Pick yourself up, dust yourself off.

«Hvem er det som bestemmer i ditt liv, hvem er det som bestemmer hva du trenger og når du trenger det?» spør jeg Frk. Fastlege. «Det er jeg» sier hun. «Si meg, hvorfor er det da sånn at det IKKE er jeg som bestemmer hva JEG trenger i MITT liv? Hvorfor er det ingen som hører etter når jeg sier hva jeg tror jeg trenger? Pleier jeg å ta feil når jeg sier hva jeg trenger? Hvem er det egentlig som kjenner meg best? Hvorfor er min mening verdiløs i mitt eget liv? Er det fordi jeg er psykisk syk? Jeg har hverken vrangforestillinger eller hallusinasjoner, ikke svever jeg tre meter over bakken og jeg synes selv at jeg har sånn passe med bakkekontakt. Jeg har evne til å se mine egne feil og for det aller meste klarer jeg meg selv. Hvorfor blir jeg ikke hørt når jeg bruker ord over handling?» 

Hun blir stille, som om hun aldri har tenkt på det. 

Tårene triller og triller, jeg klarer ikke å kontrollere det når jeg er sint. Hun lurer på om det er noe hun kan gjøre, jeg forklarer at det er for sent. Ikke kan jeg hjelpes, ikke kan jeg reddes og det fins i hvert fall ingenting noen kan gjøre for meg. «Skaden har skjedd» sier jeg hardt, før jeg poengterer at jeg er den eneste som blir skadelidende i denne sammenheng. Det er jeg som går hjem, det er jeg som lider, det er jeg som gråter, det er jeg som kjenner panikken herje, det er mine raserianfall, det er mine penger jeg spyler ned i do, det er jeg som vrir meg på sofaen mens jeg forsøker å vri hjernen rundt hvordan jeg kan få en slutt på denne situasjonen, hvordan jeg kan finne veien ut fra dette gudsforlatte helvetet.

(Etter panikkanfall, tårer og raserianfall)

Det er jeg som slår knyttnevene i veggen for å styre unna barberbladene når impulsene blir for voldsomme til at jeg klarer å stoppe meg, det er jeg som desperat smeller hodet i veggen mens jeg forsøker å få tankene til å stilne. Det er jeg som trener til jeg heseblesende ikke orker annet enn å kollapse på sofaen – for å være sikker på at det ikke er mer energi til overs for mer destruktive alternativer. 

Og problemet; smerte, håpløshet, jævlig dårlig timing. Det passer aldri å bli syk, det passer aldri å få tilbakefall, uheldigvis kan man ikke sette av tid eller anledning til å takle den slags. Tårene triller ved tanken på at jeg faktisk kaster opp den energien jeg BURDE brukt på å eksponere meg selv enda mer. Tårene triller når jeg kaster penger jeg skulle brukt til sertifikatet i do, klumpen i halsen vil ikke rikke seg uansett hvor mye jeg svelger og når tårene tar meg likevel blir jeg så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 

«Nå trenger du en innleggelse» skyter Frk. Fastlege inn i samtalen og jeg blir rasende, «det er det siste jeg trenger» sier jeg med hevet stemme. En innleggelse? Det var det jeg ville ha for to uker siden, det var også det jeg ikke fikk for to uker siden fordi jeg forsto det slik at jeg «hadde godt av å finne ut av det på egenhånd.» 

Og ja, det er faktisk hele problemet. Den ene gangen siden Mai i fjor når jeg faktisk BER om en innleggelse, formulert med egne ord på eget initiativ, fordi jeg ønsker å skadebegrense, stoppe de bulimiske tendensene fra å muligens eskalere – da får jeg beskjed om at ANGSTEN ikke trenger en innleggelse, det var ikke bra for ANGSTEN med en innleggelse. 

Jeg ba ikke om en innleggelse på vegne av angsten, jeg ba om en innleggelse på vegne av meg selv. Jeg ba om en innleggelse for å unngå det jeg fryktet skulle skje, at problemet med de bulimiske tendensene skulle fortsette å vokse – jeg ba om en innleggelse fordi jeg ønsket å unngå akkurat det som skjer nå. 

Om det er noe her i verden jeg IKKE skal ha akkurat nå, så er det den jævla innleggelsen og når jeg finner veien ut av dette gudsforlatte helvetet på egenhånd – vit at det ikke var på grunn av god hjelp av helse Norge. Vit at de ikke fortjener credit, en klapp på skulderen eller ros på noen som helst måte. 

Når jeg snur dette rundt – tro du meg, det er MIN fortjeneste og ingen andres. Dette er mitt liv, mine problemer, min smerte, mine tårer, men det er også JEG som jobber, jeg som faktisk gjør JOBBEN.

(Fake it to make it)

*Ja, jeg forstår at det er menneskelig at andre kan gjøre feil, jeg forstår at andre kanskje innser at de har gjort en feil når det er litt for sent – men det betyr ikke at jeg synes det er greit, og frk.fastlege forsikret meg om at jeg har lov til å være sint, det er tross alt MEG det går utover, jeg som må tåle det som skjer nå. Jeg blir sint når jeg har det vondt om det nå er fysisk eller psykisk. Akkurat nå har jeg det veldig vondt, akkurat nå er jeg derfor veldig sint.

Advertisements

26 Responses to “Pick yourself up, dust yourself off.”


  1. 1 Marthe 21. February 2013 at 20:47

    Blir frustrert og oppgitt på dine vegne. Forstår ikke hva de tenker med! Desverre gjenkjennelig. De har tydeligvis ikke hørt om forebygging. Håpe du klare å stå i det, ønske dæ alt godt. Det fortjene du, d e værtfall mi mening. <3

  2. 2 Sissel 21. February 2013 at 20:55

    Til Karianne Jeg har lest bloggen din fast etter at jeg tilfeldig kom over den for over et år siden. Håper livet ditt snart kan bli bedre. Du er en tøff, intelligent og vakker ung kvinne. Tenker på deg. Klem fra meg.

  3. 3 Margrethe Berge 21. February 2013 at 20:56

    Vanskelig å vite hva jeg skal si, så jeg sier bare dette: <3 Stå på! Du er kjempetøff! <3

  4. 6 laipai 21. February 2013 at 21:54

    <3 <3 <3 Godt du sier i fra hvertfall.

  5. 7 Benedichte 21. February 2013 at 22:03

    Kom tilfeldigvis over dette innlegget fordi ei venninne av meg hadde likt det på face. Har sittet i hele kveld og sett på frustrerende overfladiske innlegg fra blogg.no sin fremside. Så kommer dette. Overgangen ble stor. Jeg er glad jeg tok meg tid til å lese alt. Du beskriver kampen din – og den frustrasjonen du sitter igjen med – utrolig bra. Det var også godt bygget opp. Teksten og innholdet nærmest grep fatt i meg og dro med seg øynene mine videre nedover siden. Veldig godt skrevet.

    Jeg blir nesten pinlig berørt over at jeg ikke selv skriver om nok viktige temaer.

  6. 9 Marianne 21. February 2013 at 22:29

    Heier på deg!

  7. 10 Camilla 21. February 2013 at 22:47

    Åh!! Det burde være grenser.. Jeg får lyst til å skrike, kjefte og smelle litt mer på dine vegne. Hang in there! Det blir bedre :-)

    Tenk for et overtak du får ved å håndtere det selv, da blir det DIN lykke, DIN fortjeneste og som DU blir bedre av :-)

  8. 12 Anne Marte 21. February 2013 at 23:26

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  9. 13 Elisabeth Ø. Kristiansen 22. February 2013 at 02:07

    Av egen erfaring er det sånn at trøstende ord og “alt blir bedre, det ordner seg tilslutt” ikke fungerer så veldig bra. Men jeg vet at det er en helvetes kamp med tankekaos og at alt bare føles helt jævlig. Men jeg har stor tro på deg, du er en av de sterkeste personene jeg vet om. Du klarer dette, selv om det overhodet ikke føles sånn nå. Vi har ikke mye kontakt og det er vel år siden vi har møttes ansikt til ansikt, men jeg er ikke langt unna om du vil ta en kaffe, kjøre en tur eller noe i den duren, om du vil. Stå på, Karianne.

    Et av mine favorittsitater:

    Everything will be okay in the end. If it’s not okay, then it’s not the end <3

  10. 15 Nora 22. February 2013 at 11:55

    Veldig bra skrevet! Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver, for det er ikke så mye hjelp og støtte å få i Helse Norge. De kan hjelpe til med det de selv mener er best, og fysiske skader klarer de fint. Men de er ikke så flinke til å høre på pasientene, ihvertfall IKKE de som sliter psykisk.

    Jeg er også sint. Sint fordi jeg sikkert må bli døden nær før de gidder å høre på meg eller bry seg. Sier jeg ifra FØR det blir kritisk, da er det ikke akutt nok til å prioriteres. Men sier jeg ifra ETTER at det har gått galt, da blir jeg stemplet som uskikket til å ta egne valg.

    Du skriver utrolig godt, Karianne! Lykke til videre.

  11. 17 anna 22. February 2013 at 20:23

    jeg har som oftest ikke så mange ord etter tekstene dine. De er kjempe fine, og du er smart og reflektert. Håper virkelig du greier å kjempe deg ut av dette, og en dag lever drømmen din <3

  12. 18 Maria solås 23. February 2013 at 00:16

    Helse norge, hvertfall når det kommer til psykiske vansker, er elendig.. Hver gang jeg går fra psykologen min føler jeg den samme skuffelsen av å ikke bli hørt. Når jeg sier stille at jeg rett å slett ikke holder ut til neste time, får jeg beskjed om å ta meg i sammen, for jeg kan jo ikke bli frisk om jeg bare prøver å ta livet av meg. Når jeg blir innlagt er det friviligtvang. Hvem har lyst å tilbringe tid innesperret når en faktisk ikke har så mange planer om å dø?

    Så ja, helse norge suger. Tror både jeg og mange andre er enige i det…

    • 19 Karianne 11. March 2013 at 07:56

      Trist å lese at du ikke føler at du blir møtt på en skikkelig måte. Var nettopp innom bloggen din, 1. wow, du kan bake! og 2. liker negledesignene dine ♥

  13. 20 Nina 23. February 2013 at 19:33

    Åh, jeg blir så utrolig frustrert på dine vegne! Går det an å behandle mennesker på den måten? Ærlig talt? “Angsten skal ikke innlegges”, liksom. Nei, uff, nå blir jeg nedslått og flau over helsearbeidere som ikke ser helheten i dette.
    Du er så tøff, Karianne, herregud for en respekt jeg har for deg.

    Nina

  14. 21 Maria 23. February 2013 at 20:48

    Fælt at man ikke skal få den hjelpen man trenger før “det er for sent” og ting har blitt så mye værre enn det trengte å bli..

  15. 22 L 24. February 2013 at 11:49

    Er du blitt utredet for ADHD?
    Jeg er på din alder og har slitt med veldig mye av det samme som deg hele livet (Diagnostisk sett og tolket utifra hva bloggen skildrer).
    Bulimi, anoreksi, selvskading, angst og depresjoner. Det har vært mildt sagt et helvete, med nederlag på nederlag og fighter ut av en annen verden. Det er kaos i hodet mitt og vanskelig(nærsagt umulig) å stå i mot impulsene. Jeg ble utredet for Adhd nå vinter og fikk diagnosen Adhd impulsiv/hyperaktiv type. Det forklarer så mye av hvorfor ting har blitt som det er blitt og er mildt sagt en lettelse når jeg kjenner at disse medisinene “klarner opp” og roer en vanvittig indre uro som er vanskelig å beskrive. 
    Har fulgt deg i såpass mange år og kjent meg så igjen i det du beskriver, så tenkte at det evnt kunne være nyttig informasjon. Jeg vet riktignok ikke hvordan du var som barn og selvfølgelig ikke hvordan ting egentlig er for deg, men kun et skudd i mørket fra denne kanten :) L

    • 23 Karianne 11. March 2013 at 07:59

      Tror aldri jeg har vært igjennom en spesifikk utredning for ADHD alene, men vil tro noen hadde fanget det opp om jeg viste symptomer på det etter seks å i psykiatrien og over to år som innlagt.
      Så bra at du føler at medisinene hjelper! ♥

  16. 24 Stine 26. February 2013 at 00:35

    <3 Så flink du er! <3
    Vet ikke helt hvilken ord jeg skal bruke, men du imponerer =)

  17. 25 Linn L. 27. February 2013 at 21:33

    Vet ikke helt hva jeg skal si…annet enn at jeg håper på en bedre hverdag for deg snart <3


  1. 1 Friday. | She Flies With Her Own Wings Trackback on 8. March 2013 at 19:03

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: