Den aller første utfordringen.

Den første testen, oppgaven, utfordringen.

Jeg skjønte jo allerede før vi gikk ut at de ville teste og observere hvordan jeg reagerer under press, når jeg blir satt i en situasjon jeg selv opplever som ukomfortabel, meningsløs og angstframkallende. Selv om jeg til en viss grad skjønte at noe skulle skje hadde jeg ikke klart å forestille meg hvordan det skulle gå.

Jeg regner nesten med at det er noen av dere som leser dette som også reagerer?

Saken var den at vi skulle gå en liten tur, noe som ikke er så forferdelig, det ligger omtrent nederst i eksponeringshierarkiet mitt mens lengre tur ligger noen hakk lenger opp. Det var jeg, Mr.Behandler og kontakten min på det skiftet som skulle ut. Therese var ikke med siden jeg er vant til turer med henne, poenget fra Østmarkas side var å se hvor mye angst de kunne få meg til og føle.

De spurte meg «på en skala fra null til hundre, hvor ligger du nå?» og jeg svarte at jeg lå rundt førti når vi gikk ut døra. Mr.Behandler sa at vi da skulle få opp angstnivået. Siden jeg ikke er kjent der nede valgte de hvor vi skulle gå, noe som var greit for meg. Vi svingte inn på en liten sti og jeg forsto fort at stien var populær både for gåturer og treningsturer. Hjertet mitt galopperte i brystet mens jeg merket hvordan angsten steg når jeg gikk forbi noen og sank når jeg følte at de ble borte igjen, at jeg var forbi dem.

De spør meg igjen hvor jeg ligger fra null til hundre, jeg sier jeg ligger rundt seksti. De sier at vi må opp på åtti og over, Mr. Behandler spør «hva kan vi gjøre for at du skal føle MER angst», jeg rekker ikke å svare før han forteller meg at jeg skal gå et stykke alene. Framover. På en ukjent sti, ned en bakke, rundt en sving, et sted jeg aldri har vært før.

Jeg drar kanten på jakken opp over haka med fingrene siden det er iskaldt ute. Været er nydelig, solen skinner mellom trærne og der nede ligger havet. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er der for å protestere, Mr.Behandler sier at jeg skal stoppe når jeg ikke kan se dem når jeg snur meg og deretter stå der «noen minutter å kjenne på angsten», så skulle de komme.

Jeg gjør som jeg får beskjed om, på skjelvende ben går jeg alene i ukjent terreng, ukjente omgivelser – og kjenner på glørne inni kroppen. Når jeg ikke lenger kan se dem når jeg snur meg, stopper jeg. Jeg står der, midt i en bakke da det ikke kunne falle meg inn å gå ned til dit det flatet ut. Plutselig kommer det en yngre mann gående mot meg, jeg vender blikket rett i bakken og banner inni kragen på min egen jakke samtidig som jeg presser neglene inn i håndflatene, for å «fokusere på smerten» istedenfor angsten som gjør en spike på skalaen.

Etter litt kommer Mr. Behandler og sykepleieren, de spør hvordan det var. Jeg snakker vanvittig fort for å ikke høre mine egne tanker, når det faller ut av meg at jeg snakker mye når jeg blir stresset får jeg beskjed om å være stille. Se rundt meg, ta inn omgivelsene. Joda, kjemepeflott, naturskjønt, bra utsikt, nydelig vakkert, herlig, ellers bare allers, ferdig snart eller?!

På skalaen ligger jeg på åtti sier jeg, siden jeg synes det er meningsløst å skulle klare å stå i ro midt på en sti? Hallo, det er ikke logisk? Det kunne ikke falle meg inn å gå en tur alene for deretter og stoppe midt på en sti – alene – og bare STÅ der. Fortell meg hva poenget er?

Det var visst det som var hele poenget. At man skulle være i stand til å gjøre sånne ting, selv om det ikke hadde noen hensikt tatt ut av sammenheng.

Deretter snudde vi og gikk tilbake.

Innen vi hadde kommet nesten tilbake til avdelingen får jeg på nytt spørsmål om skalaen og hvordan jeg følte dette hadde gått. Jeg sier at det jevnt over lå rundt sekstifem til sytti med spikes rundt åtti i enkelte situasjoner (stå stille alene, passere mennesker). Mr. Behandler sier at det hadde vært fint om jeg kjente på enda mer angst.

«Angst er bra»

«Hva tenker du om å gå tilbake alene, stå der å vente på oss, så kommer vi?» Jeg husker ikke hva jeg svarte ordrett, bortsett fra at jeg lurte på om han mente HELT tilbake, han sa at det ikke var nødvendig, men han ville gjerne at jeg prøvde. Jeg minner meg selv på at jeg har sagt at jeg er villig til å gjøre hva som helst for og kjempe denne kampen. Jeg forteller meg selv at om jeg nå skulle falle om i grøfta, så burde hvertfall noen bli fornøyde med innsatsen.

Så jeg gikk. Alene, i samme retning som vi nettopp hadde kommet fra. Hjertet banket ekstra hardt, håpet jeg ikke ville treffe flere mennesker, håpet også at jeg ikke måtte stå alene så veldig lenge. At det ville gå fort siden jeg på daværende tidspunkt hadde gått et stykke alene. Når jeg selv synes det var nok, stoppet jeg. Der ble jeg stående, midt på stien, mellom trærne, sola, blå himmel, blått hav og bitende kulde.

Jeg prøvde å ikke fikle med telefonen og så av den grunn ikke på klokka. Jeg vet at tiden gikk, jeg så seks mennesker som kom og forsvant.

Tvilen slår til. Jeg begynner å lure. Tuller de med meg? Er dette en spøk? En test? Skal de se hvordan jeg reagerer nå? Skal de se om jeg kommer løpende tilbake? Står de og ser på klokka for å se hvor lenge jeg holder ut? Jeg begynner å se for meg at behandlerne mine har veddet på hvor lenge jeg holder ut i mitt personlige angsthelvete før jeg kommer løpende tilbake.

Samtidig kjenner jeg at sinnet vokser i magen. Jeg begynner å lure på om jeg må stå der et visst antall minutter for og bevise at jeg er motivert, dødsmotivert?

Jeg står der litt til, og enda litt til. Til slutt er jeg så sint at jeg ikke orker å stå der lenger – de SA de skulle komme. Jeg går tilbake, passerer første sving, fortsetter bortover veien og når jeg kommer til dit jeg forlot dem en liten stund tidligere – så er det ingen der. Jeg blir enda noen hakk sintere når jeg virkelig innser at de med viten og vilje har latt meg stå der. Uforberedt. Alene. Attpåtil er de ikke der jeg forlot dem en gang?

Alene trasker jeg bort til Post 4 og når jeg drar opp døra sitter Mr.Behandler på benken og kikker på telefonen sin. Han sier han måtte gå inn for å spille spill, «det ble så kaldt på fingrene å stå ute» sa han. «Tuller du med meg?» sier jeg irritert, «dette her er oppskriften på hvordan man får meg skikkelig sint», han sier at han ikke tuller og at det er bra jeg er sint. Og han sa noe om at «sånn er livet, uforutsigbart.»

Han high five’t meg riktignok to ganger og sa jeg var flink.

Etter at jeg kom inn følte jeg meg dum. Liten, ydmyket, latterlig, patetisk. Dum som trodde behandlerne mine som sa de skulle komme, følte jeg ikke kunne stole på dem. Likevel følte jeg også en gryende stahet – og jeg kan tenke meg at det var hensikten deres. At jeg skulle føle en viss “lar meg ikke knekke så lett, kommer ikke til å gi opp av dette”. Og ja, kanskje det var en test. Jeg kunne jo velge å takke nei til tilbudet deres etter og ha fått oppleve hvordan de jobber.

Om ikke annet vet jeg hvertfall hva slags jævelskap jeg har i vente. Helvete. Om jeg gleder meg? Nei. Om jeg har tenkt til å gjøre det? JA. Av den simple grunn at jeg ikke føler jeg har noe annet valg, selv om noe inni meg hyler at det er galskap å velvillig la meg selv utsettes for denne typen «tortur» – uansett hvordan man vrir eller vender på det har jeg to onder. Jeg kjenner det ene ondet, jeg hater det og det har aldri kommet noe ut av det. Jeg har så vidt kjent på det andre ondet og vet det kommer til å gjøre vondt – men noen har lovet meg at det kommer til å komme noe godt ut av dette ondet om jeg gjør som jeg skal og holder ut.

Men jeg takket ikke nei, jeg takket ja. Jeg er klar.

«If you’re going through hell – keep going.» ~  Winston Churchill.

Advertisements

18 Responses to “Den aller første utfordringen.”


  1. 1 Tine 11. February 2013 at 22:20

    Jeg har trua på deg :)

  2. 2 Linn 11. February 2013 at 22:58

    Dette klarer du! <3

  3. 3 Tonje 11. February 2013 at 23:12

    Jeg fikk skikkelig angst bare av å lese dette og forestille meg det, og må innrømme at jeg er smånervøs for å begynne på dps der nå;)
    Men gud så flink du var som kom deg gjennom det, og som har planlagt å stå i det videre! Unner deg virkelig å kunne kicke angst-ass!

  4. 7 laipai 11. February 2013 at 23:13

    Akkurat sånn det faktisk MÅ gjøres…utfordre, utfordre…skummelt? Jepp. Må det til? Jepp. Jeg VET at du klarer dette.

    <3

  5. 10 Line 12. February 2013 at 05:13

    Kjempe bra jobbet Karianne! Å jeg VET det er en mening med alt de gjør på OCD-teamet. Måtte le litt iforhold til at han satt å ventet på deg å spilte spill på telefonen. Det er bare såååå typisk han! :P Men det værste av alt, er at metoden hans funker. Jeg har selv vært med på noen runder med den samme behandleren, iforhold til andre ting. Å han gjør så mye rart :P Men han er skikkelig god i det han driver med! Jeg har troen på deg Karianne, du beviste ovenfor dem og ikke minst deg selv, at dette har du tenkt å gjennomføre. Stor klem <3

    • 11 Karianne 12. February 2013 at 14:00

      Jeg har bestemt meg for å høre på han, selv om han kan gjøre meg skikkelig sinna! Haha. Godt å høre at andre har hatt god effekt av samme opplegg! Det gjør med enda litt mer motivert :) Klem til deg <3

    • 12 Karianne 12. February 2013 at 14:00

      Jeg har bestemt meg for å høre på han, selv om han kan gjøre meg skikkelig sinna! Haha. Godt å høre at andre har hatt god effekt av samme opplegg! Det gjør med enda litt mer motivert :) Klem til deg <3

  6. 13 Maren 12. February 2013 at 07:38

    Woooow! Imponerende av deg, men dødsskummelt å lese om !

  7. 14 bettysnuppa 12. February 2013 at 11:59

    Eksponering på høyt plan men en seier til deg da:) stå på:)

  8. 15 destgirl 12. February 2013 at 14:37

    Kjenner jeg holdt pusten mens jeg las, men wow du er tøff!! Heier på deg, You can do it <3 <3 <3

  9. 16 Linn L. 12. February 2013 at 15:02

    Vet du, jeg syns det høres positivt ut at de “provoserer” deg litt jeg?! Kan godt tenke meg at det føles helt j*vlig når det skjer, men som du skriver framprovoserer det jo staheten i deg…og stahet skal man virkelig ikke kimse av!

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: