~

Jeg tror jeg har gitt min nye psykolog tidenes beste førsteinntrykk da jeg ikke møtte opp til time i går. Greia er bare det at jeg var skråsikker, bombesikker, hundre prosent sikker på at det var i dag. Det hadde jeg sikkert fortsatt å tro om det ikke hadde vært for at en venninne fortalte at hun satt på venterommet igår mens noen ropte opp en Karianne som ikke var tilstede, noe som fikk min venninne til å tenke på meg, noe som igjen fikk meg til å føle meg jævlig dum.

Det betyr ikke at jeg lå på latsiden likevel, koste meg hos tannlegen istedenfor. Ehe, nei. Men jeg overlevde, ingen panikkanfall, kun ubehag, denne gang fikk hun til og med fullført prosedyren hun satte i gang. Ett problem mindre om ikke annet.

Har virkelig presset meg selv i forhold til angst etter  Trondheim, sakte men sikkert synker det inn at jeg klarer mye, mye mer enn jeg tror. Eksempelvis gikk jeg en liten tur med hundene alene på søndag, en runde jeg ikke har gått på sju måneder siden jeg var så uheldig å få et panikkanfall akkurat den dagen. Etter det har jeg ikke turt, jeg har stått i krysset og drømt om å svinge til venstre istedenfor å snu meg 180 grader for å gå hjem igjen. Det var jævlig – men verdt det.

Riktignok finnes det skår i gleden, er det ikke slik det pleier å være? Jeg har klart det før, jeg vet jeg har klart det før – men akkurat nå klarer jeg det ikke. Jeg forstår ikke hva jeg gjør feil og for å være ærlig skjønner jeg heller ikke hvordan jeg har klart dette før – per akkurat nå føles det umulig, selv om jeg vet at det ikke er det.

To ting gjør meg ekstra sint. For det første forsøkte jeg å formidle at jeg ville ha hjelp, min opplevelse var at problemet ble bagatellisert (nå var riktig nok problemet litt mindre på daværende tidspunkt), så istedenfor har problemet eskalert, med andre ord akkurat slik jeg fryktet og forsøkte å forebygge –  attpåtil sitter jeg igjen med en følelse av at jeg fortjener å ha det sånn jeg har det nå – jævlig.
For det andre gjør det meg sint at mennesker FORVENTER at jeg skal knipse i fingrene og ta meg sammen på flekken, “du har jo klart det før, nå surrer du litt med vilje, du kan bedre.”

Jo, takk. Tror du ikke jeg er flink nok til å klandre meg selv, hæ? Jo tenk, jeg tror jeg klarer det fint på egenhånd, så ellers takk og hold kjeft.

Jeg sløser livsviktig energi på å henge over doskåla istedenfor og presse meg selv til å gå en enda lenger tur. Jeg sløser tid, viljestyrke, håp, motivasjon, jeg sløser tålmodighet, sjanser og muligheter.

Når jeg tenker meg om tror jeg det verste må være at jeg vet bedre. Roten til alt ondt er å vite svaret til et regnestykke, men ikke forstå den kompliserte utregningen som må til for å bevise at man har forstått konseptet bak, det grunnleggende.

Dette gjør meg frustrert og oppgitt. Jeg hater å vite at det er livsviktig at jeg skjerper meg så fort som overhode mulig, jo mindre skade gjort – jo bedre, det jeg skal fram til er at jeg har det travelt med å knekke koden. Frustrasjon. Jeg tenker, prøver, feiler og repeterer, prøver, feiler, prøver, feiler. Feiler.

Uansett. På fredag fikk jeg hundene mine tilbake og det ene dyret har bursdag i dag – gratulerer med ettårsdagen, Nick.
(Her kunne jeg sikkert skrevet en lang kjærlighetserklæring, men er ganske så sikker på at han vet han er verdifull.)

Advertisements

4 Responses to “~”


  1. 1 Nora 19. February 2013 at 17:08

    Gratulerer med ettårsdagen til Nick :)

  2. 2 Hannah Emilie 19. February 2013 at 21:02

    Selv om jeg ikke kjenner deg personlig, så blir jeg utrolig stolt når jeg leser det du skriver! <3

  3. 4 laipai 19. February 2013 at 21:39

    Håper du kan få en time time hos psykologen snart igjen da…kjipt å gå glipp av timer…
    Jeg ble sint på dine vegne da hjelpen uteble assa…gaaawd. Hadde virkelig vært uunngåelig alt som fulgte i etterkant også da..men det skjønner de kanskje ikke.
    Grattis til Nick <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: