Off the rails.

Det er onsdag formiddag og jeg har utrolig nok vært våken i flere timer allerede til tross for hva jeg gjorde eller hva som skjedde igår.

Igår gikk jeg på trynet. Ikke litt, jeg snublet ikke, jeg stupte i bakken med full styrke og jeg kunne ikke brydd meg mindre om å dempe fallet selv om jeg var fullstendig klar over at kroppen var i fritt fall. Man kjenner det når det går til helvete – og jeg lot det skje. Jeg vet ikke hva jeg gjør med det siden jeg er “comfortably numb” nå og føler meg som om jeg ikke kunne brydd meg mindre om verden i det hele og det store.

Jeg vet at jeg ikke har tid til tull nå, det er sikkert derfor det blir uoverkommelig vanskelig og som oftest går det bra til slutt? Akkurat det tror jeg ikke før jeg ser det.

Dagene blir færre og færre og om du spør meg hvor jeg er hen i verden på sekundet nøyaktig om en uke, så er jeg faktisk ikke sikker. Ett eller annet sted, forhåpentligvis i levende live, beste velgående, helt i orden.

Hvis jeg trekker inn min egen metafor om sjonglering som jeg skrev om en gang for lenge siden (sikkert flere år?) om at hver sykdom blir ett element å sjonglere med, så føler jeg at jeg til vanlig velger hva jeg tror jeg får til å sjonglere med. Det vil da si bulimiske tendenser er en, selvskading er to, triggere er tre, eksponering er fire, anoreksien er fem – så står jeg her mens jeg febrilsk forsøker å holde dem i lufta alle sammen, uten å la noe falle til bakken.
Vanligvis har jeg selv plukket opp hvilke elementer jeg sjonglerer med basert på hvilke elementer jeg vet at jeg klarer basert på utallige forsøk med prøving og feiling. Det er gjerne sånn at om man kommer ut av rytmen og mister én er det lett at flere elementer faller til bakken før du klarer å hente deg inn igjen.
Om du løfter vekter løfter du ikke 30kg før du vet at du klarer 20, du bygger deg opp.
Men når det nå kommer til sjonglering føler jeg at noen har plukket opp angstelementet og kastet det på meg uten at jeg var klar for å inkludere det i rytmen min, noe som har ført til en ubalanse som gjorde at jeg mistet et annet element i forsøket på å ta i mot dette nye og at det var det som skjedde igår etter ha vinglet som faen siden forrige torsdag.

Jeg forteller meg selv løgner til jeg tror på dem selv, jeg lager mine egne regler og hver gang jeg finner feil i systemet forsøker jeg å bedre mine egne feilsteg ved å lage enda flere regler. Jeg forteller meg selv ar jeg ikke skal telle det som sprekk om det bare skjedde en gang, jeg forteller meg selv at det ikke teller om jeg bare strammer musklene én gang, jeg forteller meg selv at det ikke er gyldig med mindre jeg overspiser først, jeg forteller meg selv at det ikke teller om jeg måtte fordi jeg var kvalm, jeg forteller meg selv at det ikke teller før jeg har vært på butikken med dårlige intensjoner i utgangspunktet. Jeg forteller meg selv at det ikke teller om det bare skjer en gang i uka, som ble til to som til slutt ble til en gang om dagen.

Til slutt gir jeg faen og slipper alle elementene jeg forsøker å holde flyvende og flytende. Jeg gir faen og merker at jeg ikke kunne brydd meg mindre (selv om hjertet mitt blør på grunn av hvor mislykket jeg er) jeg lar det skje og driter i konsekvensene selv om jeg egentlig bryr meg. Jeg bryr meg samtidig som jeg ikke klarer å bry meg nok til å gjøre noe fornuftig.

Så nå sitter jeg her, dagen derpå og vet ikke hva jeg skal gjøre med dette såkalte livet. Jeg vet ikke. Akkurat nå har jeg valgt å ikke tenke fordi det skjer mer på en gang nå enn det har skjedd på sikkert mer enn ett år i livet mitt. For akkurat nå skal absolutt alt skje på en gang, om jeg liker det eller ei.

Jeg hadde hvertfall vett nok til å legge meg igår, vett nok til å stå opp tidlig idag, vett nok til å begynne dagen med trening (føler meg mer våken og klar for dagen da), vett nok til å dusje, sette på en maskin klær og vett nok til å gjøre det jeg skulle. Jeg gikk ned til sykehuset hvor jeg traff Therese, sammen gikk vi til blodbanken hvor en dame stakk en nål i armen min for å ta et serumspeil i forhold til epilepsimedisiner. Deretter endte jeg og Therese opp i kafeteriaen, eller kiosken eller hva jeg kan kalle det. Der drakk vi kaffe mens vi såvidt smakte på “Solo Sunset” og jeg så rundt meg på alle menneskene mens kaoset vokste i magen fordi det nå ikke er lenge igjen. Bare noen få små usle dager til jeg sitter fast i en lignende situasjon uten så mye som en eneste fluktrute.

Jeg hadde akkurat kommet hjem og overlevd kaffedrikkingen når frk.fastlege ringte meg fordi jeg har enda mer eksponering på agendaen om bare noen timer.

Jeg får ingen generalprøve, jeg kastes ut i kaoset. Jeg som gjerne sover tre timer etter én time hos frk.psykolog skal nå ut å fly og som om ikke det var energikrevende nok skal jeg også i samtaler, krevende samtaler allerede samme dag. Therese sier det er fint at menneskene som skal vurdere meg får møte meg når jeg er skikkelig frynsete i kantene – likevel har jeg vanskeligheter med å tro noen som sier at de kan forstå hvor enormt dette er for meg, som å løpe maraton uten målstrek.

Og ha-ha-ha, ironien i dette: det går ikke direktefly, det er ikke nok med én flyplass – jeg må faktisk innom to stykker for å nå min endelige destinasjon.

Kryss fingrene for at jeg får skoledataen min tilbake senere idag, det vil si tastatur, det vil si at det er enklere for meg å skrive generelt uten måtte gremmes over autokorrekt, jeg skriver “kaoset” mens ipaden oversetter til klimakset – om du tenker i to sekunder er jeg sikker på at du skjønner hvor kleint en sånn tabbe kunne gjort teksten min. (“Klimakset vokser i magen” sto det lenger oppi her før jeg begynte med korrekturproskektet… Ehe.) ((jeg vet jeg kan skru det av, men av og til rydder autoen opp i feilplasserte bokstaver på en enklere måte.))

Advertisements

4 Responses to “Off the rails.”


  1. 4 Tine 1. February 2013 at 16:29

    Lykke til vennen <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: