Det som en gang var og det som er.

Fanta Wild Berries. Snø. Feriehus. Mamma. Pappa. Skattejakt. Påskeegg. Harrytur. Godteri. Påskekrim. Kortstokk. Mamma. Pappa. Skiturer. Aking i “verdens lengste akebakke”. Snøscooter. Venner. Mennesker. Middager. Brus på boks. Fyr i peisen. Varme. Latter. Yatzee. Påskekrim. Forsøk på å løse gåtene på melkekartongene. Potetgull, hvorfor ikke? Familievenner og deres barn. Slalombakken. Telemarkski. Kos. Hygge. Appelsiner. Kvikk Lunsj.

Jeg har påskeegg i år også. Det er tomt.

Alt sammen er fjerne minner fra en tid som var god, som aldri kommer tilbake. Påsken per dags dato gjør mer vondt enn godt her jeg sitter alene, i en leilighet som er like tom som vanlig, i selskap med meg selv, som vanlig. Og hundene mine såklart. For min del kunne det vært hvilken som helst tordag, bortsett fra at det idag gjør mer vondt enn vanlig.

Idag rydder jeg opp etter et etegilde som har vart i flere dager mens jeg hater kroppen min mer enn vanlig, på grunn av vekta som viser høyere tall enn vanlig. At jeg ikke føler meg så svimmel som jeg har følt meg de siste dagene er en fattig trøst, eller når jeg tenker meg om hjelper det ikke så mye det heller. De samme rutinene, de samme kampene, den samme ventingen. Jeg fikk kjenne på livet og at det går an å få det bedre når jeg reiste til Trondheim – uheldigvis er det også slik at jeg reiste hjem igjen, til ingenting. Til det samme. Til den samme redselen og de samme utfordringene med noe så simpelt som å gå opp og ned bakken der jeg bor for hundenes skyld. Hjem til de samme polikliniske avtalene som fram til nå ikke har fungert som noen mirakelkur eller voldsom hjelp i forhold til bedring av agorafobien.

Jeg biter tennene sammen i et håp om å motivere meg selv til å gjøre akkurat det, bite tennene sammen og holde ut. Istedenfor legger jeg ekstra godt merke til hvilke tenner jeg har vondt i, samtidig som jeg minnes på tannlegetimen, eller var det to, i neste uke, mens bekymringene over hvordan det skal løse seg skyller over meg. Mamma som alltid pleier å være med til tannlegen bor mangfoldige timers kjøring unna og kan ikke være med. Jeg tviler på at jeg klarer det alene og jeg tviler enda mer på at psykiatritjenesten har sjans til å stille opp. Altså, om det er det det står i, om de kan eller om de ikke gidder. Men det er vel ikke så farlig om jeg har hull i tennene, burde reparere dem og ikke får gjort det på grunn av mitt usynlige fengsel, også kjent som agorafobi?

Synd for meg, for hvem andre er det egentlig som bryr seg? Ingen. Hvorfor hjelpe en som meg? Jeg er jo ellers oppegående i tankegangen min, tenker klare tanker og ser ut til å ha beina på jorda. Ja, sett bortsett fra alle tankesviktene mine såklart, men det spiller jo ingen rolle siden jeg ikke er en akutt trussel for meg selv eller resten av samfunnet.

I mellomtiden får jeg bare vente mens jeg teller dager. Det er bare noen få små dager til jeg skal begynne å pakke ned leiligheten og om ca. 34 dager har jeg forlatt dette uendelige helvetet i denne byen, tiden som står stille og alt jeg ellers hater, samt de få tingene jeg egentlig setter pris på.

Advertisements

9 Responses to “Det som en gang var og det som er.”


  1. 1 Elisabeth:) 28. March 2013 at 13:19

    Først: det var et nydelig påskeegg! :) Håper du/dere finner en løsning ifht til tannlegen, for du fortjener det. Håper det blir en ordning, og at du får ordentlig hjelp med agorafobien snart!

    Ønsker deg så fine dager som mulig framover, bare fordi du fortjener det!

  2. 2 Tuva 28. March 2013 at 13:34

    Gjenkjent.
    Sender deg en stor klem <3

  3. 3 Runa 28. March 2013 at 15:56

    Har samme ensomme påske som deg, men trøster meg med dyrene. Håper psyk tjenesten forstår viktigheten av å bli med deg til tannlegen. Snart får du en ny start. Vet det høres platt ut akkurat nå. Men jeg flyttet da jeg var 18 og klarte å legge av meg masse tvangstanker og diverse, jeg bare bestemte meg. Joda, milevis av år etterpå sliter jeg fortsatt – men på annen måte. Og jeg får riktig hjelp nå, selv om det tar tid. Du er også på vei med riktig hjelp, og kanskje sitter noen i Bergen på en ekspertise som du hittil ikke har møtt. Det blir ny start. Prøv å legge igjen noe gammelt. Og ikke straff deg selv når du trør litt feil, det er mye press nå!

  4. 4 L 28. March 2013 at 22:57

    Kast vekten. Begynn å trene. Vær snill med kroppen din. Ta over kontrollen. Du har det i deg.

  5. 5 Maria 29. March 2013 at 00:15

    Åå, tenker på deg, og sender deg varme tanker <33

    Høytider er egentlig bare noe drit når en er psykisk syk..

  6. 6 Maren 29. March 2013 at 15:22

    Trist å høre at du har det tungt og synes psykiatritjenesten burde skamme seg, skal ikke de være der når du trenger dem? Du har heldigvis hundene, så håper jeg ting blir bedre og du mestrer mer etter hvert! Og folk bryr seg om deg, det må du vite :)

  7. 7 Line 30. March 2013 at 23:35

    <3 Ikke lenge til du kommer til Trondheim no da:-). Tenker på deg <3

  8. 9 Linn L. 2. April 2013 at 11:24

    <3<3<3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: