“Ingen kvist, ingen kos” og skoleundersøkelse.

Jeg er ikke helt sikker på hvor dagen ble av, til tross for at det ikke føles som om jeg har gjort så veldig mye. Egentlig har jeg gjort mye. Idag er en sånn dag. Formen er enda ikke helt på topp, noe som gjør med enda mer frynsete i kantene og irritabel til det punktet at jeg gruer meg til å lufte hundene.

Jeg hadde mer enn vanvittig lyst til å avlyse avtalen med psykiatritjenesten også (særlig siden jeg ikke er frisk), men jeg hadde ting jeg måtte gjøre, i all hovedsak – hundemat. Egentlig trengte jeg en tur på butikken selv, men det ville jeg jo ikke fordi alt har føltes så feil – men så gjorde jeg det likevel. Heldigvis? Eller noe. Jeg vet ikke, men det føltes fint å få det gjort. En bekymring mindre.

“Det er tid for fredagskos, ingen kvist ingen kos! Skyldig, jeg?”
Jeg foretrekker at mennesker ringer meg før de planleggr å komme på besøk, sånn at jeg kan støvsuge sofaen. Dette skjer altfor ofte! Han skjønner jo ikke at han ikke får lov og jeg klarer ikke å la være og le. Men, jeg skal ikke klage for han er et vidunder sånn ellers. Siden jeg fikk han har han kun hatt ETT uhell inne (da var han ung og trøtt) og han har kun stjålet mat ÉN gang og det var min feil fordi fatet med epleskrott på sto i sofaen. Han gjør to ting som irriterer meg; dette med pinner/vedkubber og at han går rundt og slikker på bordet.

Jeg har brukt tjue minutter på å ta en test på internett, den handlet om hvorfor noen unge “slutter på skolen”. Jeg sluttet ikke fordi jeg ville, jeg sluttet fordi Helse-Norge mente det ikke var bra for meg å gå på skole. Ja, jeg klandrer mennesket som tok denne avgjørelsen for at vedkommende har ødelagt livet mitt – i aller høyeste grad. Det var visst ikke godt nok at jeg tryglet om hjelp og behandling sånn at jeg kunne få hjelp til å begynne på skolen den høsten. Istedenfor ble jeg bare gitt opp med lette skuldertrekk og siden har livet mitt stått i ro. Takk for at du bidro til å gjøre livet mitt enda verre og enda vanskeligere.

Livet mitt med agorafobien (som jeg ikke fikk hjelp til når jeg TRENGTE DET MEST), men dette spørsmålet handler ikke kun om “forrige uke” for min del. Prøv med alltid, bortsett fra at jeg en sjelden gang treffer venner.

Ulmebrann? Hæ, nei, hvorfor slukke det? Det er jo mye bedre å ringe brannvesenet sånn cirka når alt er brent til grunnen uansett. Kanskje man kan redde noe? Og om ikke, så er det vel ikke noe tap for andre enn meg likevel?

Det dummeste spørsmålet. Rekk opp hånda de av dere som har en kronisk og alvorlig sykdom som ikke har innvirkning på livet deres? Ingen? Tenkte meg det.

Jeg har en plan om videre utdanning, det er ikke det. Det er bare det at det er mer enn jævlig bittert å se at klassen min er russ i år mens jeg til og med fikk annulert hele året jeg slet meg gjennom. Nå skal jeg slutte å skrive om skole, ingenting gjør meg mer forbannet enn sjansene som brutalt ble revet ut av armene mine, som om jeg ikke hadde krav på det eller rett til det på lik linje med alle andre. Det føles i aller høyeste grad som at jeg både blir straffet og forskjellsbehandlet fordi jeg er syk. Nei, jeg klandrer ikke skolesystemet – jeg klandrer psykiatrien i denne byen.

Nå skal jeg trøstedrikke pepsi max og krysse fingrene for at jeg blir bedre snart.

Advertisements

5 Responses to ““Ingen kvist, ingen kos” og skoleundersøkelse.”


  1. 1 Andrea 22. March 2013 at 20:35

    Jeg finner ikke engang ord for hvor idiotisk systemer kan være i blant. Hvordan de som sitter bak avgjørelsene så lett bare kan trekke en paragraf og ta fra noen fllt kompetente mennesker mulighetene. Håpløst, idiotisk, og ja.. jeg har ikke ord.

  2. 2 Anita 23. March 2013 at 14:05

    Kanskje de er mindre A4 i Bergen? At det går an å ordne deg en plass i andre klasse til høsten likevel?

    • 3 Karianne 24. March 2013 at 14:27

      Det handler ikke om at jeg ikke får begynne på skole, jeg får begynne på skole nå.

      Det handler om at jeg ikke fikk lov til å fortsette når jeg var midt oppi det, det handler om at klassen min gikk videre, vennene mine gikk videre, men mest handler det om at jeg ikke fikk behandling. Jeg fikk beskjed om at jeg var for dårlig til å gå på skole, i samme slengen sa de (og jeg siterer) “du har så godt av å leve det normale livet” og selv når jeg sa hva mitt “normale liv” besto av ble jeg besvart med skuldertrekk og en mine som sa “det er ikke vårt problem, det kan vi ikke hjelpe deg med” og det mener jeg, her mener jeg at de SKULLE ha gjort noe. Istedenfor å hjelpe meg når jeg trengte det aller mest, ødela de det siste jeg hadde.

      Jeg vil helst ikke skrive noe på blogg om hvilke planer jeg eventuelt har videre på nåværende tidspunkt.

  3. 4 supermarie 25. March 2013 at 15:51

    Åh herregud, kan ikke engang forestille meg hvor frustrerende det må være… Håper du snart blir bedre, jeg også, det fortjener du!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: