Sulten på Livet.

For noen måneder siden, i forbindelse med avslutningen på 2012 og begynnelsen på 2013, sa jeg at jeg skulle poste en oppsummering av året som hadde gått. Det har jeg ikke gjort enda og akkurat idag føler jeg stort behov for å uttrykke hvorfor. Kall det gjerne egenterapi, akkurat nå har jeg behov for å blåse ut og sette ord på det.

Hvis du ser i kolonnen til venstre over antall innlegg publisert i 2012 kan du lett se at det er det dårligste bloggåret jeg har hatt. Det handler om at det ikke var så forferdelig mye å skrive om i 2012 og det jeg hadde lyst til å skrive om egnet seg heller ikke på internett som åpent materiale for enhver interessert som måtte snuble over denne bloggen og ordene mine.

2009 var et vanskelig år for meg. 2009 er det året i livet hvor jeg var sykest, jeg tilbragte 44 uker som inneliggende pasient, de resterende åtte ukene hadde jeg permisjoner fordelt utover året.  Det var ikke akkurat fest å være fast inventar på psykiatrisk avdeling, det var heller ikke gøy å besvime i korridorene, segne om i mitt eget blod, hentes i ambulanse, pumpes, skade meg alvorlig, vandre rundt med infeksjon etter infeksjon mens jeg knasket antibiotika som sukkertøy – det sier seg selv at det var jævlig.

Likevel var 2009 på noen måter bedre enn 2012. Tiden sto ikke like stille som i 2012, jeg var langt fra like ensom som jeg var i 2012. Jeg har aldri vært så ensom i hele mitt jævla liv som jeg var i 2012. Nå klandrer jeg ikke de to-tre vennene jeg har, jeg forventer jo ikke at de skal holde meg med selskap tjuefire-sju, jeg klandrer agorafobien fordi jeg var ute av stand til å gå ut, skaffe meg flere venner eller delta på festligheter sammen med gamle venner, eksempelvis de fine menneskene jeg mistet kontakten med når agorafobien gjorde det umulig for meg å fortsette på skolen.

De to tingene jeg gledet meg til i 2012 gikk mildt sagt rett til helvete. Zahra mistet hele valpekullet som jeg hadde planlagt og gledet meg til i flere år. Samtidig fikk jeg nytt epilepsianfall og mistet muligheten til å snart kunne kjøre opp og få sertifikatet nok en gang. For å ikke dukke fullstendig under skrapet jeg sammen penger jeg egentlig ikke hadde og kjøpte meg en ny hund. Det er omtrent det lureste jeg har gjort på jævlig lenge og definitivt det beste som skjedde i hele 2012. Av andre ting som skjedde i 2012 kan jeg nevne en langhelg med roadtrip til Å i Lofoten sammen med Ronny, samt en minimal ferietur med mamma til feriehuset vårt med en svipptur over grensa.

Resten av året besto av ensomhet og isolasjon. Meg mot verden. Jeg som dristet meg ut døra for å se hundene mine lykkelige, jeg som garderte meg med neglelakk og TV-serier for å unngå å stryke med, dø av kjedsomhet, smerte og ensomhet. Om du ikke har vært alene over lengre tid kan du UMULIG forestille deg hvordan det er.

Sommeren i fjor, når mitt lille nettverk var på ferie samtidig som teamet mitt også tok ferie – bekymret jeg meg for hvor lenge hundene mine hadde måttet gå alene hjemme om jeg mot all formodning skulle falle død om på stuegulvet, for hvem i helvete hadde savnet meg uansett? Jeg sier ikke at folk ikke bryr seg om meg, jeg sier at jeg er ubetydelig, folk var ikke vant til å se meg. Ikke ropte jeg høyt, ikke blødde jeg, ikke var jeg synlig veldig undervektig heller – så de aller fleste har vel bare antatt at jeg har klart meg helt fint.

Helt fint.

Det var MORSOMMERE å være innlagt i hele 2009 enn all ensomheten i 2012. Nå sier jeg ikke at det er morsomt å være innlagt, jeg forsøker å understreke at evig ensomhet er mer smertefullt enn å være bosatt på psykiatrisk avdelig, selv når din verden stormer som verst og du ikke en gang vet om du vil leve.

Det gikk opp for meg at jeg ikke kom videre. Jeg har allerede nevnt mitt sosiale nettverk, venninnekvelder er gull, siden de ikke forekommer så ofte kan jeg sveve i flere dager, til og med uker på sånne kvelder om jeg må. Det gikk opp for meg at resten av menneskene jeg traff i hverdagen får betalt for å treffe meg. Teamet mitt sier at de bryr seg om meg, jeg tviler ikke på det – men hører du hvor jævlig trist den setningen er? At folk får BETALT for å treffe meg? Om du skulle lure kan jeg understreke at ditt syn på deg selv stuper til bunnen av søppelbøtta på nullkommatre sekunder.

Fortalte jeg dere om brevet fra skolen? Jeg husker ikke om det ble for tragisk til at jeg nevnte det, men i Januar i fjor søkte jeg på skole, andreåret på media og kommunikasjon i tilfelle jeg skulle ha blitt bedre til August, klar til å begynne på nytt igjen. Man vet jo aldri, håpet var skjørt men tilstede. Når tiden for inntak kom, fikk jeg en mail hos en dame som fortalte meg at jeg ikke lenger var kvalifisert for andreåret  på media og kommunikasjon. HÆ? Jeg besto førsteåret, jeg KRØP over målstreken med “ikke vurdert” i flere fag kontra snittkarakteren min på 5.4 i første termin, MEN JEG KLARTE DET. Videre i mailen sto det at jeg var VELKOMMEN til å søke på et nivå jeg var KVALIFISERT for.

Er dere klar over at jeg har gått førsteåret på videregående skole i tjueseks måneder hittil? Det er OVER TO ÅR, da har jeg ikke regnet med ferier og sommerferier. Er det noe jeg er drittlei av, så må det være førsteåret på videregående skole, jeg som gråt gledestårer når jeg faktisk klarte å krype over målstreken til slutt likevel og plutselig er jeg ikke lenger kvalifisert likevel?

Jeg så svart mens jeg brukte tre timer iløpet av en lang natt mens jeg skrev en rasende men saklig mail tilbake til avsenderen. Jeg fortalte henne hele min historie hvor jeg til slutt avsluttet med spørsmålet, “hva var det som gjorde at jeg besto i fjor, men uten at jeg har gått på skole dette året, så har jeg plutselig ikke bestått ett helt skoleår likevel, når jeg faktisk besto først?” Jeg fikk til svar at historien min fortjente mer oppmerksomhet enn hun kunne gi meg og svaret hennes på mitt spørsmål om skoletragedien var at SYSTEMET hadde ENDRET reglene sine. Takk for at jeg ble informert på forhånd, takk for at de tok fra meg noe jeg hadde jobbet knallhardt for i ett helt år for å komme i mål med.

Nå var jeg ikke i form til å begynne på skolen i august, men det skjer ikke at jeg tar førsteåret for hva da, fjerde gang? Femte gang? JEG ER IKKE DUM. JEG ER SYK. Unnskyld at jeg blir sykere mot vår og sommer, unnskyld at jeg ikke kommer i mål. Unnskyld.

Jeg har lenge drømt om å flytte. Min forrige plan gikk ut på at jeg trivdes med teamet mitt (noe jeg fortsatt gjør) og derfor ville behandles mer her, fullføre videregående skole siden jeg trivdes med miljøet, lærerne og resten av den pakken der. Langsomt slipes planene mine ned til sand som vaskes bort av hav og strie strømmer, sakte men sikkert pulveriseres det jeg kommer fram til slik at jeg ikke sitter igjen med noe.

Det toppet seg for meg i sommer, jeg ringte til pappa og hylte “JEG HATER DENNE JÆVLA BYEN, JEG HATER NESTEN ALLE SOM BOR HER UNNTATT EN HÅNDFULL MENNESKER, HVORFOR I HELVETE BOR JEG HER OG FORTSETTER Å VÆRE ULYKKELIG?”. I samme slengen bestemte jeg meg for at det er livsnødvendig å realisere planene mine om å flytte bort herfra om jeg mistrives så mye som jeg uttrykker her.

Jeg NEKTER å “våkne opp” i en alder av femogtredve, like alene med et like trøblete liv, fortsatt på stedet hvil, NEKTER å våkne opp en dag å lure på hvorfor jeg ikke satset og tok sjanser når jeg var ung, når jeg var yngre og hadde enda flere muligheter. Det skal for alt i verden ikke skje, jeg blir ikke yngre enn jeg er idag (det blir ikke du heller for den saks skyld), derfor er det viktig at jeg satser NÅ.

Og vet du hva? Nå er det 59 dager til første mai. Om 59 dager er jeg borte, jeg har solgt tingene mine og pakket det jeg vil beholde, jeg har tatt med meg hundene mine, klappet igjen dette jævla uutholdelige, smertefulle, håpløse, helvetes kapittelet her. Jeg har bladd om, begynt på nytt, et annet sted, langt faens borte fra alt jeg hater så inderlig med livet her og nu.

Jeg er ikke naiv, problemene blir med på lasset, men herregud som jeg trenger miljøforandring, herregud som jeg trenger å komme meg bort herfra, herregud som jeg GLEDER meg og lengter.

Det jeg holder på med nå er venting. Jeg venter på det som skal skje, det som kommer nå snart. Og vet du hva? Det gjør vondt. Jeg har mange spontane gråteanfall hver eneste dag, jeg er bitter som faen, jeg er rasende på alt og alle, jeg hater den personen jeg er nå samtidig som jeg vet at det ikke er meg, jeg er ikke meg selv når jeg har det så vondt som jeg har det nå. Jeg kjenner tårene presse på bare når jeg skriver dette her.

FY FAEN, jeg har ikke ord for hvor godt det skal bli å komme seg bort fra dette her.

Nå er det min tur til å begynne på nytt, min tur til å leve. Jeg skal KNUSE angsten som har frarøvet meg livskvalitet og gjort livet mitt surt og miserabelt i to år, jeg skal endelig kjøre opp og ta det helvetes sertifikatet jeg har drømt om i fire år (bank i bordet), jeg skal studere, jeg vet nesten ikke hva godt jeg skal gjøre fordi jeg har lyst til å gjøre ALT på en gang. Jeg er så sulten på livet at jeg ikke har ord for det, jeg er så sulten på livet at tårene presser på gjennom dette avsnittet også fordi det gjør meg nesten gal å vite at mulighetene ligger der ute, rett der framme.

Jeg skal ikke nekte for at utfordringene blir mange, det kommer helt sikkert til å bli både vanskelig og uutholdelig med forandring, men på den andre siden kan man aldri vite hvordan noe kommer til å bli om man ikke prøver. Jeg er klar, jeg har vært klar lenge. Jeg har vært klar i flere uker, det gjør vondt å vente. Det sies at den som venter på noe godt ikke kommer til å vente forgjeves. Jeg håper det stemmer.

Advertisements

15 Responses to “Sulten på Livet.”


  1. 1 Tine 3. March 2013 at 16:16

    <3 du er tøff vennen!!! Jeg hadde aldri turt å flytte fra Trondheim…

  2. 2 Trine Shi-Jie 3. March 2013 at 16:52

    Heier på deg Karianne!

  3. 3 Ragnhild 3. March 2013 at 17:19

    Syns du e kjempeflink eg :)

  4. 4 laipai 3. March 2013 at 20:42

    Det må bare bli bra. Bare det at du skal bo med familien, og at du har venner der, tilsier jo at du det blir bedre. Og du skal til en større by med flere muligheter, det må bli bedre, og det tror jeg at det blir.

    <3

  5. 5 Maren 3. March 2013 at 21:02

    Stå på sterke, flotte jente! Du inspirerer meg, jeg sitter fast i det stille livet med bare mennesker som blir betalt for å møte meg pga angst. Men du får meg til å tro at jeg kommer ut av det, selvom mine demoner brøler til meg om at jeg må ta mitt liv! Du er så verdifull for meg, altså en random jente fra nettet som du ikke kjenner. Tenk hvor verdifull du er for de som kjenner deg da!
    Jeg gleder meg til å følge bloggen og lese at du klarer deg gjennom utfordringer og til slutt ender opp med et godt liv!

  6. 7 Tahle 4. March 2013 at 09:49

    Hei Karianne, ut i fra bloggen din har jeg forstått at ting er alt annet enn lett nå. Og jeg synes det er utrolig modig av deg å tørre å flytte så langt. Ny by, nye muligheter, familie rundt deg – det virker så positivt men jeg hadde likevel vært vettskremt. Du er tøff og modig!
    Jeg vil også takke deg for alt du gir av det selv, også det krever mot. Surret rundt på YouTube i natt og kom over dine innlegg om selvskading. De traff meg veldig og jeg ble enda mer imponert over deg. Det er mange år siden jeg skadet meg på den måten men i natt sprakk jeg nesten. Ingen av mine avledningsstrategier lot til å virke og den skumle tanken om hva betyr vel et arr til begynte å ta over. Men så kom jeg over din video som fikk meg til å gå enda noen runder. Jeg vil jo ikke tilbake men ofte føles det ikke som det er noen annen utvei. Den innvendige smerten blir for stor. Det høres patetisk ut, men etter å sett videoene dine klarte jeg å la være. Dog ble det noen selvdestruktive handlinger, men jeg skar meg.
    Tusen takk for at du deler så mye, og du er virkelig en inspirasjon. Du kjemper og en dag vil dagene bli bedre. Jeg håper inderlig at du kan få et liv uten sykdom. Et godt liv.

    Mange klemmer

  7. 8 Kristine 4. March 2013 at 11:43

    Har fulgt bloggen din en stund, og vil bare si at jeg synes du er knalltøff!
    Jeg beundrer deg virkelig. Du er utrolig sterk, og det er ikke vanskelig å se at det er en skikkelig fighter i deg!
    Jeg håper av hele mitt hjerte at du får det bedre når du flytter, og jeg håper av hele mitt hjerte at du en dag blir kvitt angsten, eller iallefall får det mye, mye lettere, slik at alle drømmene dine kan oppfylles og hverdagen din kan bli så mye lettere!

    Jeg heier på deg!

  8. 10 Anette 4. March 2013 at 16:34

    Jeg skjønner så godt hvordan ditt 2012 var, for slik var nesten hele mitt 2012 også. Inntil jeg flyttet til Oslo i høst. Jeg har ikke vært ensom etter jeg fikk deltidsjobb, og en mening med dagene. Tiden flyr avgårde så fort at det nesten er litt skummelt, og ikke minst uvandt fra tidligere, hvor jeg nærmest gruet meg til å stå opp fordi dagene var så kjedelige. Med andre ord er flytting det beste som har hendt meg. Dog jeg sliter enda med spisingen, oppkast, osv, men det er mer av vane enn noe annet, pluss det at jeg ikke har fått oppfølging her. DPS ga meg avslag ettersom jeg ikke var suicidal…. Så å gå fra å være innlagt i et halvt år til å ikke få noenting setter jo sitt preg. Men likevel, jeg er lykkeligere enn noensinne, seriøst. Må bare få orden på maten, så er livet mitt helt supert.

    Uansett, miljøskifte gjorde virkelig susen for meg, hvertfall, og jeg håper du finner igjen gnisten din når du også flytter. <3

    • 11 Karianne 4. March 2013 at 17:09

      Det gjorde meg glad å lese at du har fått det bedre etter miljøforandring og flytting! Utrolig bra at du har klart å stå i det og ikke minst at du føler at livet går framover og at tiden ikke står stille ♥

  9. 12 Anne grethe 4. March 2013 at 23:54

    Vanvittig sterkt skrevet! Du er mitt forbilde! :-) Jeg skal og flytte fra Finnmark en dag. Nå er jeg fylt 21, synes det er sykt skummelt og tenke på.. Kastet bort så mange år på arbeidsaklaringspenger og dritt! :/

  10. 14 aboxof-chocolate 6. March 2013 at 14:30

    *tårer i øynene* Ble litt satt ut – på den gode måten. … gjenkjente setninger og jeg er så utrolig glad for at du er klar og lysten på livet.
    <3 <3 <3

  11. 15 Linn L. 8. March 2013 at 13:12

    Nest siste avsnitt der…det er så bra! Jeg er så glad for at du enda har håpet oppi alt det vanskelige, for kjærevene for en motivasjon det håpet er! Heier deg videre <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: