«Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg»

Klokka er ti på fire når noen banker forsiktig på døra mi og spør meg når jeg har tenkt til å stå opp. Svaret mitt er om en time mens jeg myser bort på klokka på veggen i håp om å forstå hvorfor jeg vekkes midt på natta for og besvare spørsmålet. Til slutt slår det meg at jeg har feilkalkulert kabalen min med en hel time og er nødt til å stå opp, ti på fire en onsdags morgen for å komme i mål med alt jeg skal før jeg skal tørre å gå ut døra.

Jeg dusjer, pakker, takker for meg, forlater psykiatrisk avdeling og setter meg i taxien sammen med Therese som kom inn for å hente meg. Jeg vet jeg har en lang, lang dag i vente og jeg nekter å tro at ting kommer til og løse seg før jeg ser det mine egne øyne. «En pessimist er en optimist som har tenkt seg om» leste jeg på twitter og lo høyt for meg selv.

Jeg hører på musikk hele veien til Evenes lufthavn og priser meg lykkelig når det kun sitter to mennesker på en benk, to mennesker så langt øyet kan se. Vi sjekker inn på maskinene og stiller oss i den tomme sikkerhetskontrollkøen så fort noen orker å bemanne apparatene. Det var da ikke så ille, var det vel?

Etter hvert som vi drikker kaffe og spiser noe dukker det opp flere og flere mennesker, inklusiv kjente fjes. Bare mennesker jeg vet hvem er, de faller ikke inn under den kategorien mennesker jeg hilser på.

Jeg konstaterer det åpenbare, jeg er fortsatt i levende live, har ikke falt ned i grava allerede selv om det føles som om jeg balanserer med en fot i grava. Når klokka snegler seg mot 06:35 snegler vi oss mot det lille Widerøe flyet som skal frakte oss litt under halvveis før vi må bytte til Scandinavian Airlines for å ende opp ved siste stoppested.

Jeg kjenner hjertet hamre i brystet mens jeg står fastklemt i kø opp trappa til det lille flyet, jeg prøver å tøyle lysten til og sparke mennesket bak meg ned trappa som en konsekvens av at denne idioten invaderer det som så fint heter «personal space», men jeg holder meg i skinnet. Det hadde ikke sett så bra ut for mitt vedkommende.  Når vi endelig har sneglet oss opp trappa og inn i flyet ramler jeg ned i sete 1A, orker ikke gå lenger. Orker ikke knuffe, skyve, dytte meg lenger inn. Det finnes ikke noe mindre hensiktsmessig jeg kan se for meg, jeg fatter ikke at folk orker å krangle om sitteplasser for hele førti minutter klokka halv sju en onsdags morgen?

Innen vi har landet og jeg går opp trappa til flyplassen i Bodø kjenner jeg hjertet hamre hardere igjen. Når vi går inn dørene kjenner jeg haka falle ufrivillig ned mot brystet mens jeg hvisker banneord for meg selv mens øynene mine flakker over det jeg ser som; folkehavet. Folkemengden. Jeg ler. Ha-ha-ha, veldig festlig. Flott flott. Mens vi venter på neste fly går jeg rastløst fram og tilbake mens jeg venter på at vi skal skvise oss inn på neste fly.

Nok en trang kø, nok en idiot som står altfor tett. Attpåtil gir mannen som sjekker boardingkortet mitt meg en seteplass rett vedsiden av midtgangen. Jeg protesterer, er han riv ruskende gal?! Han ordner det heldigvis før vi presses inn i en lengre kø for å komme inn i selve flyet. Jeg stirrer i taket, i gulvet, fikler med telefonen, tralalala, la det være over. Det var ikke før jeg kom inn i SAS flyet at det gikk opp for meg hvor langt bak rad nummer fjorten var. Jeg gremmes mens jeg holder Therese i hånda, veska eller jakken mens hjertet banker fortere og fortere jo lenger bak i flyet vi kommer.

Jeg får en ørliten angstbedring før vi skal av flyet igjen, da blusser selvsagt alt opp igjen når alle skal av flyet på en gang. Jeg forstår enda ikke logikken med alt stresset på flyplasser.

Etter å ha hentet bagasjen vår ender vi opp i taxi-kø til tross for at vi har bestilt taxi for flere dager siden. Køen blir lengre og lengre i takt mens håpet om å falle død om i snøen øker. La det bare være over, la meg slippe, hvorfor orke? Når det omsider kommer en taxi til oss, lukker jeg øynene i bilen mens jeg hører på musikk inntil vi svinger inn på Østmarka.

En eviglang pine virker om mulig enda lenger, om du tror jeg er I MÅL etter å ha overlevd dette tar du mer enn skammelig feil. Dette er bare begynnelsen på en dag som er i ferd med å vokse seg større og vanskeligere i rasende tempo.

Vi går inn på Post 4, en dame låser opp et rom til meg – jeg fikk ikke med meg hva hun het. Rommet er fint og vinduene er enorme. Jeg sitter på sengekanten i noe som føles som en liten evighet samtidig som det føles som om jeg så vidt har satt meg før det kommer noen som sier at jeg skal snakke med en behandler om fem minutter. Heretter kommer jeg til å referere til han som Mr. Behandler.

Jeg – som ut av det blå kan sprette opp av stolen hos frk.psykolog fordi jeg plutselig får voldsomt angst, befinner meg nå på et kontor med Therese og to fremmede mennesker. De spør spørsmål og tar notater, jeg for min del vil aller helst sove fordi rommet og alt annet her i verden svømmer foran øynene mine. Tiden raser avgårde, en time senere avslutter vi, bare for å ta en liten pause for og kjøre på med enda en time med spørsmål.

Helt på slutten av den andre timen med samtaler sier Mr.Behandler «Du har definitivt panikkangst med agorafobi», eller om han sa «agorafobi med panikkangst», ikke at det har noe å si for hverken utfall eller behandling. «Tror du dere kan hjelpe meg? Kan jeg hjelpes?» spør jeg håpefullt. «Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg» sier han, mens hjertet synker i brystet mitt før han fortsetter; «jeg VET vi kan hjelpe deg.»

Han gir meg hjemmelekser og sier at vi i morgen skal «gjøre noe.» Det han ønsker fra meg er at jeg skal fylle ut et «eksponeringshierarki» i løpet av dagen. Therese forlater, det kommer en ny sykepleier på jobb og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker henne basert på en setning om at hvis jeg spiste opp maten min så ville det bevise hvor motivert jeg var. Hæ? Hva jeg spiser har virkelig ingenting å gjøre med hvor motivert jeg er for å destruere agorafobien. Jeg har fortalt Mr.Behandler at jeg skal få i meg noe til alle måltidene, jeg sier at jeg skjønner at jeg ikke kan spise på rommet, jeg sier også at de må skjønne at jeg har vært gjennom veldig mye på en dag. Jeg vet ikke om de skjønner det.

Jeg spiser fiskekaker med fingrene til middag selv om jeg ikke spiser hverken kjøtt, fisk eller andre produkter som inneholder melk eller animalske tilsetninger når jeg er hjemme. Jeg orker ikke å argumentere, orker ikke å diskutere, orker ikke å gjøre en dritt annet enn det som må til for og få være i fred. Fiskekakene minner meg i all hovedsak bare på hvorfor jeg ikke spiser fiskekaker sånn ellers.

Innen nå har jeg rukket å få en klem hos [Line] som jeg har kjent over internett i minst fire år, samt en annen jente jeg har kjent enda lenger. Det er fint, men skummelt fordi jeg sikkert kunne snakket med dem om en million ting, men angsten forhindrer meg fra å gjøre stort annet enn og hilse på. Smile.

Jeg blir sittende på rommet å stirre på tallerkenen som enda er full av mat det ikke frister å spise helt til kontaktpersonen jeg enda ikke vet om jeg liker kommer tilbake. Hun minner meg på eksponeringshierarkiet som jeg begynner å fylle ut. Poenget er at jeg skal rangere situasjoner som utløser angst fra mildest til mest intenst, på baksiden skal jeg skrive ned alle tvangstankene og tvangshandlingene jeg gjør for å unngå angsten, eller det jeg gjør fordi jeg tror det gjør angsten mildere og enklere å håndtere. Etter en stund må jeg be om å få ett til ark siden jeg ikke fikk plass til alle «forhåndsreglene» jeg tar før jeg eksponerer meg selv for noe som helst på det første.

Kontakten min kommer tilbake etter en stund, når hun sier «omvisning» går jeg med på det siden jeg på daværende tidspunkt ikke visste mer enn hvor mitt eget rom var, Mr.Behandlers kontor og badet samt matsalen.

Vi gikk en runde gjennom de ulike rommene og til slutt endte vi opp i gangen utenfor stua i andre etasje. Kontakten min foreslår at vi skal sette oss ned, selv om jeg helst vil at dagen skal være over for lenge, lenge siden. Likevel trasker jeg etter henne med en nyoppdaget kaffekopp i hånda. Kontakten min spør meg om jeg liker kinasjakk, jeg forteller at jeg ikke har spilt det siden jeg var barn samtidig som hun allerede har begynt å legge kulene på brettet. Angsten hamrer i brystet mens jeg kikker bort på de andre menneskene som også sitter i stua. Skremmende, skremmende, skremmende.

Line forteller meg at kontakten min er veldig god i kinasjakk mens kontakten min sier det samme om Line. Jeg for min del prøver å grave fram mine gamle taktikker og strategier som mildt sagt ligger begravet dypt bak i ett eller annet arkiv jeg har glemt, «brettspill». Kulene på brettet ruller rundt foran øynene mine mens jeg forsøker å visualisere mine kommende trekk. Jeg må lukke øynene for å holde tritt med tankene mine – til slutt vinner jeg, overraskende nok. Jeg får høre at jeg er flink, men feier det bort som «flaks.»

Deretter takker jeg for meg, forsvinner ned på rommet og ser på klokka som ikke har blitt mer en sju, halv åtte. Fatter ikke at det er mulig, øynene går i kryss, jeg er nummen og har nesten ikke mer angst igjen som det går an å kjenne på i det hele tatt. Jeg forsøker å holde meg våken før jeg spiser to knekkebrød med ost til kvelds, selv om jeg ikke spiser ost når jeg er hjemme.

Rundt klokken ni kommer det en ny dame inn på rommet mitt, hun presenterer seg som vakthavende lege og jeg tror jeg himlet med øynene bare ved tanken på at hun nå skulle spørre meg flere spørsmål. Sex, alkohol, avføringspiller, narkotika. Hasj? Jeg lurer på om jeg virker mindre troverdig mens jeg bruker lang tid på å tenke meg om siden jeg ikke husker noe som helst. Hun spør om jeg er der for spiseprogrammet og det faller ut av meg; «ser det sånn ut?!» (sammenlignet med de andre pasientene som faktisk er det), før jeg forklarer at jeg er der for OCD (OCD = Obsessive Compulsive Disorer) programmet. Deretter må jeg følge etter henne til et undersøkelsesrom hvor hun konstaterer at jeg har fint blodtrykk. Det forundrer meg siden det alltid pleier å være lavere.

Etter at jeg var ferdig med dette tok det meg ikke veldig lang tid – for å si det sånn, før jeg ba om pillene mine sånn at jeg kunne legge meg, det eneste jeg hadde tenkt på de siste timene, endelig.

Advertisements

11 Responses to “«Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg»”


  1. 1 Anne Marte 10. February 2013 at 16:13

    For en dag! Wow.. !!!

  2. 2 Nora 10. February 2013 at 16:41

    Du har allerede vært kjempesterk og flink som dro dit, og jeg håper virkelig at du får god behandling der du er nå. Lykke til videre. Jeg og mange andre heier på deg !

  3. 3 laipai 10. February 2013 at 17:15

    Er så glad for at de kan tilby deg hjelp, og jeg tror du nå er på en vei som virkelig får deg ut av dette her.

    <3

  4. 5 Trine Shi-Jie 10. February 2013 at 17:35

    <3 Du er så flink Kariane. Heier på deg!

  5. 6 Line 11. February 2013 at 01:06

    Tøffe, tøffe lille deg! <3 Vi får ta oss en liten gåtur å få pratet litt sammen senere, det er ikke noe stress kjære deg. Jeg skjønner! <3 Og når det kommer til kinasjakken.. Hvis du slo "A" så ER du god, bare så du vet det! ;)
    – Stor klem fra meg :)

  6. 8 Line 11. February 2013 at 20:30

    Kanskje vi kan prøve oss på en runde med kinasjakk også ;) – Du vet ikke helt datoen ennå eller?

  7. 10 Line 12. February 2013 at 05:15

    Hihi, det er bursdagen min :P


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: