Bare litt angst vet du.

Når jeg er ute ser jeg min egen dobbeltgjenger, en til versjon av meg selv. Jeg ser henne bare bakfra siden hun alltid går noen meter foran meg. Jeg ser henne dø flere titalls ganger om dagen. Hun går der, foran meg i min fantasivirkelighet, hun faller og faller, igjen og igjen. Hun dør, gang på gang og det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det. Hun kan ikke reddes eller hjelpes, ingenting gjør meg mer maktesløs.

Hun fortsetter å dø foran øynene mine og jeg lukker øynene da jeg ikke kan hjelpe henne nå heller. Jeg lukker øynene fordi jeg håper hun skal forsvinne – noe hun ikke gjør siden hun er fragmenter av min egen fantasi. Hun, den versjonen av meg finnes ikke, likevel er hun virkelig for meg. Når hun faller mot bakken føles det som om jeg også faller – men det er bare henne.

Hun er stortsett alltid der, noen få meter foran meg så snart jeg går ut døra. Gudsønnen til den virkelige versjonen av meg selv (på åtte år) refererer til epilepsi som “fallesyken” og det er akkurat det versjon nummer to av meg selv gjør. Hun faller og faller, faller mot bakken igjen og igjen. Faller mot asfalten, mot flisene i en butikk, mot linoleumen i en sykehuskorridor, i trappa, i heisen, i skogen, mot stien, mot snøen, mot isen, i vannet, hun faller. Av og til prøver hun å reise seg, men hun fortsetter å falle til kroppen hennes ligger livløs.

Hun lander i forskjellige stillinger alt ettersom, ofte har hun en hund i bånd eller to, og jeg ser alltid hvordan de stakkars hundene bare står der som to spørsmålstegn når versjon nummer to av meg selv faller mot bakken nok en gang før hun blir liggende urørlig. Så kommer bilen. Siden versjon nummer to av meg selv allerede er død er det ingenting virkelige jeg kan gjøre for å gripe inn eller forhindre katastrofen. Jeg, den virkelige meg kan se hvordan en av de små kroppene som jeg elsker mer enn livet selv, blir truffet av metall i høy hastighet og jeg kan se hvordan de også flyr og faller makabert mot bakken. Den virkelige meg kan se ansiktsløse mennesker stige ut av bilene sine mens de betrakter blodbadet og den virkelige meg – den eneste personen som er virkelig i en fantasiverden som ikke eksisterer – jeg bare står der, i sjokk, hyler mens tårene triller uten at noen kan se eller høre meg. Det eneste som føles virkelig er hvordan hjertet hamrer i min egen brystkasse, akkurat det er fakta både i fantasivirkeligheten og den virkelige virkeligheten. Usynlig.

Den eneste tanken jeg tenker klart er; “løp” selv om jeg aldri vet hvor eller finner det hensiktsmessig siden jeg aldri kan løpe fra meg selv og om jeg skulle løpe likevel – gjett hvem som løper foran meg og hvordan historien gjentar seg for ørtende gang i et lignende scenario med ulike detaljer?

Slapp av. Det er jo bare angst. Jeg vet jo at det ikke er virkelig, ikke sant?
Ja, jeg tror også at jeg skal ta meg sammen, tenke positive tanker – også går alt bra til slutt.
Du har nok helt rett, tror du ikke?

Advertisements

12 Responses to “Bare litt angst vet du.”


  1. 2 Heidi 30. January 2013 at 22:36

    off, du har en litt mer reell angst en “bare angst”… søsteren min har også epilepsi, typ, grand mal…hver gang hun har falt ute i offentligheten kommer det hysteriske mennesker springende til fra alle kanter.. og når hun våkner er de selfølgelig fortsatt der, selv om jeg sier att dette går bra, det går over…det må være helt helt fryktelig og våkne opp til noe sånt…

    Jeg håper du blir kvitt epilepsien!!! Jeg kan faktisk ikke tenke meg en mer angst fremkallende sykdom enn det…

    Og samtidig håper jeg att alt kaoset rundt deg nå havner i en slags “rekkefølge” slik att du slipper og drukne i ett fullstendig tankekjør… og samtidig håper jeg att du når “toget ditt”

  2. 3 aboxof-chocolate 30. January 2013 at 23:16

    Du beskriver så godt, og jeg føler så med deg i alt stresset du nå er i, og skal i gjennom. Jeg kjenner ikke deg, foruten mange av ordene du deler her, men jeg kjenner godt til angst… Selv om den sikkert oppleves forskjellig, har angst vært min følgesvenn i gjennom altfor mange år. Å trosse den krever sin kvinne. Da “hver minste lille ting” fører til angst, kjennes det umulig å skulle gjennomføre de litt større tingene, og i hvertfall “de største tingene ever”. Jeg skriver meg helt vekk her, kanskje, men jeg prøver å sette ord på.. jeg vet ikke helt… Du er modig. Veldig modig, for det om det kanskje er det siste du kjenner på selv nå, og kanskje blir du til og med oppgitt for at jeg skriver det til deg, så ér du det. Du går og går, og jeg håper inderlig døren åpner seg for deg.

    Jeg grøsser virkelig ved de ordene i den nestsiste setningen din. “Ta deg sammen”… Bare ved å skrive ordene, så hører jeg de blir sagt inni meg, og ja… Jeg klarer ikke helt beskrive hva som skjer inni meg. Noe vokser. Vanvittig fort. Et virrvarr av veldig mange følelser som jeg har vanskelig for å gi uttrykk for.

    “Tenk positive tanker” – dét forvirrer meg meg at så mange liksom skal bruke de i positiv mening, eller med gode hensikter… – når alt de gjør er å bringe frem enda mere vondt. Det er da virkelig ingen som ØNSKER å ha negative tanker – eller?! Det er så altfor mange som tror de vet, uten å ha gått ett j**** skritt i dine sko(!) I min verden kan stillheten gjerne være best.

  3. 4 Hilde 31. January 2013 at 10:24

    Jeg bli like rasende hver gang noen sier at det bre er å ta seg sammen. Jeg lider ikke av verken depresjon eller angst. Men jeg har andre problemer og vet hvordan det er når folk gjør narr av det du sliter med. Du skal ikke spøke med noen typer sykdommer, eller problemer andre har, for du vet aldri hvor store problemene er…
    Jeg har lest bloggen din i over et år nå, og du har vært min største inspirasjon til å komme meg ut av det helvette jeg lever i akkurat nå. For jeg vet att når du klarer å være så sterk som du er rundt alt dette, så skal jeg klare meg ok <3

  4. 5 Eva Jacobsen 31. January 2013 at 14:49

    Jeg skjønner godt at du har blitt traumatisert av dine epileptiske anfall. Jeg tror denne siden av epilepsi får altfor lite oppmerksomhet innenfor medisinfaget. Jeg har lest at noen hunder kan lære seg å forutse epileptiske anfall og si fra til eieren http://news.nationalgeographic.com/news/2003/04/0416_030416_seizuredogs.html. Jeg vet ikke om du er kjent med det og om det finnes noen som trener hunder til dette i Norge?

    • 6 Karianne 5. February 2013 at 12:04

      Har du sett filmen My sisters keeper? Der er det en som har en hund som kan nettopp det.
      Men strengt tatt trenger jeg det neppe siden jeg har anfall så sjelden. Jeg er en av de heldige 70% som er anfallsfrie, det bare tankene som hjemsøker meg.

      • 7 Eva Jacobsen 5. February 2013 at 12:50

        Jeg har ikke sett filmen men den høres interessant ut. Så fint at du slipper å streve med flere anfall. Lykke til i arbeidet med å få bukt med tankene.

      • 8 Karianne 6. February 2013 at 10:41

        Akkurat det jeg nevnte er bare en liten detalj. Filmen handler egentlig om kreft og designerbabyer. En datter fikk kreft så familien designet en baby for samme gener sånn ar den nye babyen kunne brukes til transplantasjoner osv. Når jenta er 11 år aldrar hun til advokat fordi hun ikke lenger vil fortsette å gå av sin egen kropp. Klønete fortalt, men anbefales.

  5. 10 fruen 1. February 2013 at 13:33

    Jeg har alltid tenkt at det som går i stykker ved en psyksisk sykdom er evnen til å “ta seg sammen”. På samme måte som det som går i stykker når man brekker foten er et bein, og det som går i stykker når man er forkjølet er evnen til å puste gjennom nesen. Man kan ikke, for man er syk. Man kan ønske alt man vil at det går, men man kan ikke bestemme et brukket bent helt, og man kan ikke bestemme evnen til å ta seg sammen, tilbake.
    Man er syk. Sånn er det.
    Senere blir man frisk. Før eller siden. Men det er jo en annen historie.

  6. 12 Linn L. 4. February 2013 at 21:05

    Dette fikk jeg frysninger av…du skriver så godt!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: