We might die from medication, but we sure killed all the pain.

“Gjør sånn og slik, da blir det bra. Alt kommer til å bli såå mye bedre!” Ok, så jeg prøver, men den store bonusen uteblir (enn så lenge?). Jeg kjenner ikke på noe “wow, takk skal du ha, herregud, du hadde jo helt rett, hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?! Takk igjen!”

Helga før forrige helg sluttet jeg å ta medisiner – på oppfordring. Det er ikke min idé, men en anbefaling fra behandler i Trondheim. For å være ærlig synes jeg det er litt vemodig og slutte på medisiner jeg selv føler at jeg har hatt god nytte av – bortsett fra når jeg har tatt de for sent og fått hangover dagen derpå, men det er jo ikke medisinene sin feil. For å være helt ærlig hadde jeg med andre ord ikke lyst til å slutte. Teknisk sett kan jeg lyve så det renner, si jeg har sluttet i lange baner å selvmedisinere ett helt år fram i tid, så mange tabletter har jeg hjemme og på resept og kanskje enda mer til sammen.

Men nei, jeg lyver ikke. Jeg sier at det er greit og at jeg skal prøve.

Det første som skjer er selvsagt at jeg ikke får sove. Etter noe så latterlig som fem timer på to døgn fungerte jeg så dårlig at jeg bestemte meg for å ta litt av den ene medisinen igjen. Angsten blir også mye verre om jeg ikke har sovet nok, ergo føltes det ganske håpløst. Noe annet jeg merket var kvalme og at det klødde, overalt.

I litt over en uke har jeg tatt 1/8 så mye medisiner som jeg er vant til å ta av den ene sorten, den andre har jeg kuttet fullstendig ut. Det har gått ganske greit bortsett fra at jeg sliter med å sovne. Siden jeg sliter med å sovne har døgnrytmen vridd seg en smule i feil retning fordi jeg utsetter å legge meg av to grunner. 1. Jeg vil vente til jeg er skikkelig trøtt, og 2. jeg gruer meg til å legge hodet på puta for og lide meg gjennom en time med tankekjør.

Igår sto jeg opp tidlig (før klokken ni) og puttet i meg koffein med jevne mellomrom for å unngå å sovne på ettermiddagen. Når jeg klarte å holde meg våken opplevde jeg naturlig trøtthet igårkveld og bestemte meg for å ikke ta medisiner igjen. Det tok riktignok evigheter før jeg sovnet, ikke sov jeg spesielt godt heller, men jeg sov i det minste mer enn bare to timer og jeg våknet bare tre ganger kontra ti.

Idag sitter kvalmen som en klump i halsen og hvis jeg ikke klør på låret, klør jeg på armen eller på ryggen eller i hodebunnen eller på leggen. Kvalmen er definitivt det verste, det trigger lysten til å overspise og kaste opp, av erfaring vet jeg at jeg faktisk føler meg bedre etterpå (mot all formodning, logikk og fornuft) – men så skal jeg jo ikke det heller, sant?

Jeg ringte legen min fordi jeg var så irritert over alle disse fysiske plagene, hun anbefalte meg å ta den åttendedelen igjen, kanskje lurt på den ene siden, men på den andre siden har jeg ikke lyst! Hvis jeg må lide meg gjennom kløe og kvalme uansett, så kan jeg vel gjøre det nå? Så skal jeg prøve å ikke bli gal underveis med tanke på at medisinene jeg har tatt har flere funksjoner enn bare søvn.

Det føles litt som å krysse fingrene og håpe på det beste.

Advertisements

13 Responses to “We might die from medication, but we sure killed all the pain.”


  1. 1 Eva Jacobsen 5. March 2013 at 16:21

    Lykke til med avvenningen. Jeg følger spent med på hvordan det går. Det hadde vært nyttig om du skrev noe om hvilke medisiner det dreier seg om. En ting jeg lurte på: Fikk du en nedtrappingsplan eller bare foreslo behandleren at du kuttet ut medisinene umiddelbart?

    • 2 Karianne 5. March 2013 at 18:36

      Jeg kommer dessverre ikke til å skrive blogginnlegg om hvilke typer medisin det dreier seg om. Det føles veldig privat fordi av og til står det noe i pakningsvedlegget mens det står noe annet på resepten din. La oss si at det sto schizofreni i pakningsvedlegget mens jeg tok det for noe annet – jeg blir skeptisk til at folk skal tolke og gjøre opp sine egne meninger, liksom-diagnostisere, gjette hva som feiler meg, eventuelt bestemme seg for at jeg har løyet om diagnosene mine og lignende. Kanskje en paranoid tanke, men jeg er skeptisk.

      Jeg fikk nedtrappingsplan, men har ikke helt vært så flink til å følge den.

      • 3 Eva Jacobsen 5. March 2013 at 22:55

        Det skjønner jeg godt. Psykiatriske legemidler brukes på tvers av diagnoser og sier derfor lite om hva man feiler, men det er sikkert veldig lett for folk å tenke at for eksempel antipsykotiske medisiner bare brukes mot psykose og antidepressiva mot depresjon. Jeg spurte både fordi jeg prøver å lære mer om folks opplevelse av å slutte med ulike psykiatriske legemidler og fordi jeg kjente at jeg var litt bekymret for deg ettersom det virker som om du har lagt ut på en veldig brå avvenning. Jeg tror både pasienter og fagfolk har for lite informasjon om hva man kan forvente seg når man slutter med psykiatriske legemidler. Jeg har blant annet skrevet noen blogginnlegg om avhengighet av benzodiazepiner og problemene med å slutte brått med disse legemidlene. Alle psykiatriske legemidler forårsaker en grad av tilpasning i hjernen ved langtidsbruk, og gradvis nedtrapping er en viktig måte å unngå plagsomme abstinenssymptomer på samtidig som det er tryggere rent medisinsk. Særlig når man har epilepsi eller sterke humørsvingninger eller andre former for ustabilitet i hjerneaktiviteten er gradvis nedtrapping veldig viktig.

      • 4 Karianne 11. March 2013 at 07:51

        Jeg skjønner, takk for oppklarende kommentar.
        En av sortene jeg tok var benzo, tatt det fast i fire år og alle jeg møter i systemet klør seg i hodet og sier “hvorfor” da den ikke skal brukes mer enn fjorten dager i strekk. Akkurat den var det utrolig nok ikke vanskelig å bli kvitt – det var noe annet som gir meg disse kjipe bivirkningene nå som jeg ikke tar den lenger. Det er mye bedre nå enn det var forrige uke (kløe), men det er enda ikke helt over.
        Jeg hadde en nedtrappingsplan, men jeg… hoppet vel over noen steg. Kanskje ikke så lurt, men det har jo gått fint før – tydeligvis ikke denne gang.

        Epilepsimedisinene er nå den eneste medisinen jeg tar, dosen skal ikke på noen måte endres.

  2. 7 anna 7. March 2013 at 16:04

    lykke til! :)

  3. 8 Emma 8. March 2013 at 11:14

    Hei, fina!:)

    Lenge siden jeg har kommentert på bloggen din, men jeg tenker på deg og følger med deg.
    Og jeg synes du er et “råskinn”. Med det mener jeg at jeg synes du er helt utrolig knalltøff, og for meg levner det ingen tvil om at du har mange kvaliteter og egenskaper som vil gjøre at du en dag får det livet du ønsker deg og som du har jobbet steike så hardt for!!!Ofte får jeg gåsehud av innleggene dine. ikke bare fordu skriver og beskriver så innmari godt, men fordi jeg blir så mektig imponert over hvor hardt du jobber og alltid resier deg opp tilslutt, selvom du hgang .
    Imponert over hvor mye du har fått til allerede, imponert over stå på viljen din, mektig imponert over livsviljen som lyser igjennom i innlegget ditt “sulten på livet”. Herlig å lese, staheten din vil lenge leve. GRIP VERDEN girl!!!. Du har det i deg. Bli pisswforbanna på agorafobien og all faenskapen som ødelegger for deg. Tror ikke det blir lett, er ikke det jeg mener, jeg bare ønsker deg så inderlig mye et bedre liv.For du er bare helt fantastisk nydelig og du jobber så fordømt hardt. Vet at du en dag vil få det livet du ønsker å leve. Og tenk så sterk du da blir, med alt du har opplevd og kjemoet for til nå. Du har det i deg. Staheten og styrken til å seire.Ikke la deg bukke under. Ikke gi opp. aldri. Vedrden venter på deg!:)
    enormt stor klem til deg fina!
    *Emma*

  4. 9 annem 8. March 2013 at 12:28

    å, for en blogg du har. så vond. men reflektert og usedvanlig velskrevet. du burde jobbe med kommunikasjon, språk, i en eller annen form (kanskje gjør du det allerede)

  5. 13 Eva Jacobsenbsen 9. March 2013 at 19:50

    Jeg skrev en kommentar tidligere for å forklare hvorfor jeg spurte om mer informasjon om medikamentene, men den kom visst ikke fram. Jeg skriver igjen fordi jeg føler behov for å gi viktig informasjon som dessverre ikke alle behandlere gir eller er kjent med. Når man skal slutte med medisiner er det viktig å være klar over at man kan få til dels alvorlige abstinenssymptomer av de fleste av dem hvis man slutter for brått. Har man epilepsi må man være enda mer forsiktig ettersom avvenning fra noen medikamenter – som for eksempel benzodiazepiner – kan trigge anfall. Jeg anbefaler derfor alle som bruker psykiatriske legemidler (om enn bare sovemedisin) å be om en nedtrappingsplan og følge den nøye – eventuelt gå saktere hvis man opplever mye ubehag. Langtidsbruk av noen medikamenter kan føre til forverring av psykisk helse over tid, så i mange tilfeller er det bra å rådslå med behandlerne om det kan være lurt å prøve å trappe ned.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: