikke hatt lyst til å gi opp, men likevel valgt å kjempe, fordi det kan jo ikke bli verre enn dette!!?? Men jo dessverre, ting kan ALLTID bli verre. Uansett hvor vondt det gjør å holde seg i live, så kan det bli verre. Heldigvis kan det også bli bedre – og det er DET håpet vi må fokusere på! Finn deg “fiender”, mennesker som har en del av skylden for hvordan du har det (som feks de som ikke ga deg hjelp da du ba om det for to år siden), og tenk “faan heller, de skal IKKE få lov til å ødelegge MITT liv! Jeg skal kjempe for meg selv, og for å vise at jeg er bedre enn dem – de har ingen makt til å påvirke meg lenger!”
    Og en liten, men ganske smart ting som psykologen min sier innimellom: når ting begynner å bli litt bedre, vil en nedtur gjøre at det føles som at ting er verre enn noensinne, selv om det ikke nødvendigvis er virkeligheten. Det er fordi vi mennesker ikke har “hukommelse” når det kommer til smerte; vi greier ikke å huske hvor vondt det gjorde for ett år siden, eller tre år siden. Men vi husker hvordan forrige uke var, og kanskje forrige måned. Det vi husker fra vonde perioder er de konkrete tingene – som antall timer tilbragt under dyna i håp om at verden skulle forsvinne, eller selvskading, runder med oppkast og sulting, og alt man ikke greide å gjøre. Men hvor jævlig vondt det gjorde, det greier vi heldigvis ikke å huske. Jeg har veldig tro på at det er sant, og finner innimellom litt trøst i det – samtidig som at det hjelper veldig lite akkurat her og nå; livet er vondt NÅ, jeg driter da vel i hvordan det var eller ikke var for ett år siden!…

    Jeg tror en tur til Trondheim og Østmarka vil være bra for deg. De tar forhåpentligvis litt hensyn til hvordan du har hatt det den siste tiden, og tilpasser opplegget slik at grensene dine pushes så langt de kan, uten at det blir uforsvarlig.
    Og jeg kunne ønske at jeg bodde i nærheten av der du bor, da hadde jeg stått utenfor døra di nå, klar til å være pakkehjelp! Men siden det ikke er mulig, sender jeg deg gode tanker, og håper virkelig at du greier å gjøre det du har planlagt, og at du kommer deg avgårde til Trondheim! <3
    Du er verken verdiløs, ubetydelig eller hudløs! <3

  15. 19 Nora 9. April 2013 at 22:46

    Jeg sender deg først og fremst en klem, men også varme tanker og masse håp! Du er ei flott og utrolig sterk jente, Karianne. Tenk på alt du har klart å komme deg igjennom. Tenk på alle drømmene du har eller har hatt for livet ditt. Jeg vet at du kommer til å klare å nå målene dine en dag! Jeg har troen på deg <3 Klem fra meg, hvis du vil ha <3

  16. 20 Kristine 10. April 2013 at 10:00

    Har du flyttet nå? Jeg falt litt ut en stund.
    Har fulgt bloggen din veldig lenge, og jeg får uendelig vondt av deg.
    Du skriver utrolig bra, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, derfor er det veldig vondt å lese.
    Jeg har tro på deg. Tro på at du kan få det bedre. Du har holdt ut veldig, veldig lenge, du har gjort en veldig stor jobb selv om det kanskje ikke alltid føles sånn for deg.
    Du er sterk, du står i det, du har ikke gitt opp. Du lever enda.
    Jeg håper av hele mitt hjerte at du får det den hjelpen du trenger, og at livet ditt snart blir noe mer enn angst.
    Unner ingen det.

  17. 22 Marianne 12. April 2013 at 20:25

    Kjære deg. Gode tanker sendes din vei når du nå tar fatt på nye utfordringer. Ønsker deg solskinn, håp og oppfylte ønsker!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: