Failure is not an option.

Idag var jeg ganske sint allerede før jeg hadde stått opp. Hvorfor? Nå, åtte timer senere virker det ganske latterlig at jeg kunne legge så mye følelser og tanker ned i én eneste liten mail.

Det har seg nemlig slik at jeg ikke helt husket om jeg hadde en legetime i dag siden jeg av en eller annen grunn ikke hadde notert det i så tilfelle. Av den grunn ble jeg nødt til å sende legen min en mail i dag tidlig hvor jeg fikk bekreftet timen relativt fort, jeg spurte om klokkeslett og fikk det i retur.

Så spurte jeg «hvor?» og når hun sa hennes kontor, spurte jeg hvordan jeg skulle komme meg dit. Agorafobien har laget regler og styrt så lenge at å gå dit virker nærmest umulig. Det er ikke uten grunn at jeg har blitt kjørt hver eneste legetime i nesten to år, minus den ene gangen jeg gikk dit alene, den ene gangen jeg gikk dit sammen med noen andre, og de gangene jeg har hatt hjemmebesøk. Det jeg skal fram til er at jeg ikke akkurat beveger meg i retning hennes kontor og i hvert fall ikke alene.

Det var svaret hennes på dette spørsmålet mitt som gjorde meg så sint. «Hmmm. Det er kanskje lurt at du forsøker så godt du kan å komme hit. Ring om det låser seg, så kan jeg komme i møte med deg» sto det i mailen. Med andre ord mente hun at jeg skulle gå – alene.

Jeg kjente det kokte i hodet og jeg la fra meg telefonen i håp om å ikke reise hverken legen min eller resten av verden til helvete. Følelsene kokte i hele kroppen, ikke forsto hvorfor jeg følte eller reagerte som jeg gjorde heller.

Det tok meg to timer med tenking før jeg klarte å se hele bildet, TO TIMER.

Jeg reagerte fordi jeg synes hun presset meg for hardt. Jeg bannet fordi jeg selv har skrevet på bloggen «om jeg klarte en dag som denne, så klarer jeg alt», jeg antok at hun hadde lest det eller snakket med Trondheim, og derfor hadde bestemt seg for å legge ytterligere press på meg. Deretter måtte jeg spørre meg selv hva jeg egentlig ville. Ville jeg feile med vilje?

Jeg kom fram til at jeg forventet at jeg kom til å feile. I snart to år har jeg fortalt meg selv at jeg ikke klarer noe som helst, jeg er så jævlig mislykket, får ikke til noe som helst, jeg sløser for det meste bare bort oksygen jeg egentlig ikke fortjener. «Du klarer ingenting» synger hodet mitt ondskapsfullt.

Men, om du forventer at du kommer til å feile, da har du allerede skapt deg et selvoppfyllende profeti, en situasjon hvor du kanskje ikke en gang orker å prøve så hardt du kan – fordi du kommer jo til å mislykkes uansett.

Og hvorfor prøve når du kommer til å feile uansett? Indirekte har du bestemt deg for at du ikke kommer til å lykkes. Du har utelukket muligheten for at du kan lykkes – du er fastlåst. Det er ikke et bevisst valg, det er en ond sirkel man vikler seg inn i uten å helt vite hva man holder på med.

Det var også noe annet som gjorde meg så sint. Jeg er redd for å sprekke under press, ikke bare i angstsammenheng med panikkanfall eller epilepsianfall – jeg er redd for å sprekke på områder som selvskading, intox eller at borderlinekaoset skal blusse opp igjen. Jeg har tidligere erfart at spiseforstyrrelsen under press fikk borderlinekaoset til å sende meg på galehus, eskortert av politiet etter en heftig, uplanlagt intox.

Jeg blir slem under press. Ikke med vilje, men å utsette seg for noe som gjør vondt og er vanskelig gjør noe med et menneske. I pressede situasjoner blir jeg som person presset og jeg er veldig redd for hvordan jeg da kan oppfattes av mennesker rundt meg. Ser de nå hvor fæl jeg er? At jeg egentlig er et dårlig menneske? Tror de jeg er fæl med vilje? Kan de noensinne tilgi meg? «Du blir litt bitchy under press» sa Mr. Behandler for snart en uke siden, no shit. Det kan umulig forventes at jeg skal smile bredt samtidig som jeg bruker all min styrke på mitt livs kamp?

Jeg liker ikke meg selv når borderline symptomene herjer, det jeg kaller «Borderline-Me», og andre liker meg heller ikke når jeg «blir borderline», litt som at jeg ikke er meg selv lenger.

Jeg er redd for det. Dette var og en grunn til at jeg ble sint på legen min. Etter å ha tenkt meg nøye om bestemte jeg meg for at jeg heller kunne «legge henne midlertidig for hat», samtidig som jeg var sikker på at hun kommer til å tåle det. Kanskje blir hun også glad for at jeg reagerer med sinne – så lenge jeg kan bruke det riktig. Om du ikke skjønner hva jeg mener må du lese videre, jeg forklarer hva jeg mener etter hvert.

Jeg måtte konfrontere meg selv. Er jeg villig til å feile denne utfordringen og for hva? For å vise legen min at jeg synes hun er kjip og presser meg for mye? Jeg ble nesten forbløffet når jeg tvang meg selv til å møte alle disse latterlige tankene – selvsagt vil jeg ikke feile. Hallo? Det er jo mitt liv jeg kjemper for her.

Så klikket det på plass. Jeg spurte meg selv hva jeg gjorde for nøyaktig en uke siden. Jeg var ute og reiste, to flyplasser, mennesker, utfordringene tok ingen ende. Klarte jeg det? Ja. Fortell meg da hvorfor jeg er OVERBEVIST om at jeg ikke klarer å gå nesten to kilometer til legekontoret alene? Jeg kom fram til at jeg selvfølgelig kunne klare dette også. Satt opp mot alt jeg gjorde i forrige uke så jeg denne utfordringen i nytt lys, at det med andre ord burde være piece of cake i sammenligning.

Så kom motivasjonen. Nesten som en tsunami. Selvfølgelig skulle jeg gå alene til legekontoret. Selvfølgelig skulle jeg klare det. Selvfølgelig skulle jeg ta en virkelig utfordring i det virkelige liv, som ikke er diktet opp for terapiens skyld. En ordentlig utfordring, noe helt konkret jeg burde være i stand til å gjøre i virkeligheten. Og hvorfor skulle jeg ikke klare det? Selvfølgelig skulle jeg klare det.

Dessuten kom jeg fram til at frk.fastlege aldri ville satt meg opp for å feile. Hun ville aldri foreslått at jeg skulle gjøre noe umulig. Jeg kom fram til at hun pushet meg fordi hun tror på meg, selv når jeg ikke tror meg selv.

Så ja, jeg gikk til legekontoret i dag. Alene. Alene mens jeg hørte på Linkin Park og sendte tekstmeldinger med noen som sendte meg støttende ord i retur. Jeg så for meg alle klisjéene om «å gå» som jeg kunne. Så for meg at jeg gikk på veien mot morgendagen. På veien mot drømmen. For hvert steg kom jeg nærmere målet. Nå skulle jeg egentlig «bare» til legekontoret, men det hjalp faktisk å tenke «nå går jeg for framtiden». Jeg gikk, selv om jeg ikke kjente beina mine. Selv om jeg følte meg nummen eller lam fra hoftene og ned. Selv om jeg til tider slet med å få nok luft. Selv om jeg gikk forbi mange, mange mennesker. «Du er en robot, din eneste oppgave er å sette en fot foran den andre og fortsette å gå, roboter hverken tenker eller stiller spørsmålstegn, de er programmert til å gjøre» sa jeg til meg selv. «Tenk på alt du har klart, selvfølgelig klarer du dette» og en av favorittene «failure is not an option».

Nei, jeg døde ikke. Ja, jeg klarte det. Ja, på en skala fra null til hundre hvor hundre tilsvarer panikk kan jeg bekrefte at jeg var oppom 99 et par ganger. Bare 99, jeg ville snudd på hundre, noe jeg ikke gjorde.

Når jeg kom inn døra til kontoret til frk.fastlege var hun i fyr og flamme over «min prestasjon», og jeg sa «du skjønner at jeg hater deg litt nå? Som stiller det som til å begynne med føles som urimelige krav?» Hun svarte at hun som lege måtte lære seg å tåle å se en pasient (meg) lide når det til slutt skal bli til mitt eget beste.

Etter legetimen gikk jeg tilbake. Hjem. Alene. I rushet.

Når jeg kom fram til huset mitt begynte jeg å le. For bare to uker siden hadde jeg ett av de villeste og verste panikkanfallene av å gå opp bakken fra sykehuset og hjem – alene. I dag har jeg gått ute, alene, på dagtid – i nærmere førtifem minutter.

For en gangs skyld klarer jeg å kjenne på at jeg er vanvittig stolt av meg selv. Hele dagen har vært en kamp, likevel har jeg gjort alt riktig.

Advertisements

20 Responses to “Failure is not an option.”


  1. 1 Den grønne 13. February 2013 at 18:00

    Du har godt grunn til å være stolt av deg selv!

  2. 2 Trine Shi-Jie 13. February 2013 at 19:12

    Faen eg kjenner jeg blir så stolt av deg. <3
    Og forresten, selvom vi slet ikke er i samme situjason eller noe.. Takk fordi du skrev dete:Men, om du forventer at du kommer til å feile, da har du allerede skapt deg et selvoppfyllende profeti, en situasjon hvor du kanskje ikke en gang orker å prøve så hardt du kan – fordi du kommer jo til å mislykkes uansett.
    Det passer på meg egentlig, hva jeg har gjort for nylig… så nå føler jeg meg egentlig motiveret for å prøve igjen takk :)

  3. 3 Andrea 13. February 2013 at 20:24

    Kjempebra gjort! Jeg er virkelig imponert over hvor godt du klarte å reflektere og snu tankemønsteret før du gikk!

  4. 4 Tine 13. February 2013 at 21:03

    Du har all grunn til å være stolt av deg selv :)

  5. 5 laipai 13. February 2013 at 21:20

    Se der ja. Utrolig hva sinne og utfordringer får oss mennesker til å klare. Stahet hjelper, å ville, og å våge, hjelper. Og jeg tenker det at det er på hjemmebane at de verste utfordringene kommer på en måte, for der må du klare det alene. Det blir helt klart jævlig i behandling også, for der kommer de til å presse deg vanvittig, men da har du noen der. Hjemme må du jobbe alene, der må du faktisk gjøre utfordringene uten at noen er der hele tiden. Kjempebra jobbet, og du har all grunn til å være stolt over deg selv, det er lov. Jeg er også stolt av deg <3

  6. 6 Maren 13. February 2013 at 21:22

    Så utrolig bra gjort! Du er virkelig sterk!

  7. 7 bekke 13. February 2013 at 23:50

    Har sitti og lest gjennom alle blogginnleggene fra du reiste til post 4. og jeg må virkelig si jeg er VELDIG imponert. Så utrolig bra du jobber !!!!! Skjønner du har kjent på innmari mye angst, og masse tankekaos. Men det kommer til å komme mye godt ut av det. :) Heia heia. Du er tøff karianne. :)

  8. 8 monika 14. February 2013 at 00:59

    Æg E stolt av dæg:) å du skal smile bredt i kveld/natt når du lægg dæg fordi du HAR vært KJÆMPE flink:)) stoor klæm fra mokka mæg

  9. 9 Anne Marte 14. February 2013 at 02:12

    Proud and very happy for you <3

  10. 10 Elisabeth:) 14. February 2013 at 15:47

    Gratulerer med et enormt framskritt! :))
    Du har all grunn til å være stolt av deg selv, og ja, du gjorde alt riktig!:D

  11. 11 Ronny "Fisherman" 15. February 2013 at 01:30

    Heisann :)
    Bare stå på Karianne :) Veldig stolt av deg :)

  12. 12 Linn L. 15. February 2013 at 12:56

    Dette er så bra! Du har ALL rett til å være stolt av deg selv!!

  13. 13 Nora 15. February 2013 at 14:37

    Du var utrolig flink som klarte å gå helt til legekontoret og tilbake, helt alene! Jeg vet litt om hvordan angst er og hvor hemmende det er. Stå på videre og lykke til :)

  14. 14 Siri 16. February 2013 at 13:23

    Dette er steinbra! Jeg kjenner jeg er veldig stolt av deg! Det burde absolutt du også være.
    Forrige uke gjorde jeg noe som jeg synes var vanskelig selv. Jeg har ikke agorafobi, men jeg kjenner av og til noen tendenser som stopper meg i hverdagen. Jeg skulle møte noen venner på et utested, og det er det jeg hater. Kantiner, private hjem, utesteder, kinoer osv; alt som innebærer at jeg alene må gå inn og ikke vite hva jeg møter, hvem jeg møter og må møte det alene. Jeg stod utenfor utestedet et øyeblikk, og jeg gikk inn! Et lite skritt i den store sammenhengen (og fysisk få skritt) men et godt skritt videre for meg.

  15. 16 Camilla 17. February 2013 at 12:45

    Jeg er stolt av deg!! Du gjør det umulige mulig <3

  16. 18 Ida Gundersen 18. February 2013 at 14:25

    Du er knalltøff! Jeg er kjempestolt av måten du taklet situasjonen på :) Stå på videre, jeg heier på deg!

  17. 19 Maria 18. February 2013 at 21:59

    Så utrolig bra at du klarte det. :)

  18. 20 Therese 19. February 2013 at 07:46

    Utrolig bra gjort og ikke minst gjennomført :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: