Do no wrong.

Det sies at motivasjon er ferskvare, jeg tror at jeg med trygghet kan si meg enig. Det er ikke det at jeg ikke vil, det er bare det at man etter mange nederlag får litt nok og begynner å tro at det er umulig igjen. Jeg er full av gode intensjoner, men innser også at det ikke er nok. Det er ikke nok at jeg tenker at jeg burde gå den turen, jeg må faktisk gjøre det. Det var en fin tanke, men det holder ikke mål så lenge jeg ikke tar stegene ut døra og gjør det jeg tenkte på.

Nå har jeg kavet meg et lite stykke unna de bulimiske tendensene (dag seks idag) og av den grunn er formen litt bedre. Det som ikke er så mye bedre er frykten som tok bolig i kroppen min når jeg følte meg spesielt fysisk redusert. Det føles litt som om jeg iherdig forsøker å drukne agorafobien, mens agorafobien forsøker å drukne meg. Akkurat nå er det jeg som ikke får puste. Akkurat nå er det jeg som tenker “jeg er ikke redd” før jeg noen sekunder senere aldri ser for meg at jeg skal komme meg hjem like hel.

Jeg har nettopp gått en liten tur med Nick. Når jeg sier liten mener jeg 750 meter med bankende hjerte, høy puls og sytten minutter. Det er ikke rare greiene tenker du vel? Vel, det overrasker meg ikke hva andre måtte tro – for meg føltes det mest som om jeg forsøkte å krysse sydpolen helt alene. Vi gikk opp i skogen sånn at han kunne løpe. Jeg trengte sårt å se han lykkelig, å se han løpe, å se han kose seg. Han har vært lei seg hele helgen fordi vi ikke har vært så mye ute. I forrige uke hadde vi minus sytten grader, idag er det pluss fem. Det sier seg selv at verden er et islagt helvete – er det noe jeg ikke vil så må det være å tryne på isen.

Jeg kjenner tårene presse på med en gang jeg går ut døra, en stor del av meg ønkser umiddelbart å snu, men det er jo akkurat det jeg ikke skal. Det slår meg hvor sint jeg er og jeg gjør alt jeg kan for å bruke dette sinnet til å tenke at jeg skal vinne over angsten. Ved å fortsette å gå vinner jeg steg for steg. Likevel har jeg mest lyst til å gråte når simple ting som 750 meter blir som å krysse sydpolen – noe jeg aldri har forsøkt, men har forstått er en enorm kraftanstrengelse.

Alle bildene er fra fredag, som man kan se fra bilde 1 er jeg ikke alene. Ting er alltid litt lettere når jeg gjør dem sammen med andre – men det er ikke målet. Målet er jo å kunne være helt fri til og gjøre ting alene. Klare selv. Selvstendighet.

Natt til forrige søndag gjorde jeg noe jeg ikke har klart på sju måneder. Hver dag siden da har jeg tenkt at jeg “burde” gjøre det, likevel har det bare blitt ved tanken. Det er for dårlig, hater at jeg ikke kommer igang. Hater alt jeg ikke får til. Hater hver gang jeg får panikk. Hater hver gang jeg taper, hater hver gang jeg må gjøre noe jeg ikke gleder meg til. Likevel er det ingenting jeg heller vil enn å mestre alle tingene jeg hater sånn at jeg slipper å fortsette å hate dem.

On a brighter note; jeg har reparert macen min. Bildene stammer fra ordentlig kamera og plutselig føler jeg meg ikke lenger handicappet når det kommer til hvordan jeg ferdes på internett. Hurra, det er da noe – om ikke annet.

Advertisements

7 Responses to “Do no wrong.”


  1. 1 aboxof-chocolate 25. February 2013 at 19:05

    Smelter av de blikkene til den lille karen der altså. Ordentlig skjønning <3
    Å ferdes ute er alltid lettere for meg med andre tilstede også – trygge mennesker naturlig nok, men målet som du sier er jo å bli fri og selvstendig. Klare ting alene… Ting tar tid. Kjenner igjen og er glad for seirene dine. Keep on going, stolt av pågangsmotet ditt <3

    • 2 Karianne 26. February 2013 at 13:18

      Jeg savner så jævlig å kunne gå hvor jeg ville og når det passet meg. Det vil jeg ha tilbake. Tenk å gå ut, gå en tur uten mål og mening bare fordi man følte for å gå en tur?

  2. 3 Marianne 25. February 2013 at 22:13

    Heier virkelig på deg:-) For min egen del hjelper det i blant å si til meg selv at pusten er der, at bakken er der. Også gjenta det til jeg greier å puste rolig, og virkelig KJENNE bakken under meg. Kjenne at det er noe solid der. Vet ikke om du tenker at det kan hjelpe deg? Jeg heier på deg.
    Klem

  3. 5 Stine 26. February 2013 at 00:32

    Kjenner meg igjen i det med motivasjon……men ut fra det jeg har lest i bloggen din i det siste så jobber du beinhardt! Og selvom jeg ikke kejnner deg no særlig godt, så er jeg stolt av deg =)
    Stå på, du er en vinner =)
    *klem*

  4. 7 Marthe 1. March 2013 at 14:47

    Dette var utrolig rørende å lese Karianne! Selv kjenner jeg meg veldig igjen når det kommer til motivasjon, eller ikke motivasjon? Jeg vil ikke påstå at du ikke har motivasjon, da hadde du jo ikke ønsket å utforske livet og det som angsten hindrer deg i å gjøre, men det er vanskelig og det er kanskje nettopp angsten som hindrer deg i å gjøre dette, hindrer motivasjonen å tre frem i dagslys. Jeg synes du er jævlig tøff, unnskyld språkbruket, men du er virkelig ei jente med bein i nesa! Du går stegene og etterhvert vil alle stegene og alle utfordringene gjøre at du kan gjøre det du vil, selvstendig! Jeg er stolt! :-) <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: