Sometimes I rush to get right to the end.

Det føltes veldig godt å publisere innlegget jeg skrev her om dagen. Rått og brutalt eller ei, jeg rørte i alle fall borti den sunne trassen, den der «skal faen meg klare dette selv, takk for ingenting!». Dessuten sa legen min også at når jeg fant veien ut av dette gudsforlatte helvetet, så kom ikke hun til å ta noe credit eller føle for å klappe seg selv på skulderen. Hun var oppriktig lei seg når hun så hvor feil disse to siste ukene har blitt for meg.

Det er ikke det at teamet mitt vil meg vondt (selv om det av og til føles sånn for min del), det er heller det at de overvurderer min evne til å klare ting på egenhånd. Synes det blir kleint å skulle beskrive hvordan teamet mitt ser meg, annet enn at de kanskje overvurderer min evne til å ordne opp selv innimellom.

Jeg har nesten ikke sovet de to siste dagene. Om du lurer på hvorfor er det fordi Mr.Behandler synes det er en god idé at jeg kutter ut alle medisinene mine utenom epilepsimedisinene. Dette inkluderer også sovepillene man visstnok ikke skal ta mer enn fjorten dager i strekk – som jeg nå har tatt hver dag i fire år.

Jeg har vært avhengig av kombinasjonen mellom to piller for å slå knockout på meg selv, en for innsovning og en annen for å sove gjennom natten (altså mer enn de to første timene). Nå som jeg bare har tatt epilepsimedisiner i to dager kan jeg trygt si at jeg merker hvorfor jeg har vært, eller er – avhengig av denne knockouten. Tankene raser, jeg får ikke til å slappe av for fem flate øre, jeg vrir meg, vrir meg, vrir meg, flytter meg til sofaen, står opp, legger meg i senga. Når jeg endelig sovner sover jeg fjærlett i en time før jeg blir liggende å vri meg i fire timer til før jeg får nitti minutter sammenhengende.

Det er egentlig jævlig synd – for jeg har slitt veldig med døgnrytmen før. Fra midten av Januar til nå nylig gikk døgnrytmen strålende. I seng før midnatt å kunne uten problemer stå opp åtte om jeg så måtte – uten at det trengte å tilhøre sjeldenhetene. På en måte føles det som om jeg begynner på nytt, og om det er noe alle vet – så må det være at livet er jævlig slitsomt når man vandrer rundt nesten uten søvn.

Jo lenger tid jeg bruker på å sovne, jo verre blir bekymringene, jo verre blir angsten. En av angsttriggerne mine er nemlig søvndeprivering. Mr.Behandler sier at ingen har dødd av søvnløshet alene (søvnløshet i kombinasjon med ulykker er noe annet). Han sier at det er bra, angst er bra, ikke sant?

DET ER SÅ JÆVLIG VANSKELIG Å GJØRE ALT ALENE.

Når alt kommer til alt er det JEG mot verden. Jeg ER alene. Jeg må gjøre ALT alene og det er faen så tungt. Med mindre du har prøvd har du neppe evne til å sette deg inn i det. Jeg veksler mellom å føle at jeg har tatt meg vann over hodet og å tenke «fy faen, skal bevise ovenfor alt og alle som har sabotert for meg og satt opp hinder på min vei mot et friskere liv – skal vise dem alle at jeg vant til slutt.»

Jeg kan spise så mange sovepiller jeg bare vil med tanke på at jeg administrerer mine egne medisiner. Jeg kan spise så mye jeg vil, så lite jeg vil, eller spise og spy i kryss om jeg så måtte ønske. Jeg kan legge meg klokken ti om kvelden eller klokken åtte om morgenen om jeg så skulle føle for det. Jeg kan sove bort dagene eller drikke vodka på mandager, tirsdager, hverdager, alle dager om jeg så skulle ønske det.

Poenget mitt er at jeg iherdig prøver å gjøre nøyaktig det jeg får beskjed om – akkurat nå er det veldig vanskelig fordi jeg føler meg vanvittig alene. Alt er mine valg, jeg må velge riktig hele tiden. Det finnes ikke ferie eller høytider, ikke gleder jeg meg til helgene heller. Helgene må være bortimot noe av det jeg liker minst med uka, to dager uten struktur. To dager omtrent uten rutiner, to dager uten avtaler, to tomrom jeg ikke vet hvordan jeg skal forsøke å fylle.

Jeg vurderer å spise en halv sovepille i dag (det er en liten brøkdel av knockoutdosen jeg har stolt på så lenge) bare fordi jeg har sovet knappe fem timer på to dager, om jeg tar hardt i. Jeg glemmer at jeg er sulten, husker ikke på å drikke, kommer ikke på det før jeg holder på å fryse i hjel eller innser at det har blitt åtte timer siden jeg sto opp og spiste frokost.

Jeg har ikke kastet opp på fire døgn – mitt valg. Min seier. I dag fant jeg med uhell en boks is i fryseren, skjønner ikke hvordan jeg glemte det når jeg åpenbart skulle kaste den opp her om dagen – den boksen står enda i fryseren. Urørt, uåpnet, alene.

Stemoren min har bedt meg om å skrive en plan for hva jeg skal ta meg til de neste fem årene her i livet. Jeg tror ikke helt jeg innså, eller innser hvor mye jeg egentlig har lyst til å få til her i verden før jeg tillot meg selv å drømme. Det er skremmende å løfte blikket når du er så vant til å se i bakken.

Det er ikke lenge til jeg flytter – jeg ser fram til det. Jeg jobber for det. Jeg vil være så klar som mulig når den tid kommer. Jeg vil være så langt unna bulimien som mulig og så selvstendig som mulig. Jeg drømmer om en kropp som skjønner at søvn er essensielt av seg selv, uten regelmessig tilførsel av kjemikalier og andre virkestoffer. Det hadde vært fint.

Jeg gleder meg til å begynne på nytt. Jeg gleder meg til å flytte inn i en søt leilighet i nærheten av familien min. Jeg gleder meg til å være storesøster – ikke to ganger i året, men HVER dag. Jeg gleder meg til å selge nesten alle tingene mine og finne nytt på IKEA. Og en ting til, med litt flaks kan jeg kjøre bil fra og med mai.

Du vet hvordan de fleste tenker «dette året skal bli mitt år» rundt jul/nyttårstider? Vel, i år skal bli mitt år, noe det definitivt ikke blir om jeg ikke gjør alt jeg kan for å sørge for at det blir det.

Det er bare på grunn av disse tingene jeg holder ut. Jeg gaper over veldig mye på en gang akkurat nå, håper på det beste (for en gangs skyld.)

(Her skulle jeg egentlig lagt ved bilder av hundene mine fra i går, men dataen min vet visstnok ikke hva minnekortleser er lenger.)

Advertisements

9 Responses to “Sometimes I rush to get right to the end.”


  1. 1 Tonje 23. February 2013 at 21:44

    Du er så flink som står på nå, for deg selv, og du fortjener virkelig å vinne kampen! Driver et lite forsøk på å klare meg uten sovemedisiner selv om dagen, og det går sånn helt passe, takket være at jeg sliter meg skikkelig ut om dagen. Krysser fingrene for at du også får deg litt søvn etter hvert <3

    • 2 Karianne 9. March 2013 at 15:24

      Det hjelper utrolig å nekte seg selv søvn på dagen merker jeg, selv om det til tider frister. Håper det blir enda bedre om jeg klarer å vedlikeholde dette. Lykke til ♡

  2. 3 laipai 23. February 2013 at 21:56

    Når alt kommer til alt, så er vi alle alene mot verden, og vi må alle gjøre hva vi kan for å komme oss opp og fram. Alle trenger hjelp på ulike områder, men at the end, er vi alle alene.
    Jeg har flere ganger undret meg over at du har stått på zopi. fast. Jeg får skrevet ut 1 eske med stilnoct (funker omtrentlig likt) med 10 stk i, en gang i måneden MAX, ved BEHOV. Nettopp pga avhengighetsfaren…
    Men det er jo bra at du slutter på dem da, det beste hadde jo å fått et normalt søvnmønster. Noe jeg heller ikke har. Jeg prøver å sove uten å ta noe, men det blir lange netter med makk og vri ja…

    <3

  3. 5 Anne-Grethe 24. February 2013 at 05:04

    Jeg kan relatere meg veldig til hvordan du beskriver dine følelser, for sånn føler jeg det også for tiden. Har glemt hva ordtaket “det blir bedre” betyr, selv om det garantert blir bedre… Life = up side down. :( Men jeg heier på oss, og alle andre som sliter. Vi er så forbanna sterk, det er jobben våres. <3

  4. 6 Maria 24. February 2013 at 15:49

    Utrolig dårlig at du ikke får den hjelpen du trenger før det har gått for langt. Men alikavel blir du kanskje sterkere senere når du klarer så mye på egenhånd nå. Tøft nå, forhåpentlig blir det bra etterhvert. Skritt for skritt…

  5. 7 Beahell 25. February 2013 at 03:03

    Hei kjære deg!
    Jeg har akkurat lest de siste to innleggene dine, og det er så utrolig mye jeg har lyst til å skrive til deg, men det hadde blitt ca like langt som et blogginnlegg, og siden dette er DIN blogg, nøyer jeg meg med dette:
    Gå til avsnittet etter “DET (…) ALENE.”, og les ordene du har skrevet med store bokstaver. Det du leser er sannheten, og det er du som har skrevet det – helt selv! Husk det, og tro på det! <3

    Stor klæm <3

  6. 8 Marie 27. February 2013 at 19:33

    Kjenner frustrasjonen din når jeg leser. Blir irritert på dine vegne også.
    Klem til deg <3

  7. 9 Linn L. 3. March 2013 at 15:01

    <3<3<3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: