Ikke en del av min plan.

Jeg tror jeg må skrive innlegg oftere, kortere innlegg. Akkurat nå for tiden er det så mye som skjer på en gang og jeg hater å sette meg ned i etterkant for og skulle forklare hva som har skjedd og så videre, og så videre. Av og til liker jeg å skrive om ting i retrospekt, av og til vil jeg ha det i presens. Her og nå. Hva går jeg gjennom nå og hvordan reagerer jeg på utfordringene jeg møter? Hvordan takler jeg det, hva føler jeg? Hva gjør jeg?

Akkurat nå sitter jeg i senga på rom nummer seks. I stua er det morgenmøte, jeg tør ikke å delta fordi vi er elleve pasienter. Nei, jeg er ikke i Trondheim.

Jeg er faktisk overrasket over hvor mange som har spurt om jeg trekker meg fra Trondheim. Er du gal? Du aner ikke hvor mye jeg vil dit og hvor mye jeg håper håper håper de kan hjelpe meg. Så nei, jeg har ikke trekt meg og ja, jeg skal fortsatt dra. Jeg tror ikke at jeg klarer det før jeg ser det, men jeg vet at jeg ikke trekker meg.

Tanken på hvor jeg befinner meg om tjuefire timer gjør meg uvel.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg endte opp på psykiatrisk. Det kan være tårene jeg gråt i telefonen eller usikkerheten, eller ord som “alt er så jævlig, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg”.

Hver gang jeg får tilbud om innleggelse pleier jeg å si nei, jeg pleier å si at jeg har hunder og ansvar, jeg klarer meg.
Igår hentet mamma hundene mine siden jeg skal reise bort. Det var… Tungt. Har ikke vært uten Nick i mer enn fem til sju timer siden jeg fikk han – så potensielt fjorten dager er lenge i mitt perspektiv.

Om jeg ikke allerede føler meg ensom i hvordagen siden mitt sosiale liv er en vits, så blir det ikke bedre uten hunder. Da blir jeg helt alene og hvorfor skal jeg da gå ut døra som gjør så vondt når det bare gjør vondt, når jeg ikke kan trøste meg med at jeg kjemper for dem? Det er min motivasjon når jeg ikke klarer eller orker å kjempe for meg selv.

Uansett, jeg gikk tom for argumenter for hvorfor jeg skulle være hjemme, pluss at jeg var klar over hva jeg ville gjort om jeg var hjemme – spist og spydd for å komme unna dette kaoset jeg står i nå.

Det er ikke noe jeg vil. Spise og spy altså, du aner ikke hvor mye det har kostet meg å holde meg i snart fem døgn. Timer på sofaen, sesong etter sesong med Grey’s Anatomy, tårer. Rastløshet. Lag på lag med neglelakk. Lista går videre.
Jeg har virkelig gjort alt jeg kan.

Om jeg klarer å holde meg uten oppkast framover blir dette tidenes korteste tilbakefall. Jeg falt hardt, men aldri før har jeg ligget nede så få dager – om jeg klarer å holde meg.

Tomrommet etter hundene og ensomheten uten dem hadde utvilsomt ført til mer oppkast, så jeg takket ja til innleggelse. Ikke fordi jeg har så himla lyst, men fordi det gir mening å tenke at jeg burde spare energi til utfordringen imorgen, som sprenger skalaen min over vanskelighetsgrad på utfordringer fullstendig.

Det hadde vært jævlig synd om jeg saboterte Trondheim for meg selv uten å mene det.

Derfor er jeg her, selv om psyk er kjipt.

20130205-095026.jpg

Advertisements

18 Responses to “Ikke en del av min plan.”


  1. 1 Anne-Helene 5. February 2013 at 09:56

    Sender gode tanker i din retning vennen <3

  2. 2 Perdida 5. February 2013 at 10:04

    Det var et fint og stort rom til psyk å være.
    Men hva betyr det?
    Stolt over at du søker hjelp.
    Det er ikke bare bare.
    Savnet etter hundene forstår jeg 100%
    etter jeg selv fikk hund.
    Du er ei sterk jente <3
    Og du har alltid hatt en plass i mitt hjerte.
    Sender over en stor Styrkeklem.
    Jeg heier på deg <3

  3. 3 tonjepedersen 5. February 2013 at 10:37

    Beundrer styrken din nå! Krysser fingrene og sender deg en styrkeklem til i morra<3

  4. 4 Tine 5. February 2013 at 11:12

    <3
    Lykke til i morrA!

  5. 5 *~A~* 5. February 2013 at 11:17

    Trist å høre at du føler deg så ensom uten hundene. Men jeg blir så glad og håpefull på dine vegne når du sier at du ikke har trekt deg fra Østmarka. eg synes det er så utrolig sterkt av deg at du skal reise dit, på tross av angsten. Tror ikke de fleste skjønner hvor stort det er, siden de ikke er vant til å må overvinne frykt, det å være redd, på daglig basis.

  6. 7 Lill 5. February 2013 at 11:56

    Du er så sterk som greier å si ja til innleggelse. Du er virkelig en jeg ser opp til

  7. 8 Monika 5. February 2013 at 13:54

    Masse lykke til med Trondheim turen. Jeg vet du klarer det!
    Og i denne krisen var det kanskje ikke så dumt å få litt ekstra hjelp og støtte. Jeg heier ihvertfall på deg :)

  8. 9 Nora 5. February 2013 at 14:13

    Du er så sterk. Du skriver så godt. Jeg heier på deg.

  9. 10 Line 5. February 2013 at 14:44

    Dette kommer til å gå bra! Du er tøff som gjennomfører dette. Også gleder jeg meg til å kunne si hei til deg på ordentlig <3

  10. 11 Line 5. February 2013 at 15:00

    Her er forresten endel av de som jobber på ocd- teamet ;) De ser ikke så skumle ut akkurat ;)

  11. 12 KarianneD. 5. February 2013 at 16:11

    Du er en av de sterkeste og modigste jeg vet om.
    Tenker masse på deg og bryr meg veldig om deg <3

  12. 14 anna 5. February 2013 at 18:48

    <3 forsett å hver sterk

  13. 15 Jeanette Larsen 5. February 2013 at 20:10

    Håper det går bra til slutt :) Lykke til! Du klarer det nok.. Du vil være hunden din sin bestevenn uansett hvor lenge du er borte fra han! Når du ser han kommer han til å bli gal av glede :D

  14. 16 Maren 5. February 2013 at 20:43

    Kjipt, men nødvendig. Utrolig bra gjort at du klarte å ta det valget, stolt av deg :-)

  15. 17 Heidi 5. February 2013 at 21:25

    Ønsker deg all lykke til i morgen! Jeg heier på deg!

  16. 18 laipai 5. February 2013 at 23:31

    Veldig bra Karianne. Og maaaasse lykke til i Tr.hjem <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: