Waiting for a chance to feel alive.

Fram til klokken ble ett, etter at mitt forrige innlegg ble publisert, surret jeg for det meste på Internett mens jeg drakk en næringsdrikk før jeg fikk besøk av en venninne. Hun utfordret meg til å kjøpe kaffe i kiosken på sykehuset, noe jeg sa ja til.

How could I not? Jeg skal ut å fly imorgen, i den virkelige verden – jeg MÅ klare en jævlig liten tur i kiosken for å kjøpe dobbel espresso? Det gikk med et nødskrik. Det var jævlig, jeg var nummen i beina, jeg tok meg selv i å ønske meg tegnestifter inni skoene sånn at jeg kunne følt at jeg faktisk sto. Jeg vurderte å gå mange ganger men turte ikke det heller siden det kan knekke meg enda mer før imorgen.

Hvis jeg ikke klarer en tur i kiosken, fortell meg hvordan jeg skal møte tre flyplasser? Men jeg sto der til kaffen ble betalt, vi drakk den på rommet mitt. Etterhvert ble kaffen kald, så jeg hentet en næringsdrikk (lunsj) og isbiter som jeg blandet i kaffen. Sykt godt til forandring.

Klokken to ble jeg hentet av psykiatritjenesten fordi jeg måtte på apoteket for å hente ut resepten på næringsdrikker fordi du ikke slipper gjennom sikkerhetskontrollen med næringsdrikker om du ikke har resept / kan dokumentere at det er medisinsk nødvendig. Det var også jævlig, selv om det ikke var snakk om lenge. Bare nerver på generelt grunnlag. Nerver i helspenn.

Etterpå ble jeg kjørt hjem for å pakke noe jeg gjorde etter å ha spilt Candy Crush Saga (level 241 er kjip), drukket pepsi max og fyrt i peisen. Etter å ha gjort disse tingene spiste jeg brokkoli og lakket negler mens jeg så klokka tikke mot tidspunktet hvor jeg liksom skulle være på avdelingen igjen.

Følte ikke at jeg kom til å klare og gå dit. Gikk frem og tilbake på stuegulvet, kjenner hodet raser, hjertet banker. Nå er det alvor. Og jeg savner hundene mine, to ganger mistet jeg mat på gulvet, to ganger måtte jeg bite meg i tunga siden det ikke var noen hunder der som kunne spise gulvet rent.

Jeg ble stående foran speilet med jakken på, skoene knyttet, votter, ugle i hånda (legger ut bilde på instagram) og bag over skulderen, stirret på min egen refleksjon i håp om å forsikre meg selv om at alt kom til og gå bra – uten å lykkes. På dette tidspunktet er jeg femten minutter for sen til avtale og kunne ikke brydd meg mindre.

Jeg trasker ut døra og over gårdsplassen tre ganger fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg låste eller ikke og når så er gjort vandrer jeg i retning sykehuset mens jeg frykter panikkanfallet jeg har bekymret meg for de fire siste timene.

Linkin Park spiller In my remains på repeat mens jeg kjemper mot tårene og minner meg selv på at jeg ikke kan feige ut før jeg har klart noe så lite som å gå ned til sykehuset. Det gjør jeg faktisk minst en gang i uken helt alene, hvorfor skal det være annerledes nå?

Men det er det. Nå skal jeg ut i verden og jeg kan ikke helt huske hvordan det var.

Nå skal jeg legge meg siden jeg må stå opp klokken fem fordi flyet går halv sju. Følg meg på instagram for bildeoppdateringer underveis :)

Instagram: KarianneMs .

20130205-205404.jpg

Advertisements

11 Responses to “Waiting for a chance to feel alive.”


  1. 1 Elisabeth:) 5. February 2013 at 21:30

    Lykke, lykke til!! :))

  2. 3 Nina 5. February 2013 at 21:48

    Lykke til med både flyreise og Østmarka! Heier på deg!

  3. 4 bekke 5. February 2013 at 22:30

    masse masse masse lykke til. <3

  4. 5 Marthe 5. February 2013 at 22:32

    Lykke til<3

  5. 7 Linn 5. February 2013 at 23:25

    Lykke til, Karianne! jeg har troen på deg, dette SKAL du klare! <3

  6. 10 Anonym 6. February 2013 at 15:24

    Hehe, jeg er i Trondheim jeg også
    Lykke til, stå på !!

  7. 11 Marius Tidemann Mårvik 7. February 2013 at 10:45

    Lykke til. Stå på!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: