Tredje og siste dag i Trondheim.

Den tredje og siste dagen i Trondheim ble mer hektisk enn jeg har ord for, det skjedde så mye på en gang at om jeg skulle renskrevet alle detaljene, følelsene, minnene, forklart hver minste detalj – dette innlegget hadde blitt langt og enda lengre enn langt. Faktisk så langt at jeg har gruet meg til å skrive nettopp dette innlegget fordi jeg rett og slett ikke klarte å se for meg at det skulle ende.

Det var på fredag jeg kom hjem og når jeg låste meg inn hjemme til tross for at ingen hunder ventet på meg, til tross for at jeg var helt alene – jeg følte at jeg enda ikke hadde landet. Som om jeg fortsatt hang igjen oppe i lufta ett eller annet sted, fylt til randen av vantro. For hvordan har det seg sånn at det er mulig å gjøre så vanvittig mye på en og samme dag?

Det fikk meg til å innse at om jeg overlever en sånn dag – da kan jeg faen meg klare alt jeg vil her i verden. Om jeg kommer meg gjennom det ene panikkanfallet etter det andre, om jeg klarer det jeg klarte den fredagen, da finnes det ikke hindringer her i verden som kan holde meg tilbake fra å nå drømmene mine om et annet liv, et bedre liv. Livskvalitet, frihet.

Det var liksom ikke måte på hvor mange utfordringer jeg kom meg gjennom på en og samme dag. La meg oppsummere det hele sånn passelig kort og effektivt.

Jeg hadde ingen samtaler på fredag, snakket bare så vidt med noen av menneskene på posten. Therese ville nemlig til sentrum og for å være helt ærlig – det ville jeg og, jeg visste bare ikke om jeg turte, likevel bestemte jeg meg for å prøve – etter lunsj. Vi spiste lunsj i spisesalen sammen med de andre, til tross for at det var fredag og personalet også spiste i spisesalen, det var med andre ord fullt. Jeg kjente mye på ubehag og ekle følelser, men jeg holdt ut og jeg spiste.

Rett etter lunsj gikk jeg og Therese mot busstoppet – jeg som ikke har tatt buss på flere år. Jeg som ikke har tatt buss siden 2011, siden før jeg fikk agorafobi med panikkangst. Jeg sa ja og jeg satset. Vi tok buss til sentrum, panikken gikk i bølger. Er det det man kaller skrekkblandet fryd? Se på meg, se at jeg klarer, fy faen så redd jeg egentlig er?

Jeg holdt ut bussturen, vi gikk av i sentrum – uten så mye som en eneste fluktrute noen som helst sted. Det første vi gikk innom var en bokhandel og endelig, endelig fant jeg boken til Kristine Getz, «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» i hyllene (anbefales). Å kjøpe boken kostet meg det første skikkelige panikkanfallet hvor jeg halvveis trodde jeg skulle falle om, samtidig som jeg ikke kunne kommet meg ut av butikken fortere. På ett tidspunkt hadde jeg faktisk lagt fra meg boken, overbevist om at jeg ikke klarte. Therese minnet meg på at om jeg trakk meg nå ville jeg forsterke de feile signalene ovenfor kroppen, på sett og vis er det tap å gi opp når man er så godt i gang. Det endte med at jeg klarte å kjøpe boken, jeg fikk ikke noe epilepsianfall. Jeg stresset, kjente på panikken, overlevde og kom ut med en bok jeg har hatt skikkelig lyst til å lese lenge. Det føltes umiddelbart verdt det. (Hadde det ikke vært for at jeg har fulgt bloggen til [Kristine] og derfor hatt så veldig lyst til å lese boken, hadde jeg muligens gitt opp. Takk for dytten Kristine.)

Vi satte oss ned litt sånn at jeg rakk å komme meg litt, før vi fortsatte. Jeg vet ikke hvor mange butikker vi var innom, men vi snakker om butikker i flertall. Målet mitt med byturen var å komme tilbake med neglelakk, som et slags lite og symbolsk bevis på at jeg faktisk hadde klart å komme meg til byen og tilbake. Kø er slitsomt, men jeg klarte det, flere ganger, pluss at det føltes fint å kjøpe ting i virkeligheten, ikke bare over internett, enkle pakker jeg henter på posten.

I hele to timer surret vi i byen. Jeg måtte til og med være med på en butikk jeg ikke hadde interesse for, for Thereses skyld – og jeg holdt ut det også, selv om jeg personlig ikke hadde noe igjen for den butikkturen, så gjorde jeg hvertfall noe for andre enn meg selv.

Etter to timer tok vi buss tilbake. Ventet på et fullt busstopp, JEG kjøpte billetter, jeg gjemte meg ikke bak Therese. JEG gikk først gjennom bussen, jeg fant sete hvor vi satte oss ned. Mens jeg satt der kjente jeg at jeg ble rolig i hele kroppen mens jeg stirret ut vinduet, plutselig slo det meg; «jeg liker jo EGENTLIG å ta buss.» For flere år siden, når jeg bodde i Tromsø og hadde busskort, pleide jeg nemlig å sitte på bussen bare fordi jeg synes det var OK med en tur hit eller dit, uten hverken mål eller mening.

Tro det eller ei, det var så OK med buss at vi gikk av ett stopp for sent og måtte gå litt ekstra for å komme tilbake til Post 4.

SLITEN.

Sliten og gelé i kroppen rakk jeg akkurat å pakke ferdig tingene mine før det var middag, noe jeg også spiste i spisesalen, og selv om jeg ikke er så veldig interessert i fiskesuppe, så spiste jeg det etter at Therese hadde overbevist meg om at jeg hadde brukt opp all energien jeg hadde fått i meg tidligere på dagen. Jeg spiste fordi jeg visste jeg trengte mer energi for å overleve resten av utfordringene.

Ti minutter etter middag kom taxien og hentet oss, den som kjørte oss til Værnes flyplass. Når bilen parkerte utenfor flyplassen begynte jeg å le høyt ved synet av sikkerhetskontrollkøen som ingen ende tok. Jeg lo høyt og oppgitt når vi gikk inn, jeg klarte ikke å ta øynene av køen mens jeg forsøkte og anslå hvor mange mennesker som sto der. Hundre? Hundreogtjue? Mer? Mindre? Hvor mange skoleklasser så det ut som? To (60stk), tre (90stk), fire (120stk)?

Jeg fikk en del problemer og utsatte køen ved å låse meg inne på toalettet, bare for å puste eller «mote meg opp» som jeg så fint kalte det. Når vi gikk opp igjen var køen heldigvis blitt litt mindre – og jeg sto der. Forrige gang jeg fløy, altså på Gardermoen i 2011, fant jeg personale og sa at jeg ikke klarte kø, de hjalp meg dermed med å skulke hele køen til min store lettelse. På fredag derimot, sto jeg i ordentlig kø. Jeg var sint og rastløs, samt irritert på alle som klistret seg oppi ryggen min, er det ingen som vet hva Personal Space er for noe? Tror folk virkelig at det går fortere om de bare presser seg tretti centimeter lenger fram? Er de virkelig så dumme? Tror de det hjelper å skyve meg oppi ryggen til mennesket foran meg?

Irritasjonen bobler. I tillegg ble jeg sur på de to som snek seg foran meg i køen, da hadde jeg mest lyst til å eksplodere, vet ikke voksne mennesker hva kø er? I barnehagen lærer man hva kø er! Kø tar tid, kø er kjedelig men også nødvendig, now deal with it, voksne menneske.
I tillegg ble jeg irritert på mannen i sikkerhetskontrollen som mente det skulle stå en lapp på hver næringsdrikk om at det var en næringsdrikk, som om han trengte en dobbel bekreftelse på at hver eneste en (av hele mitt lager på hele to stykker!) var til meg – selv om jeg viftet en resept under nesa hans. Til slutt ga han seg, jeg pep ikke i kontrollen, røsket med meg tingene mine og druknet i folkehavet på andre siden,

På dette tidspunktet var jeg utslitt og kunne ikke brydd meg mindre om folk eller annet, i en slags transe surret jeg hit og dit, taxfree (eller handsfree som jeg først sa med et lite uhell, «skal vi på handsfree? Eh, taxfree?»), en ny bokhandel – you name it. Til slutt satte vi oss ned og Therese ville vaske hendene, ergo forlot hun meg ved et bord midt i en fullstappet flyplass og jeg kjente angstinfernoet flammet opp inni meg mens jeg desperat ringte en venn. (Mr. Behandler hadde tidligere spurt meg om jeg av og til brukte «50/50» eller «spør publikum» i tillegg til «ring en venn», altså favoritten som avledning. Ehehe, festlig?) Heldigvis kom Therese tilbake fort, heldigvis satt vi fremst i dette flyet også, sete 1E og 1F hvor vindusplassen var min.

Hele veien fra Trondheim til Bodø leste jeg boken til Kristine Getz, helt oppslukt. På flyplassen i Bodø fant jeg en hel hylle med dyr neglelakk til taxfree pris og innen jeg kom meg ut derfra gikk det opp for meg at jeg iløpet av dagen hadde kjøpt hele ti ulike neglelakker.

DET FORTJENER JEG FOR FAEN, sa jeg til meg selv før vi ventet på det siste flyet.

Piece of fucking cake, flyturen gikk fint, det gikk fint å hente bagasjen, denne gang sto det en taxisjåfør klar og ventet på oss, bilturen hjem gikk fint – og det var vel gjerne her det begynte å gå opp for meg hvor mye jeg hadde gjort på en eneste dag.

Innen jeg lukket døren bak meg og låste, visste jeg med sikkerhet at jeg kom tilbake som et litt annerledes menneske enn jeg var når jeg dro. Jeg som gikk til sykehuset med tårer i øynene over tohundre meter alene kun få dager tidligere, kom hjem med en følelse av å ha levd flere liv sammenlignet med tempoet jeg er vant til i min vanlige hverdag – soon to be; min gamle hverdag.

«Dette blir bra, sjø», sa jeg til en venninne som umiddelbart lo seg i hjel over hvor fort jeg adopterer språk og dialekter.

Men det blir bra, til slutt. Jeg er overbevist om at dette er begynnelsen på noe bedre, utvilsomt.

Advertisements

21 Responses to “Tredje og siste dag i Trondheim.”


  1. 1 idamichelle 12. February 2013 at 16:58

    Jeg finner virikelig ikke ord som kan beskrive hvor stolt jeg er over hva du gikk ut for å fullføre, og faktisk fullførte, mestret og mestret med g-l-a-n-s! Du nevner flere ting som føltes svært utfordrende å fullføre, men du fullførte og dét er beundringsverdig, det er fremskritt og det er muligens et stort skritt mot veien til å finne ut at “livet ER noe mer”?
    Stå på, kjemp videre. Jeg følger deg på bloggen, jeg heier på deg og sender varme klemmer. Jeg har tro på deg, og ønsker deg bare alt det beste fremover.
    Klem<3

  2. 3 hmnaastad 12. February 2013 at 18:19

    Jeg er imponert å rett å slett stolt over hvor langt du har komt å alt du nå får til! Har fulgt deg på bloggen i noen år nå, kommentert litt nå å da å ser så godt de positive forandrigene å fremskritta! 

    Fortsett slik :) :) 

    Klem

  3. 4 Linn 12. February 2013 at 18:24

    Jeg sitter IGJEN med tårer i øynene etter å ha lest dette. Det skjer som oftest på positive innlegg – som dette. Jeg kjenner deg ikke, Karianne, selv om jeg på ett vis gjør det – på ett plan, men: jeg er stolt. Så stolt som jeg blir over en nær venninne som har klart noe hun har satt seg som mål. Du er pur inspirasjon!
    Jeg har fulgt deg og bloggen din lenge nå, type to år, tror jeg. Bare på den tiden, har du vist en tydelig utvikling – du jobber med andre ord dritbra!
    Jeg måtte le da du skrev om bussen, for jeg kjenner meg så utrolig bra igjen. Jeg liker virkelig å ta buss, men angsten stoppet meg helt uten forvarsel i fjor vinter. Jeg har klart å jobbe meg gjennom det, og kjenner det som en liten triumf hver gang jeg tar buss nå. Det er bare herlig.
    Du er så utrolig flink, var det jeg egentlig bare ville si. Jeg er stolt, kry og så utrolig glad på dine vegne. Det å føle og tenke at “dette blir bra” og glede seg til at det faktisk begynner å ordne seg – det er den beste følelsen i hele verden. Hvert fall den beste jeg har følt på i mitt 20årige liv.
    Linn

  4. 6 Anne-Helene 12. February 2013 at 18:36

    åååååå jeg blir så glad inni meg av å lese dette!

  5. 7 Hanne 12. February 2013 at 18:44

    Jeg er så stolt og glad på dine vegne!

  6. 8 Linn I. 12. February 2013 at 18:51

    Jeg er sikker på at du greier dette! du er en utrolig inspirasjon for meg!
    Så du sto på bussholdeplassen og skulle til å gå på bussen til byen,da jeg kjørte hjem på fredagen:) jeg kjenner deg ikke, kun den du er gjennom bloggen din, men jeg ble utrolig stolt over deg da jeg så du gikk på bussen :)
    lykke til videre!

  7. 9 Andrea 12. February 2013 at 18:55

    Jeg satt virkelig og smilte godt når jeg leste dette! Selv om jeg ikke på noen måte kan si at jeg forstår hvor jævlig angsten må være for seg, så forstår jeg en brøkdel av hvor mye dette må bety for deg. Selv om mine problemer ikke kan sammenliknes, så gir dette meg håp, en kan faktisk klare mye mer enn en tror.
    Jeg heier på deg alt jeg kan, og jeg jeg unner deg å vinne over dette monsteret, og det har jeg faktisk også tro på at du kan klare. Det kommer ikke til å være lett, men det er ikke umulig <3

  8. 10 Snø 12. February 2013 at 20:13

    Du er så tøff og flink! Jeg har troa på deg, dette blir du å klare. Klem til deg

  9. 11 laipai 12. February 2013 at 20:49

    HAH! Jeg VISSTE at du ville overleve disse dagene. Nå har du utfordret deg MASSE allerede, på kun få dager, nå blir jo resten nesten bare piece of fruitcake. Uansett, for hver gang du oppdaterer, skal jeg klappe deg (virtually) på skuldra, og komme med mine, HAH! I KNEW IT! Bare sånn at du er forberedt på det, høhø. I sånne tilfeller liker jeg å ha rett. Og så er jeg jo her for deg vettu, da stiller jeg jo opp på det jeg kan (igjen, i nettverdenen i det minste). Love ya LT <3
    1000 klapp på skuldra, et stort hurra, og masse klemmer og kjærlighet <3

  10. 15 aboxof-chocolate 13. February 2013 at 15:03

    Jeg er så glad for at du er overbevist, og at du bruker ordet utvilsomt. Jeg kjenner igjen angsteksponering.. Skalaen og det. Og når du beskriver hvordan angsten kommer sterkere når et menneske kommer imot deg. Kjenner det så igjen. Tragisk at jeg bor mitt i storbyen hvor trikk, biler og en haug av mennesker er umulig å komme fra som det første man møter på. Blir mye innesitting av den grunn. Stolt av deg, og veldig glad for at du gjennomførte <3

  11. 17 destgirl 14. February 2013 at 13:08

    Imponerende, inspirerende og sterkt <3 <3 Stolt av deg :) <3

  12. 18 E 19. February 2013 at 23:22

    Du får meg til å gråte lykketårer for deg!!! <3

  13. 19 Line 21. February 2013 at 01:30

    Vet ikke hva annet jeg skal si, enn at jeg er stolt av deg! Du har virkelig stått i det!
    <3

  14. 20 Kristine 27. February 2013 at 10:19

    Dette var utrolig rørende, Karianne <3 <3 <3 Jeg har lest med tårer i øynene – du er imponerende sterk!!!

    Stor klem fra meg

  15. 21 :-) 20. May 2013 at 20:00

    åå, jeg er så glad for at jeg leste om deg på nrk og fant bloggen. FOR en enorm inspirasjon du er. Du er så tøff og sterk. Står på, gir deg ikke.. Skal virkelig gjøre mitt for å følge ditt eksempel :) :) Jeg har selv agorafobi med panikkangst. Har og en del andre fobier og det ødelegger så uendelig mye. Jeg har latt det ødelegge siden jeg var 10-11 år, og er idag 22. NÅ er det stopp.. Jeg vil jammen tilbake til livet mitt jeg også :) Ser forresten at dette er et eldre innlegg.. måtte bare gå litt tilbake for å lese meg opp :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: