Setting fire to our insides just for fun.

Den fysiske formen er ikke på topp om dagen, er det fælt av meg å si at det er en lettelse? Plutselig er det ingen som krever at jeg skal løpe hit eller dit, gå så og så langt, møte de og de utfordringene. Bortsett fra at det egentlig er kjipt å være syk er det en lettelse likevel, ingen press.

For første gang på fjorten dager sovnet jeg på sofaen igår. Det skulle jo ikke skje, men det ble plutselig umulig å kjempe mot lenger. Jeg har ikke hatt en eneste natt med nok søvn på fjorten dager, siden jeg sluttet på medisinene mine, så nå har jeg dessverre dreid døgnrytmen litt i feil retning.

Snart er det påske, i år som alle andre år – gruer jeg meg. Jeg vet ikke hva som er verst av jul og påske, men påsken er jo enda mer fylt av mat, spesielt den type mat jeg absolutt ikke kan spise eller beholde. Ønsket om å være normal og lengselen etter å kunne tillate meg selv og late som, om enn bare i noen dager blir så stor at jeg prøver i håp om å kunne leke normal. Dessverre fungerer det ikke slik og gjør mer skade enn godt. Det beste er å la være, men ved å la være blir jeg sittende igjen med sorgen og vissheten om at sprekken mellom syk og frisk er så stor.

Jeg går i møte med en påske uten oppfølging. Joda, kanskje psykiatritjenesten hadde tid og mulighet, kanskje. Bortsett fra det faller legetimene mine og alle de andre timene – på helligdager. Det går fint, skal bare skru av sykdommen og ta ferie jeg også, så går det så bra atte :))

Jeg venter. Venter. Venter. Venter på brev fra Trondheim, venter på innleggelsesdato, venter på at jeg skal begynne å pakke. Lurer på om jeg skal gjøre det i påsken, men det er kanskje tidlig å pakke sakene mine en hel måned før jeg skal flytte. I tillegg skal jeg selge cirka nitti prosent av alle møblene mine. Er redd jeg ikke skal bli kvitt ting i tide, men på den andre siden – hvor praktisk er livet uten sofa? Eller kjøleskap? Eller seng?

Men hva skal jeg ellers gjøre i påsken? Terapifri? Mamma bor ikke her lenger, resten av familien treffer jeg cirka aldri. Dagene mine tilbringes nesten bare i ensomhet. Dagene med selskap av mine to venner og TV-serier er gull verdt. Jeg gruer meg til isolasjonen som kommer snikende og jeg gruer meg generelt til alle timene jeg tilbringer i mitt eget selskap med hodet som tenker tanker jeg ikke vil være oppmerksom på.

Hodet mitt leter etter feil. Leter etter ting som er feil, som føles feil, som kan trigge angst for det ene eller angst for det andre. “JEG MÅ TENKE PÅ NOE ANNET” hyler jeg tilbake til tankene mine som invaderer tankekapasiteten uansett hvilken TV-serie jeg forsøker å fordype meg i, eller hva jeg nå enn skulle forsøke å foreta meg.

Hvorfor går det så sakte å ta tiden til hjelp? Jeg er så lei. Tror jeg skal forsøke å skrive meg en overlevelsesguide for påsken, eller noe i den dur. Planlegge. Løfte blikket. Jeg gleder meg jo til det som kommer, men jeg hater denne ventingen og evige seigpiningen. Akkurat dét gjør vondt.

Dessuten har jeg fullført Candy Crush. Før du foreslår at jeg kan gå tilbake å få tre stjerner på alle nivåene – CCS er litt som ungdomsskolen, når du er ferdig er du ferdig, du har ikke så lyst til å gå tilbake og ta alle prøvene som ikke gikk så bra på nytt igjen, har du vel? Heldigvis kommer det flere nivåer om ikke så lenge.

Advertisements

2 Responses to “Setting fire to our insides just for fun.”


  1. 2 Beate 23. March 2013 at 00:22

    Jeg skjønner så alt for godt din frustrasjon over at alt tar en pause i påska – som om sykdom også reiser vekk i 2 uker!
    Venting tror jeg er noe av det verste når man er psykisk syk. Selvfølgelig er det mange utfordringer underveis, som føles mye tøffere, som eksponering og det å snakke om det man ikke vil at noen andre skal vite. Men disse utfordringene har en hensikt! Det har sjelden alle tomrommene og ventingen.
    Jeg håper du får en bedre påske enn du frykter, og at du blogger ofte – så får jeg litt distraksjon fra mine spøkelser innimellom ;)

    Varm klæm


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: