You gave me wings and I used them.

Noe av det kjipeste med depresjon (bortsett fra å ha det jævlig) er å miste interessen for ting som vanligvis gir deg glede. Har kjent veldig på det i det siste. Iløpet av den siste måneden har jeg kun gjort negledesign to ganger, alt annet har vært “sukk, stønn, orker ikke, gidder ikke.” Det er slitsomt å komme i gang og når jeg først gjør noe – så må resultatet bli slik jeg så for meg i hodet, hvis ikke kan jeg risikere å bli lei meg over det også, type “jeg er udugelig, klarer ikke en gang dét”.

Den siste uka har bydd på utfordringer, men også en god del mestring. Nå er det fjorten dager siden jeg hang over doskåla sist, håper det betyr at det verste er over? Tør selvfølgelig ikke helt å tro på det før jeg ser det. Det er slik jeg håndterer skuffelse, jeg ser for meg det verste og stålsetter meg på det. Det fine med denne strategien er at gleden blir enorm om jeg skulle ta feil, dessverre er ulempen at jeg blir en pessimist. “En pessimist er en optimist som har tenkt seg om” leste jeg på twitter og lo til tårene trillet.

Her om dagen gikk strømmen. Det var skrekkelig ubehagelig fordi jeg var alene. Min livslinje ble derfor telefonen min, den hadde ikke nok strøm til at jeg klarte å slappe av. Angsten rev i kroppen mens byen lå mørklagt. Etter å ha brukt lyset fra macen til å finne telefonen min ble jeg sittende foran ovnen med x-antall stearinlys tent rundt omkring mens “tenk om” tankene herjet. Til slutt kastet jeg et blikk ut vinduet og ble plutselig klar over hvor mange stjerner man kan se når lysene fra byen ikke ødelegger. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto ute bare for å se på stjernene og nordlyset. Når jeg våknet dagen etterpå var strømmen tilbake.

(den er god, om du skulle lure.)

Både mandag og tirsdag var gode dager – fordi jeg ikke satt alene hele dagen. Dessuten måtte jeg spontant på butikken med en venninne, men Nick var med. Pest eller kolera, ville jeg stå ute alene eller gå inn i butikken alene? Sist jeg gikk innom en butikk alene var 23. juli 2011 og man trenger vel ikke å være rakettforsker for å forstå hvorfor jeg husker den datoen (dagen derpå). Jeg bestemte meg for at det var lurest at jeg gikk inn i butikken, da kunne jeg hvertfall multitaske tankene mellom agurk, paprika og katastrofetanker istedenfor kun katastrofetanker. Selv om jeg til sammen gikk 10 meter innenfor døra i butikken, så klarte jeg det, alene.

Det er bare synd jeg ikke har krefter som tillater meg selv å ha så mange gode dager på rad. Igår lå jeg på badegulvet, gråt, forbannet livet og hylte i telefonen. “Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen. Jeg ser ikke for meg at det er mulig.” Legen min sier jeg har det vanskelig fordi “du jobber så bra”. Visstnok fordi jeg prøver å gjøre så mye på en gang.

Jeg har trossalt kuttet ut medisinene mine, holdt meg spyfri og eksponert meg selv ganske mye, samt forsøkt å ha et sosialt liv enkelte dager og forsøkt å sove. Litt i alle fall.

Vil dere høre noe trist? På onsdag i forrige uke hadde jeg besøk av en av mine beste venninner, vi hadde Doctor Who maraton, likevel satt jeg med ekstremt ubehag og jagende angst gjennom hele tre episoder før jeg klarte å slappe av – fordi det er så altfor lenge siden jeg har gjort noe som helst som er sosialt. Det var trist å innse det, det er derfor jeg forsøker å tyne meg på den sosiale fronten nå.

Igår byttet jeg fastlege. Det gjorde vondt og tårene trillet når det sto et annet navn enn navnet til frk.fastlege oppført som min fastlege. Om du tenker at det “bare” er en lege tar du skrekkelig feil, det gjør vondt å skulle bytte bort mennesket som har reddet livet mitt opptil flere ganger. Dessverre kan jeg ikke putte teamet mitt i koffert og ta dem med til Bergen. Idag har jeg forresten skaffet meg de første pappeskene selv om jeg ikke har tenkt til å begynne å pakke enda.

Veldig klar for helg.

Advertisements

12 Responses to “You gave me wings and I used them.”


  1. 1 Katrine 14. March 2013 at 19:36

    Kjenner meg så godt igjen i beskrivelsene dine, du skriver knall bra!
    Ønsker jeg kunne gitt deg en klem, kanskje jeg er litt sær følger bloggen din stadig vekk men legger sjelden igjen noen spor fordi jeg ikke tør… Ønsker verden hadde en avknapp, og når en skrudde på igjen var alt mye bedre..
    Same shit different day <3
    *Klem og stå på*
    En dag klarer vi dette :)

  2. 3 LovelyLiller 14. March 2013 at 20:25

    begynn å skriv ALT positivt du ser eller opplever i en bok. tving deg selv å skrive minst 3 setninger, så 10 osv. det hjalp meg den gang da

    • 4 Karianne 15. March 2013 at 13:37

      Hvilke positive ting mener du? Om meg selv, livet generelt eller alt? Jeg skriver ned alt ifht angsten. Både godt og dårlig, men forsøker å fokusere mest på det som går bra :)

  3. 5 Maren 14. March 2013 at 20:31

    Stå på! Depresjon suger, men prøv å henge deg fast ved alt du klarer å oppnå! Og butikkturen, du er fantastisk flink!

  4. 7 Anna 15. March 2013 at 10:33

    Veldig ramdom kommentar her, men jeg drømte faktisk om Nick i natt. Han jagde faktisk vekk en løve, og løp superfort. Hihih, morsom drøm <3

  5. 11 Marianne 16. March 2013 at 16:11

    Hei,

    Jeg kjenner meg så godt igjen det du skriver om at det kan virke umulig å komme seg gjennom dagen. Noen ganger føles det virkelig umulig. Ingenting gir mening, alt virker uoverkommelig, og det virker ikke som om det noen gang skal bli bedre. Jeg hadde det slik for en kort tid siden, men nå er ting litt lysere igjen. Jeg stoler ikke på at det varer, men jeg prøver å nyte det. Også prøver jeg å kjenne på følelsen av det. For å memorisere til neste gang det kommer en dyp dal… Håper det funker!

    Jeg stemmer i kommentaren om å skrive ned ting du er takknemlig for eller glad for:-) Noe som har skjedd i løpet av dagen. Jeg ble oppfordret til å gjøre det en gang – og nå ser jeg poenget. Det kan være småting: Som hvordan lyset faller inn gjennom vinduet, eller at det er sol, og større ting som at du ikke har kastet opp på 2 uker, hundene dine, og at du faktisk satt gjennom 3 episoder av dr Who TROSS angsten:)

    Har du lest boken til Finn Skårderud som heter “Uro”? Jeg kjøpte den for flere år siden, og har bladd og lest i den med ujevne mellomrom siden. Jeg merker at ulike deler i boken er interessante, nyttige, provoserende, utfordrende til enhver tid. Avhengig av hvor jeg selv er i min prosess.

    Vet ikke om det er noe for deg, men jeg tenkte på den boka da jeg leste de siste innleggene dine her.

    Ønsker deg en god helg! Fortsett å telle dagene:-) 2 dager her, and still counting..

    Lykke til!!

  6. 12 Linn L. 17. March 2013 at 16:48

    Angående pessimist/optimist har jeg kommet fram til at jeg er en “positiv realist”. Orker ikke være overstadig glad for noe før det er (helst mer enn) 100% bænkers. Til gjengjeld er jeg VELDIG glad da ;) Viktig å ikke ha for høye forhåpninger, har jeg kommet fram til… Uansett, jeg syns fortsatt du er flink <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: