Begynnelsen på livet?

Er det nå det skjer? Passer det å bruke ordet “endelig”, eller blir det for mye? På tjuefire timer ble livet litt nok en gang snudd 180 grader, rett opp ned og akkurat nå kan jeg si at jeg drukner i kaos. Det ble veldig mye informasjon på en gang, det ble mer enn overveldende, den ene beskjeden rett etter den andre.

Jeg visste at dette skulle komme, jeg visste at dette skulle skje – jeg ante bare ikke når. Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle få så lite som tretten usle dager til å forberede meg, egentlig heller ikke det siden jeg må gire om allerede på mandag.

Det har seg nemlig slik at de ringte meg fra Østmarka i Trondheim på torsdag og spurte om jeg ville ha hjelp med agorafobien. De har tilbudt meg vurderingsopphold allerede 6. Februar. Dette er toget mitt, jeg skal nå dette toget. Dette er min sjanse.
Jeg fortalte damen at jeg måtte snakke med teamet mitt om alt det praktiske, tretten dager er ikke lang tid til å forberede seg.

Heldigvis hadde jeg time med Therese rett etterpå, så jeg fikk snakket med henne. Hun lurte på hva jeg trengte av henne i situasjonen og for en gangs skyld visste jeg hva jeg ønsket av henne, noe jeg sa, noe hun synes var en god ide, noe hun skulle se om hun fikk til, deretter skulle vi svare Østmarka dagen etterpå, altså igår.

Vi snakket også om alt som liksom skal, må eller burde gjøres på tretten dager. Eksempelvis tar jeg ikke buss. Eksempelvis har jeg ikke flydd på nesten to år. Jeg er hun som ikke liker å gå forbi mennesker på gata – nå skal jeg virkelig kastes ut i den virkelige verden. Det er ikke det at jeg ikke vil, det er bare det at jeg gruer meg fordi det kommer til å bli vanskelig. Jeg gruer meg fordi jeg allerede i neste uke må ta buss og fordi noen skal ta meg med til flyplassen, noen skal få meg til å gå gjennom sikkerhetskontrollen og noen skal få meg til å ta buss tilbake.

Resten av torsdagen var jeg stortsett bekymret. Jeg bekymret meg for alle disse tingene jeg har nevnt og jeg bekymret meg for alle de andre tingene. Tenk om det jeg ønsket fra Therese ikke lot seg ordne siden hun trengte tillatelse fra sin arbeidsplass? Tenk om jeg ikke kan hjelpes etter vurderingsoppholdet? Hva gjør jeg med livet mitt da, om jeg ikke kan hjelpes? Jeg har lenge ønsket å ta livet av dette “livet” jeg liksom “lever” nå.
Og hva med alle disse andre praktiske tingene, mamma flytter i uka som kommer, og hvor gjør jeg av hundene mine når jeg må reise bort?

På kvelden begynte tårene å trille, først på grunn av en tragedie i Seattle (les; Grey’s Anatomy), deretter ble jeg innhentet av min egen virkelighet – etter det gråt jeg i ett helt døgn. Tjuefire timer med tårer og håp i håpløsheten, på mine egne vegne og ikke på grunn av en tv-serie, om det skulle være uklart.

Jeg glemte å sove natt til fredag og innen klokka hadde blitt åtte om morgenen pusset jeg tenner og drakk kaffe siden jeg glemte å pusse tennene dagen før og fordi jeg desperat trengte kaffe for å holde det gående etter en søvnløs natt.

Samtidig forsøkte jeg å ringe frk.fastlege siden livet mitt var en eneste stor krise. Hun tok ikke telefonen og etter det visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Etter å ha gått flere mil over stuegulvet ringte jeg på nytt førti minutter senere. Først sa jeg at det gikk bra, så sa jeg nei, så gikk det fint igjen og man trenger vel ikke å være hverken rakettforsker eller lege for vite når noen virkelig ikke har det bra.

Etter ett kvarter sa hun at hun skulle ringe meg opp på slutten av dagen siden jeg skulle snakke med Therese også. Hun informerte meg om at klokken hadde blitt ni og at jeg burde spise frokost.

Jeg gruet meg voldsomt til klokken elleve siden det var da Therese skulle få beskjed om hva som gikk i orden på hennes vegne, som naturligvis også ble på mine vegne. Når klokken endelig faktisk ble elleve etter enda noen mil over stuegulvet, så ordnet det seg faktisk.

Det vil da si at:
onsdag 6. Februar skal jeg og min behandler fly til Trondheim for to eller tre dager, jeg skal vurderes, observeres og evalueres mens hun skal hospitere. Deretter skal vi reise tilbake sammen igjen. Det føles litt bedre å vite at jeg ikke skal være helt alene i en by jeg ikke kjenner, sammen med mennesker jeg heller ikke egentlig kjenner.

Mamma skal ha hundene mine fra 5. Februar til den 18. og jeg gruer meg til mange dager uten dem når jeg kommer hjem siden de er den største motivasjonen jeg har for å forlate hjemme.

Man skulle kanskje tro at alt var i orden da, men da slo det meg plutselig at det er virkelig. Det er noe som skjer nå, veldig snart. Jeg har ventet på dette lenge. Jeg har håpet det skulle skje, men ekstremt kort varsel kom virkelig som et sjokk.

Jeg holdt meg våken en stund til og klokken ett gikk jeg en skrekkelig kort tur med psykiatritjenesten sånn at Nick kunne løpe i nysnøen selv om jeg hater å gå ut døra uten et snev av søvn.

Skulle tro jeg kunne avsluttet dette innlegget akkurat her, men jeg har enda et sjokk å komme med. Kanskje om mulig enda større, også noe jeg har håpet på og ventet på, men også dette blir virkelighet fryktelig snart og jeg tok meg selv i å hyperventilere mens Snow Patrol spilte Chasing Cars for ørtende gang.

Innen første mai har jeg flyttet. Ut av leiligheta, kuttet alle bånd med alt og alle, klemt teamet og mine få venner farvel og forlatt denne byen jeg ikke liker selv om den har vært hjem i mange år. Om du lurer på hvor jeg skal kan jeg meddele at jeg flytter inn hos pappa som datter og storesøster i Bergen fram til jeg finner noe som kan være mitt eget.

Så jeg bare lurer, er dette begynnelsen på livet?
For det er nå det skjer og jeg vet nesten ikke om jeg gråter gledestårer eller triste tårer fordi dette livet snart er over, eller fordi jeg gruer meg til at jeg aldri får det tilbake.

Frk.fastlege sa at jeg skulle forestille meg at hun skrev ut en resept på mange episoder TV-serier og neglelakk i helga, at jeg skulle gjøre det istedenfor å ty til andre ting jeg lengtet inderlig etter mens tårene falt kontinuerlig med kun korte opphold gjennom hele dagen i går.

I natt har jeg sovet 11 timer og 55 minutter, hittil har jeg lakket negler, spist frokost og sett en episode Grey’s og åpnet brev fra Østmarka samtidig som jeg var overrasket over hvor fort det kom. Senere skal jeg sitte barnevakt pluss være sosial i tillegg.

Etter imorgen blir ingenting det samme.

20130126-141252.jpg

Advertisements

36 Responses to “Begynnelsen på livet?”


  1. 1 B 26. January 2013 at 14:41

    Er så glad på dine vegne Karianne =) Lykke til.

  2. 2 Maren Marengs 26. January 2013 at 14:50

    Stå på du fantastiske menneske! Ting ordner seg, for alle, for deg. Det er godt å høre :) Dette er bare starten på en lang og vanskelig vei, men tenk hvor deilig det må bli å slippe agorafobien?
    Jeg personlig drømmer om den dagen sosialangsten ikke tar livet av meg bare fordi jeg går tur med min hund i 4 – 5 tiden og møter på masse mennesker.

  3. 3 laipai 26. January 2013 at 15:01

    Ååååååååååååhhhhhh, jeg kjenner på spenningen sammen med deg!! Jeg har stor tro på Østmarka, jeg håper virkelig at de kan hjelpe deg ut av dette her. Og jeg tror nok at et “nytt” liv i Bergen også kan bli bra for deg. Tenk på nettverket du har der, du kjenner jo folk der også, har venner der. Og så blir det nærmere avstand mellom oss :D

    <3 <3 <3

  4. 4 M 26. January 2013 at 15:03

    Jeg er stum av beundring over hvor tøff du er! Vet rett og slett ikke hva jeg skal si…

  5. 5 Marthe 26. January 2013 at 15:21

    Æ e ufattelig glad på dine vegne, Karianne. Kjempebra at det ordna sæ så behandleren din også kan reise sammens med dæ! Håpe virkelig at dette blir det du håpe på. <3 Stor klæm(hvis du vil ha)

  6. 6 Gjennom livet med søkende trinn 26. January 2013 at 15:23

    Oj! Du har litt å tenke på da. Mye nytt og skremmende, men jeg tror det er bra for deg. Kjekt at du kommer til Bergen. Det er en herlig by på mange måter :)

    Kanskje jeg treffer på deg :)

    Masse lykke til på Østmarka. Vi blogglesere tenker på deg!

  7. 7 aboxof-chocolate 26. January 2013 at 15:31

    Kjenner jeg inderlig skulle skrevet noen oppmuntrende ord, men vet liksom ikke hvor jeg skal starte. Dette er tøft, og det blir sikkert vanvittig tøft… Men er det noen som KAN tøft, er det nok nettopp du. “If you´re going through hell, keep on going” – sitatet fikk jeg fra deg, og det er så fint og sterkt. Jeg aner håp i dette innlegget… Både i linjene og i mellom, og det gleder meg. Håp er skummelt, men det er viktig. Jeg er spent på dine vegne, og ønsker deg all min lykke til.
    Bergen kunne jeg forøvrig gjerne tenkt meg selv. (har faktisk aldri vært der)… Alle jeg snakker med som har bodd eller vært i Bergen har en så stor kjærlighet til byen. Jeg innbiller meg at å ha det kjipt i Bergen, er bedre enn å ha det kjipt andre steder. *ler litt* av en eller annen finurlig grunn.
    *håp og styrke din vei*

  8. 8 Tilde 26. January 2013 at 15:42

    Skjønner at det kom brått på, men er kjempeglad på dine vegne for at du skal få hjelp! Håper virkelig det ordner seg for deg på en god måte. Bergen er forresten helt fantastisk. Jeg bor her selv, og jeg trives mye bedre her enn hjemme der jeg kommer fra. Ha en fin helg <3

  9. 9 tonjepedersen 26. January 2013 at 15:54

    Det var mye på en gang ja! Håper det blir en fin ny start for deg, og noe å fortsette å vokse i positiv retning på:) Og så godt at du har en behandler som kan bli med deg til Trondheim, så du slipper å ta reisen alene!

  10. 10 Mathilde :) 26. January 2013 at 15:56

    Vakre du!

    Jeg skjønner dette er både skremmende og veldig spennende. Det er jo ett vanvittig stort skritt å ta. Jeg håper at dette blir “begynnelsen på livet” som du skriver. Ønsker deg masse, masse lykke til. Regner med vi får følge deg videre der også.

    Til slutt ett sitat jeg kom til å tenke på da jeg leste innlegget ditt:

    “Til slutt ble det mer smertefullt å bli værende inni knoppen, enn å tørre å bryte seg ut for å blomstre”

  11. 11 Den grønne 26. January 2013 at 16:18

    Det høres ut som du har en fantastisk fastlege som skriver ut resept på tv-serier og neglelakk. Smart dame :)
    Og masse lykke til med alt som skjer rundt deg!

  12. 12 BEM 26. January 2013 at 16:54

    Lykke til Karianne!
    Ønsker virkelig at dette skal gå bra for deg!
    Du er tøff, virkelig en stor inspirasjon!

  13. 13 Nina Andersen 26. January 2013 at 18:13

    Lykke til! Behandlingsopplegget kommer sikkert til å bli akkurat det du trenger, så dette må du ikke trekke deg fra! Har du sett tv-serien med behandling fra østmarka? Behandlerne så veldig trivelige ut. Unge, engasjerte og blide. Jeg tror også det er riktig for deg å flytte til bergen, du får oppleve noe nytt samtidig som du har faren og lillebroren din der :) Kanskje dette blir vendepunktet ditt. Jeg syns du er flink til å jobbe med deg selv. Håper du finner en aktivitet i bergen. Tror at de har fotoklubb der ;)

    • 14 Karianne 5. February 2013 at 12:15

      Ja, jeg så serien som gikk derfra. Det så ut som om utfordringene var ekstreme, men jeg tror det er det jeg trenger. Sjokkeksponering, ikke noe tull. Ikke noe lite, ikke noe valg, en skikkelig dytt.

  14. 15 *~A~* 26. January 2013 at 18:35

    Så bra at du får et vurderingsopphold :) Håper du får bli værende og motta hjelp der. Jeg har bod i Trondheim i rundt 5 år nå, så om det er noe du lurer på så er det bare å sende en mail. Trondheim er en koselig og nydelig by (synes jeg), og det tar ca 15 min med buss fra østmarka til sentrum;)

  15. 16 Nina 26. January 2013 at 18:39

    yey!
    Østmarka tru æ e en fin begynnelse på resten av ditt liv :) Dem ska vesst vær flink sjøl om æ ikke har vært der for d samme som dæ, har bare hørt d fra erfaringa t andre.
    Ska kryss fingran for dæ å håpe på at d her kan bli en fin ting.
    <3

  16. 17 christine1989 26. January 2013 at 18:50

    Wow, ja nå er livet ditt i endring. skjønner godt om du syns det er utfordrende… men velkommen til Bergen. Håper du vil trives. Og masse lykke til med oppholdet på Østmarka. Håper du får hjelpen du trenger.

  17. 18 Anne Marte 26. January 2013 at 19:08

    WOW!!!! Lykke til med alt sammen :) Håper alt går i orden! <3

  18. 19 Bekka - InsideOut 27. January 2013 at 00:01

    Du kommer til og klare deg strålende! Jeg har tro på deg Karianne! Stå på <3

  19. 20 L. 27. January 2013 at 00:24

    Håper at oppholdet vil fungere for deg!
    Forstår at det var liten tid å forberede seg på, typisk at når psykitarien vanligvis er så treg, så går det superfort når det ikke passer så bra. Snakker av egne erfaringer. Jeg fikk plass på almennpsyk- døgnpost allerede 2 dager etter det var snakk om det. Når jeg ser på lister nå så har de 16 uker ventetid.
    Lurer på om du har en søster her i Bergen på 16-22 år, som går på vgs i Bergen? Tipper mest 18-19 år.Hun har så like trekk som deg. Om ikke så har du en dobbeltgjenger her ;)
    Velkommen tilbake til Bergen, når den tid kommer :)

    • 21 Karianne 5. February 2013 at 12:18

      Har en “stesøster” (som teknisk sett ikke lenger er det) som bor i Trondheim. Bortsett fra det har jeg en lillebror på fem år, han har blondt hår og store blå øyne, men vi har samme struktur i ansiktet, samme linjer, kjeve, hake, nese og lepper. Han bor i Bergen :)

  20. 22 Elisabeth:) 27. January 2013 at 12:21

    Lenge siden jeg har kommentert nå, men har lest innleggene. Er leit å lese at det ikke går helt som man skulle ønske for tiden, men det er flott å lese at du nå skal til Østmarka for vurdering. Det er virkelig et steg i riktig retning, og jeg håper virkelig at det kommer noe godt ut av oppholdet. Stå på! :) Ønsker deg lykke, lykke til med både vurderingsoppholdet og med alt annet nytt som kommer til å skje nå framover!! :))

    Klem!

  21. 23 Runa 27. January 2013 at 12:37

    Noen ganger virker det som om det er en mening med ting, som for eksempel at ting kommer i den rekkefølgen det gjør for deg. Først innleggelse, deretter flytting. Da kanskje du er mer klar for flytting, reising og nye utfordringer. Det virker som du har et fantastisk team rundt deg, så det må være vanskelig å reise fra. Men kanskje de kan reise sammen med deg nedover og på et vis overføre deg til de som skal hjelpe deg i Bergen. Og de bør jo søke deg inn til behandling der tidlig sånn at det er klar en behandler.

  22. 24 Andrea 27. January 2013 at 15:56

    Så utrolig spennende! Du er tøff som står slik på. Jeg er innom bloggen din hver dag. Har lest alle innleggene dine, men har ikke skrevet noe før nå. Vil ønske deg virkelig velkommen til Bergen. Håper du kommer til å trives her :) Masse lykke til på Østmarka. Dette klarer du! Jeg har tro på deg :)

  23. 25 Charlotte 27. January 2013 at 18:50

    Jeg bare lurer på en ting, sitatet She flies with her own wings. Jeg har sett mange som har det som tattovering, og det er jo utrolig fint. Får jeg lov til å spørre hva det betyr for deg? Det er sikkert mange måter å tolke det (og tatoveringene betyr kanskje ikke det samme for alle), og jeg syns det er litt spennende å høre hvorfor du valge akkurat det sitatet. Unnskyld hvis du syns det er frekt at jeg spør!
    <3

    • 26 Karianne 5. February 2013 at 12:12

      Har ikke sett flere enn meg som har det, jeg valgte det fordi det traff. For meg betyr det løsrivelse og selvstendighet, at jeg på metaforisk (er det et ord?) er sterk nok eller tør å fly med mine egne vinger, at de kan bære meg dit jeg vil. En slags klisje når jeg skriver det sånn, men for meg betyr det mye :)

  24. 27 perdida 27. January 2013 at 23:16

    Du skriver like bra som du alltid har gjort <3
    Det er fint å ha noe å telle ned til.
    jeg klarte fly etter ti år med ekstrem redsel for å fly og skal snart fly igjen.
    Ingen hadde trodd jeg skulle klare å fly, men det gikk overraskende bra.
    Vet du hva det verste var?
    Å grue seg ;)

  25. 28 E 28. January 2013 at 00:37

    Wow! Big news :O
    Krysser fingrene for deg (ikke bare i dag, men støtt og stadig)! Stor, god, varm bamseklem til deg <3

  26. 29 Line 28. January 2013 at 01:42

    Masse lykke til kjære deg <3

  27. 30 Mica 28. January 2013 at 11:37

    Så flott og spennende. Rørende å høre at du har et så bra team bak deg, og at du er flink til å bruke dem og tør å si fra, heller enn å selvskade eller trekke deg inn i deg selv. Du er på rett vei, og dette er et skritt videre på reisen. Du har jo allerede kommet veldig langt, men jeg vil bare ønske deg lykke til videre!

    Anbefaler denne boka, om hva som foregår inne i oss mennesker når vi har angst: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=142678.

    Heia deg :)

  28. 31 Nora 28. January 2013 at 15:01

    Jeg ønsker deg masse lykke til videre, med både flytting og opphold. Du er tøff og sterk som takker ja, og som tar en sjanse til å bli bedre. God tur til Østmarka.

  29. 32 Monika 28. January 2013 at 16:26

    Kanskje det er en slik helomvendig som skal til for at ting faller på plass? For at det skal bli endring i positiv vri? Jeg vil ønske deg masse lykke til og sitter spent på sidelinjen. Jeg krysser fingrene og jeg vet at dette klarer du!

  30. 33 Michaela 28. January 2013 at 20:38

    Oi shit! Så utrolig skremmende, og spennende. Har bodd i Trondheim og jobba med mennesker som har vært på Østmarka. Og alle jeg har snakket med har blitt endret av det, om de ikke ble friske (sånn med en gang) så var det et skritt ut av håpløsheten som mange følte.

  31. 34 bekke 28. January 2013 at 22:32

    Så utrolig spennende Karianne. :-) Ønsker deg masse lykke til med alt sammen. Håper dette blir BRA for deg. :-) go’klem

  32. 35 Anne grethe 29. January 2013 at 05:36

    Jeg tror dette skal gå helt fint, jeg. Du er så vanittig sterk – og du kan klare det! Tusen klemmer fra meg (klisje). Men fordet. :)

  33. 36 Linn L. 31. January 2013 at 12:56

    Ja, Karianne. Jeg tror dette er begynnelsen på livet :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: