Your pain is painful.

Atter en gang er det fredag. Jeg liker fortsatt ikke helg. Jeg gruer meg til to dager med tomhet – og i tilfelle alt skulle gå galt, hvor ringer man da?

De siste dagene har vært kjipe. Det handler om troen på seg selv og tvil. Mitt største problem her i verden er at jeg ikke tror på meg selv, og jeg tviler. Når tvilen først kommer krypende blusser usikkerheten opp, til slutt vet jeg ikke lenger hva jeg skal tro på. Det eneste jeg klarer å tro er ”jeg klarer ikke”, selv om jeg vet at det burde vært omvendt. Jeg burde tenkt at jeg klarer.

Denne uka har jeg tilbragt flere timer i forsøk på å finne ut hvordan jeg skal klare å tro på meg selv. Det MÅ komme innenfra. Det er både fint og rørende å lese oppløftende kommentarer og motta støtte på internett, men når alt kommer til alt må troen på meg selv komme innenfra.

Det er så skjørt. Alt føles som en eviglang kamp som foregår i slowmotion. Jeg veksler mellom motløshet (som i dag) og brennende raseri hvor jeg ikke vet hva godt jeg skal gjøre for å roe meg ned. ”Jeg er selvdestruktiv fordi jeg MÅ lette på trykket, hvis ikke er jeg redd jeg kommer til å eksplodere og det har jeg virkelig ikke hverken tid eller lyst til.” sa jeg til frk.fastlege her om dagen.

Egentlig har jeg ikke lyst til å blogge mer om hvordan jeg har det, kjente ikke at jeg orket å gå i gang med dagens tredje spontane gråteanfall.

I dag var det sol ute. Jeg kjenner ikke at jeg brydde meg så sterkt om det heller, selv om det var fint å se andre farger enn grått så langt øyet kunne se.

Av og til skulle jeg ønskes at noen hadde orket å redde meg fra meg selv. Skulle ønske noen orket å bry seg, fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller fortalt meg at alt kommer til å gå bra til slutt. Det hadde vært fint, men sånn er ikke livet, ikke mitt liv i alle fall

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, alt føles og virker uutholdelig. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre for å drepe tiden heller. Kjenner jeg meg selv rett finner jeg sikkert på noe, og om jeg så må ligge på gulvet og stirre i taket hele helga – så går nok tiden likevel. Jeg venter utålmodig på at denne vonde tiden skal bli borte, at jeg kan legge det bak meg, lukke et kapittel og begynne på neste.

Advertisements

4 Responses to “Your pain is painful.”


  1. 1 likesom 1. March 2013 at 20:46

    jeg liker det så lenge du gir lyd fra deg, jeg :)

  2. 2 Marianne 1. March 2013 at 22:27

    Helgen – et paradis for noen, et helvete for andre. Uff, du har det ikke godt nå. Hang in there!

    I lys av at det er Self injury awareness day i dag 1. mars, vil jeg si takk for at du er en stemme for tankene, følelsene, ensomheten, frustrasjonen, sorget, sinnet, savnet, alt kaoset BAK arrene. Det er en viktig og modig stemme. Den som gir forståelse for, og setter lys på, noe som kan være så vanskelig for andre å forstå.

    Du er verdt å heie på!

    Jeg ønsker deg en bedre helg *heierstillepåsidelinjen*

    Klem

  3. 3 Heidi 1. March 2013 at 22:58

    Jeg vet att alt er individuellt, særlig når det kommer til det og bli mer sikker på seg selv, min fremgangsmåte for att sikkerheten i Meg selv skal vokse mer er att jeg har en jobb nå, jeg fikk ikke ett svar før jeg prøvde, jeg har gått i mange mange år og fundert på når jeg skulle tørre, når jeg ble sikker nok, men tror ikke det er mulig og bli sikker før en prøver på noe, jeg har hatt jobben i 1 måned nå, og alle de små tingene som jeg var livredd for før jeg begynte har nå blitt helt vanlig, og dermed har også sikkerheten i meg selv naturlig blitt større, og det er ikke en selvfølge, for jeg har fått meg en hospiteringsjobb i en psykiatrisk avdeling og har blitt en del av personalet selv, etter mange år som pasient i psykiatrien, det er fortsatt skremmende og til tider ubehagelig med tanke på og møte på tidligere personal som har hatt meg som pasient, men for hver dag som går blir frykten og usikkerheten mindre og mindre…

    Ikke glem hva du skrev i ett tidligere innlegg, du liker jo egentlig og ta bussen!

    Jeg håper jeg ikke går for langt, jeg vet det er horribelt og få pushet på en blablablaaaa kommentar… men jeg heier på deg uansett!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: