Force it up from the root of pain.

Et innlegg om mat, det begynner å bli en stund siden sist. Jeg teller snart fire døgn, igjen. Det er ikke en stor nyhet at jeg går på trynet gjentatte ganger, jeg blir ærlig talt overrasket hver gang jeg gidder å prøve på nytt når jeg ofte føler at alt jeg foretar meg er forgjeves. “Hva er vitsen med å prøve når jeg kommer til å feile uansett?”

Det verste jeg vet er å begynne. De første dagene, til og med ukene. Når man kommer over den kneika viskes minnene om timer tilbragt på badet og uendelige timer på kjøkkenet langsomt bort og plutselig må du konsentrere deg for å huske hvor jævlig det var å være fanget i bulimiens klør. Etter to måneder uten oppkast virket det bulimiske livet så fjernt og langt unna at jeg nesten stusset på at jeg hadde vært der, opplevd og levd igjennom alt sammen. Det virket ubegripelig, ufattelig og uvirkelig, var det virkelig sånn at jeg levde på det viset, hver dag?

Det jeg skal fram til er at jeg vet med sikkerhet at det blir bedre, det går an. Jeg har kjent det på kroppen, hadde det ikke vært for det hadde jeg aldri trodd deg om du prøvde å fortelle meg det. Jeg vet ikke om du som leser dette tror meg når jeg sier at det kan bli bedre, akkurat det får være opp til deg, hvis du ikke gir opp din egen kamp kommer du til å forstå hva jeg mener når du kommer dit.

Hvorfor er det så lett å falle? Så altfor lett å gå skikkelig på trynet? Jeg forstår nesten ikke at det går an. Ordet “fortvilet” virker som en underdrivelse, jeg er mildt sagt fortvilet. Her om dagen leste jeg et fint sitat av en jente som hadde gått på en bulimisk smell, hun skrev at det var meningen at man skulle gå på trynet, det er en del av veien mot friskhet. Jeg trengte sårt å lese den setninga når jeg kom over den.

Jeg vet ikke helt hvor motivert jeg er akkurat nå, tvilen gnager i sjela. Den eneste grunnen til at jeg har holdt meg i snart fire døgn er fordi jeg ikke har vært på butikken. For å sitere meg selv; “man vet ikke hvor motivert man er for å la være å spise og spy før man kommer ut av butikken med gode intensjoner i handleposene.” Fire dager vipper liksom mellom sprekk eller fortsette fordi fire dager er fire dager. Det er nesten hundre timer, det meste av vannet har forlatt kroppen, hevelsen i ansiktet har gått bort. Fingrene ser ut som mine, jeg føler meg mindre pløsete, mindre ekkel. Men likevel føles det også som om fire dager “bare” er fire dager.

Idag er det åtte uker sien forrige gang jeg ga kroppen min nikotin. Både røyk og snus har tidligere vært en del av hverdagen min i sju år. Jeg sa til meg selv at jeg skulle slutte etter den boksen med snus jeg hadde der og da. Når boksen ble tom sluttet jeg – punktum. Jeg sluttet, punktum. Jada, jeg hadde selvfølgelig lyst på nikotin i dagevis, flere uker, alle situasjoner hvor jeg var vandt til å putte en snus under leppa eller ta en røyk – selvfølgelig hadde jeg lyst på snus. Jeg kan enda få lyst på snus når jeg smaker mint (eksempelvis tyggis eller tannkrem) eller når jeg lukter neglelakk eller neglelakkfjerner. Det er ikke en fysisk lengsel, men et emosjonelt savn.

Det jeg skal fram til er at jeg opplevde at det var LETT å kutte ut nikotinuvanen min. Kan du da forstå hvor vanskelig det er for meg å slutte å kaste opp? Omentrent alle kjenner noen som røyker eller snuser og noen som har prøvd å slutte, ikke sant? Om du ser på alle som sliter med å kutte ut nikotin, kan du da kanskje forstå at det er minst like vanskelig (i mitt tilfelle enda vanskeligere) å kutte ut overspising og oppkast?  Pappa uttrykker til stadighet at han ikke kan forstå at jeg faktisk sluttet, ferdig med det, ingen nedtrapping, intet annet, ingen andre preparater som inneholder nikotin, ingenting. Ikke hadde jeg en god grunn for å slutte heller, det eneste var vel at jeg hadde lyst til å spare litt penger (fjorten tusen kroner i året…) – men å pælme bulimien til helvete – jeg har TUSEN GODE GRUNNER, fortell meg da hvorfor det er så jævlig vanskelig å få det til?

(Helt sikkert latterlig å legge det til, men om jeg deler spiseforstyrrelsen min mellom anoreksi og bulimi vil det bli 75/25, dette blogginnlegget handler om disse 25, bare vit at det det er mye jeg ikke sier eller ønsker å dele.)

Hollow talking and hollow girl,
Force it up from the root of pain.
Advertisements

10 Responses to “Force it up from the root of pain.”


  1. 1 Elisabeth:) 4. March 2013 at 21:50

    åh, Karianne! Du skriver så åpent og sterkt, og jeg skjønner veldig godt det der med motivasjonen og det med å begynne. Vet det er hardt, men nå har du allerede begynt. fire dager, det er bra. Man må jo begynne et sted og jeg syns du skal tenke positivt på det jeg, at det er fire dager :)

    Også må jeg legge til nok en gang at håret ditt er så utrolig N.Y.D.E.L.I.G!! Det er kjempefint, virkelig!

    Klem!

  2. 2 Linnea 4. March 2013 at 22:17

    Synes det er er godt å høre at det faktisk blir bedre! Har vær spyfri i snart 2 måneder (lettere sagt, akkurat 50 dager i dag!) noe som er utrolig stort for meg med tanke på at d lengste jeg tidligere har klart er 3-4 dager……………………………………. Skal me hånda på hjertet si at det er et rent helvetet å ikke ty til overspising når depresjonen og angsten er som værst,..men jeg vet innerst inne at bulimien er et enda større helvete for meg på alle områder; familie, økonomi, kjæreste, sosiale, jobb osv. det er virkelig ikke værde! Jeg må bare holde ut, jeg skal klare det!

    Jeg har aldri røyket eller snuset, men jeg sammenligner min avhengighet til mat som rusmisbruker som ikke får rus.. det er så avhengighetsskapende!

    Lykke til karianne! jeg håper du klarer å se at det er værde å ikke gi opp etter 4 dager! du er virkelig sterkere enn det, det vet jeg!

  3. 4 Anne grethe 4. March 2013 at 23:42

    ❤ I feel you. Og være avhengi av noe som suger en ned i dypet er rått, og hardt. Men tenkt deg, du har sluttet med selvskading, nikotin, du har blitt kvitt en diagnose.. Du har gjort en sinnsykt bra jobb, en sånn jobb man burde fått lønn i form for diamanter for <3

  4. 5 Nora 5. March 2013 at 16:25

    Du er utrolig flink som klarte å slutte med snus og røyk! Man kan, som du sier, bli emosjonelt knyttet til det, og bruke det som en slags “venn” eller et ritual. Det er ihvertfall slik for meg, og derfor er det vanskelig å skulle slutte. Men også fordi jeg ikke VIL slutte da, hehe..

    Lykke til videre, med flytting og alt!

  5. 6 JJ 5. March 2013 at 16:28

    Åh du klarer det Karianne!!! Du har bevist at du klarer alle de månedene, du klarer dette på ny nå!!!

  6. 8 laipai 5. March 2013 at 22:27

    Jeg tror det er den enkleste måten å faktisk beskrive bulimi på, å sammenligne det med alkohol, røyk, drugs. Noen klarer å sette seg LITT mer inn i hvor vanskelig det faktisk er da. Jeg skjønner jo at folk bare tenker “Æææsj, hærregud, hvordan kan det være så vanskelig å KASTE opp liksom. FRIVILLIG?”. Mange vet jo ikke at det å overspise og kaste opp faktisk er avhengighetsskapende…

    Keep going LT <3

  7. 9 sjokoladeilomma 16. March 2013 at 18:47

    Jeg vil bare si tusen takk for dette innlegget. Jeg trengte det veldig. Er veldig bulimisk og har vært det lenge nå, det føles håpløst å komme ut av det. Begynner i behandling for nettopp det på fredag, og nå har jeg i tillegg et litt større håp om at det går an å fikse det. Igjen, takk <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: