Confusing what’s real.

Når vekkerklokken ringer klokken fem på åtte, torsdags morgen, kjennes det ut som om noen har tømt en pakke superlim i hvert øye, det virker umulig å skulle slå opp øynene i det hele tatt. Jeg minner meg selv på at jeg må gjøre alt jeg kan for å bevise hvor motivert jeg er, at jeg ikke er der for å ligge i senga, hvile, sove, furte eller protestere. Jeg tyner meg opp og hører mennesker som er på vei mot matsalen. Jeg for min del hverken tør eller kan spise da jeg har fått beskjed om at jeg må faste for blodprøvers skyld. Jeg hater fasting. Hater det. Hater det intenst. For noen år siden, i all hovedsak fra 2004-2007 var det «min greie». Å faste. Nekte meg selv mat. Kun drikke noen karbohydrater om dagen for å holde det gående. I flere dager holdt jeg på, jeg fastet flere uker i strekk før jeg sprakk og spiste, kun for å hate meg selv litt ekstra og begynne på nytt med nok en faste. Det var kun da jeg var flink, når jeg ikke spiste noe som helst.

Den dag i dag skjønner jeg ikke hvordan det var fysisk mulig for meg å tyne kroppen på den måten i flere år. Å da få beskjed om at jeg måtte faste trigget to tonn med angst siden lavt blodsukker, eller snarere; frykten for lavt blodsukker gir meg ekstra angst. Det skjer aldri at jeg går ut døra hjemme uten å ha inntatt en eneste kalori – på torsdag måtte jeg det.

Det gikk bedre å ta de prøvene enn jeg hadde sett for meg. Kontakten som hadde fulgt meg dit ville at jeg skulle spise når vi kom tilbake. Dette var da etter at de andre var ferdig med frokost for lengst, likevel fristet det absolutt ikke å skulle spise med et fremmed menneske. Jeg bor alene, jeg har to og en halv venn, det sier seg selv at jeg spiser nittiåtte prosent av alt jeg inntar alene. Å skulle slippe andre inn, la andre se meg spise blir en ny påkjenning i seg selv.
Heldigvis kom Therese akkurat da, hvilket førte til at jeg spiste sammen med henne, noe som ikke var like skummelt med tanke på at jeg har kjent Therese og hatt henne i teamet mitt i fire år.

I et ledig øyeblikk tok jeg mot til meg og forlot post 4 alene en liten tur for å treffe en gammel kjenning som jeg ikke har sett siden vi var pinner begge to – [Annika]. Det var et hyggelig gjensyn selv om jeg ikke hadde så mange minutter igjen før lunsj, men det gjorde veldig godt å se henne igjen.

I samtale tok jeg med meg eksponeringshierarkiet mitt til Mr.Behandler, som lo når han leste punktet «drikke meg full» som sto omtrent midt på arket. Å drikke litt er en ting, å slå seg løs er noe helt annet. Kontrolltapet truer, men det virker da fristende å kunne la seg selv om man da en dag skulle ønske det?

Videre ga han meg en slags tabell hvor jeg måtte notere hva jeg følte i situasjoner han forklarte, samt hva jeg gjør for å føle mindre angst og etter noen minutter lurte jeg på om han skulle fram til den onde sirkelen, nettopp det som var poenget hans.

Etter det fortalte han meg hva de hadde å tilby meg av behandling, én uke innlagt, fem uker hjemme, deretter en til uke innlagt. Opplegget deres består av eksponering tre ganger daglig (tre ganger fjorten blir førtito runder med eksponering), første gang sammen med personale, andre gang halvveis alene – tredje daglige eksponering skal foregå alene, uten assistanse. I tillegg skal man fylle ut skjemaer, registrere omtrent alt som registreres kan.

I tillegg fikk jeg en del undervisning om behandlingsfilosofien deres, jeg kan oppsummere det kort i tre ord; ANGST ER BRA. Jo mer angst man føler, jo «flinkere» er man, jo bedre blir det til slutt. De bruker en skala de kaller null til hundre som jeg garantert ofte kommer til å referere til heretter. Man får spørsmål om hvor angsten ligger før man går i gang noe, hvor mye angst man tror man kommer til å oppleve hvor hundre tilsvarer panikk og alt over åtti er «godt jobbet». Etterpå får man det samme spørsmålet for å se om antagelsene stemte.

Målet deres er å få opp angstnivået ditt så mye som mulig og «tvinge» deg til å forbli i situasjonen helt til man kjenner at angstnivået går ned. Det gjør nemlig det, i hvert fall i teorien. Det er fysisk umulig å ha en puls på tohundre i flere timer, har du noen gang tenkt på det? Kroppen vil bli sliten etter hvert, pulsen vil gå ned, alt vil bli roligere – om du fortsetter å stå i situasjonen som jeg personlig assosierer med å brenne i helvete.

Tenk så grusomt å stå stille og kjenne at du brenner? Også skal du bare stå der? Overbevise deg selv om at det er bra å brenne (angst er bra) fordi du skal bli nummen etter hvert. Denne metaforen er muligens satt på spissen fra ditt perspektiv, fra mitt perspektiv er det passende. Det jeg skal fram til er at det blir jævlig vanskelig. Å skulle stå stille i situasjonen som framkaller maks angst og attpåtil forsøke å holde deg unna «sutteklutene» dine, det vil da si de tingene du gjør fordi du innbiller deg at du føler mindre angst av det. Eksempelvis liker jeg å trykke på telefonen for og avlede meg selv – man skal lære at det ikke er nødvendig. Man ikke trykke på telefonen for å oppleve mindre angst.

Iløpet av den tiden jeg har hatt agorafobi har jeg lurt og lært kroppen min til å tro at kompenserende adferd hjelper. Om du føler du brenner hjelper det å ha kaldt vann på – logisk, ikke sant? Jeg har lært meg selv at jeg får mindre angst når jeg løper ut av butikken fordi jeg ikke orker mer, samtidig som jeg har hevet terskelen for at jeg ikke skal flykte på neste butikktur. Hvorfor skal jeg holde ut neste butikktur når jeg vet at det er enklere å la være, spare seg selv for følelseshelvetet? Logikken min forteller meg at det dummeste man kan gjøre er å tenne på seg selv, hvorfor brenne når man kan la være?

Jeg som alltid tror jeg er så jævlig logisk og rasjonell må innrømme at jeg er nødt til å lære meg og tenke annerledes, se lenger bak og lete etter logikken jeg ikke merket fordi jeg så den logikken som lå nærmest. Den jeg lettest fikk tak i.

Istedenfor skal man stå der. I angsten, tenke at angst er bra. Tenke at det går over. Tenke at alt bare befinner seg i sitt eget hode. Det er virkelig for meg, men til syvende og sist er det ikke realistisk. Dessuten virker det også logisk å tro at angsten ikke går over siden man ofte føler seg jævlig etter å ha overlevd en heftig dose panikk. Man føler seg ikke jævlig fordi man fortsatt har angst, man føler seg jævlig fordi kroppen er utslitt. Logisk om du revurderer det du i utgangspunktet tenkte.

Mr. Behandler lurer på om jeg får noe igjen for angsten. Svaret mitt er blankt nei, angsten har tatt og tatt og tatt uten å gi meg så mye som noe som helst tilbake. Angsten skal få brenne i sitt eget helvete, i tillegg fantaserer jeg om å brenne eksponeringshierarkiet i samme slengen – at eksponeringshierarkiet en dag skal være en oversikt over alle de latterlige situasjonene som pleide å trigge angsten min – men ikke lenger gjør det.

Angst er ikke farlig, det er bare jævlig, jævlig ubehagelig.

Advertisements

11 Responses to “Confusing what’s real.”


  1. 1 laipai 10. February 2013 at 17:32

    Det både høres logisk ut, og det er jo det. Vi har jo lært at det å unngå bare hjelper på kort sikt, og at det å eksponere seg er det som må til, hvor skummelt det enn virker. Og det blir jo mindre skummelt når erfaringen tilsier at det faktisk stemmer..

    <3

  2. 4 Trine Shi-Jie 10. February 2013 at 17:34

    Må være ærlig å si at det skjønte jeg veldig lite av :) Men håper det kommer til å hjelpe deg <3 Heier på deg!

  3. 5 Maren 10. February 2013 at 18:17

    Vet veldig godt hva du snakker om og merker at jeg nesten blir kvalm på dine vegne. Selv orker ikke jeg å gå igjennom det for å ta angsten, blir for mye… Så du er vanvittig sterk som i det hele tatt har tatt steget! All respekt til deg !

  4. 7 Tine 10. February 2013 at 21:15

    Dette greier du <3

  5. 9 Tina 10. February 2013 at 21:31

    Jeg hadde under en innleggelse mye pasientundervisning, og da sa en av de som hadde undervisningen at angst er litt som å løpe en hundremeter. Da bruker man jo 100% av maks i en gitt periode, og så trappes det ned. Samme sa han med angsten – om den er på full guff, så vil den ikke kunne holde så lenge. Som du sier, så flykter man jo for å unngå at det varer i all evighet, men sånn logisk sett så skal den jo dempe seg når man et sted innser at man ikke dør. Selvfølgelig vil den jo vare lenge innimellom – det veit jeg selv. Og jeg er også av den som bare flykter eller utligner på et vis.. Men jeg har lært at det tilpasser seg. De fleste av dagene/hendelsene blir etterhvert lettere ettersom man holder ut!
    Virker hvertfall som du har en god innstilling – til helvete med agorafobien! Blir spennende og følge deg – jeg heier på deg!!! =)

    • 10 Karianne 11. February 2013 at 11:17

      Ja, det jeg fikk høre var veldig likt dette. Og joda, det er logisk, bare en litt mer ubehagelig logisk enn den logikken jeg tidligere har valgt å klamre meg fast i :)

  6. 11 Line 11. February 2013 at 01:29

    Du har forstått poenget med denne type behandling Karianne, og det er jo kjempe bra for deg videre nå.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: