If you’re homesick, give me your hand and I’ll hold it.

Jeg blir stående, mitt på veien. Mitt mellom destinasjon A og destinasjon B, midt mellom helvete og ingenting. Fargene trekkes ut av landskapet, det grå blir hvitt og alt annet blir bare grått igjen. Jeg vet at jeg er inni kroppen min, men jeg føler meg utenfor. Aller mest føles det ut som om jeg raste ut døra i en faderlig fart for å rekke timen hos frk.midlertidig-psykolog, men så glemte jeg meg selv hjemme. Kroppen min er på vei til psykologen, men jeg ble igjen hjemme.

Jeg føler meg diffus, som om linjene er visket ut, som om det som bor inni kroppen min av tanker og følelser svever vedsiden av meg, på utsiden. Alt flyter utover til en forvirret smørje av det som er og alt som ikke er.

Panikken rykker tak i kroppen min og jeg vet ikke om jeg skal løpe mot ingenting eller helvete, kvalmen brer seg i kroppen. Jeg tenker ikke, hvordan skal jeg kunne tenke når jeg har glemt meg selv hjemme? Rådvill styrter jeg hjem i håp om å finne meg selv, for å stange hodet i veggen om jeg må, hjelper det kanskje? Klokka tikker og i teorien har timen min allerede begynt. Jeg gjør et skikkelig forsøk på å ta meg sammen og trasker ut døra nok en gang. En gang til går jeg ut av oppkjørselen og nedover veien.

Fortsatt er det noe som absolutt ikke stemmer. Noe som er helt forferdelig feil, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hva og angsten vokser i takt mens jeg leter etter svaret på hva det kan være som føles så forferdelig. Jeg finner ikke ut av det før jeg vandrer hjem mens skammen dunker i panna.

Noen dager bare er sånn, idag er tydeligvis nettopp det. 

Dropper takketalen, men må likevel si tusen hjertelig takk. Dette er utvilsomt dagens høydepunkt. Lille frøkna kom på førsteplass, jeg har altså vunnet hundemat og en matskål, samtidig er hun sikret en finaleplass. Dere trenger altså ikke å stemme mer før finalen (om dere ikke ønsker det). Finalen er i mai en gang, det blir henne og tjue andre finalister (atten av disse er enda ikke kåret). Kommer garantert til å oppfordre dere til å stemme da, for å se hvor langt hun kommer :)

Advertisements

4 Responses to “If you’re homesick, give me your hand and I’ll hold it.”


  1. 1 aboxof-chocolate 19. March 2013 at 13:45

    Gratulerer til Zahra, og deg :-)

  2. 3 Ane 20. March 2013 at 10:41

    Hei Karianne :) Dette er første gang jeg kommenterer her! Jeg bor nesten 1400 km unna deg, på østlandet. Jeg har lest hele bloggen din nå, fra A til Å. Hvertfall det som ligger ute. Ville bare si at du er en inspirasjon for meg. Sliter selv, men bloggen din har hjulpet meg flere ganger når jeg har vært langt nede. Tro det eller ei. Jeg føler meg på en måte ikke så alene.

    Så, jeg ville takke deg for bloggen og jeg vil fortsette å lese videre. Er visst blitt en fast følger :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: